Krigsseilerhistorier

Tormund Gjertsen er født den 13. februar 1919 på Landøy. Hans foreldre var Aanen Gjertsen (Tormundsen) f. 1871 på Landøy i Halse og Katinka Nilsdatter f. 1882 fra Upsaker i Holum.

Tormund er innført i sjømannsregisteret som nr. 4481. Det opplyses at han er mørk av hårfarge, har brune øyne og middels høy.

Tormund reiser til sjøs 29/05 1937 med dampskipet Kong Sigurd fra Kristiansand til utlandet. Han forteller at båten var en liten "Nordsjøtramp" på 1400–1500 tonn:

'Vi var 6 mann på dekk, og som dekksgutt var det min jobb å vaske opp, vaske dørken i 3 lugarer og messa et par ganger i uka. Helt akterut hadde vi plass til 5-6 passasjerer. Det var oftest sjøfolk som hadde vært ute 2-3 år som bemannet disse lugarene, og som nå var på vei hjem.

Fra Kristiansand og østover var vi innom de fleste byer og det kunne bli mye overtid. Vaktene ble ikke satt på Norskekysten, så vi ble enige oss imellom om rortørn. Under fortøying måtte alle tørne til. Etter fortøyningen var unnagjort, var det å kjøre vinsj i flere timer. Det tok tid før jeg ble vant til dette kjøret, og det hendte at jeg sovnet ved messebordet. Etter noen måneder mønstret Olaf Salvesen (fra Landøy) av, og jeg fikk jobb som jungmann. Nå fikk jeg litt mer i hyre og slapp å hente maten og ta oppvasken. Som dekksgutt hadde jeg hatt 36 kr. pr. mnd. Overtidsbetalingen var lik for alle, 1 kr. pr. time.

I oktober 1938 var jeg lei Nordsjøfarten og ville ut på langfart. Jeg kom hjem like før hummerfisket, som startet 15. oktober, på den tida. Jeg ble med min fetter Torleif Tormundsen. Vi fikk bra med hummer, og vi holdt det gående til desember. Torleif var god til å "solke" (holde fisket i gang lenge utover høsten).

Den 4. januar mønstret jeg på M/S Anatina, som lettmatros. Jeg mønstret på i Sverige. Anatina var et nybygd fartøy, og første turen gikk til Danmark, derfra til to byer i Venezuela. Deretter forskjellige steder på vestkysten av Syd-Amerika og videre til Østen. Siste havn der var Vladivostok i Russland. Så gikk turen over Stillehavet, gjennom Panama-kanalen, til Hamburg. Her losset vi og tok inn ny last. I Danzig traff jeg på Torbjørn Rasmussen fra Landøy. Han var om bord i en Wilhelmsens båt. I Hamburg mønstret mange av, da det var mye prat om krigen som ville komme.

Anatina tok så en ny last i Danmark. Vi var innom Landskrona for reparasjon. Deretter ble kursen satt mot Venezuela igjen. Så til USA, videre til Japan, Bombay, Madras, Singapore og Calcutta. Hyra var på kr. 97, pr. måned og kr. 50, ble sendt hjem. Jeg hadde planer om å ta styrmannseksamen når jeg kom hjem, og måtte av den grunn spare på hver krone. Vi seilte tilbake til Baltimore, New Orleans og Houston. Besøkte flere havner på østkysten av USA og så til Østen igjen. Derfra tilbake til Vancouver og videre til Cape Town i Syd-Afrika. Vi var også innom Durban. Derfra gikk båten til Calcutta i India og vi besøkte også Bombay og Madras. Deretter var det Cape Town igjen for så å returnere til Baltimore. Her mønstret jeg av den 09/11/1940 og hadde da 271 dollar i lomma.

Jeg mønstret så på en amerikansk båt ved navn Tela*, som tilhørte "United Fruit Company". Den båten gikk på østkysten av Amerika og øyene i Caribien. På vei til Havanna var jeg uheldig og fikk knust tuppen på høyre pekefinger, så jeg ble ikke lenge der om bord. Jeg ble gående sykemeldt i New York i 3 måneder. I februar 941 begynte pengene å ta slutt, så jeg måtte se meg om etter ny hyre igjen. Norge var i krig, og jeg mente at jeg burde seile på en norsk båt.

* Eierne av Tela var Mayan Steamship Co., Tela, Honduras, (United Fruit Co., New York). Senket av U-504 den 8. juni-1942.

Den 15.2.1941 mønstret jeg på MS Ivaran i New York som matros. Jeg ble der om bord til i 19 måneder. Jeg rakk to turer på østkysten og vestkysten av USA, og til Østen, før Japans angrep på Pearl Harbour. Vi fikk nå montert en 3 tommers kanon akterut på popen og 2 maskingevær på broa og to på akterdekket. Hele mannskapet fikk opplæring i bruken av disse. Jeg fikk ansvar for 1/2 tommers colt på akterdekket. Så gikk turen til San Pedro og San Francisco, hvor vi tok inn last, og neste havn var Brisbane i Australia. Vi var innom flere steder på Østen for så å vende tilbake til Port Elisabeth i Sør Afrika. Herfra gikk turen over Atlanteren til Sør Amerika. Vi gikk i sikksakk langs østkysten.

I nærheten av Port of Spain observerte vi en ubåt tvers om babord. Det ble kommandert hardt styrbord ror, og alarmen gikk. Da vi fikk ubåten rett akterut ble det avfyrt to skudd med kanonen. Jeg som stod med maskingevær få meter fra kanonen kan ennå huske ordrene fra kapteinen, "skyte mot målet først i en avstand av 200 m., deretter 300 m." Dette skjedde om natta ca. kl. 01.30. Det ble også observert en ubåt på styrbord side, noen mente å ha sett en boblebane fra en torpedo, men mer hendte det ikke. Alarmen ble avblåst da et amerikansk krigsfartøy morset "faren over" til oss. Vi ble deretter eskortert inn til Port of Spain. Turen videre gikk til New York uten dramatikk, men det var mange torpederinger i dette området på den tiden.

Under oppholdet i New York kom jeg i prat med noen marinegaster som var skyttere i handelsflåten. De fortalte at handelsflåten trengte skyttere, for nå var alle skip i handelsflåten armert. Den 15.9.1942 meldte jeg meg til marinen, som hadde en skytterskole i Canada som het Lunenburg*, den lå ca. 6-7 mil fra Halifax, en liten by på 3000 mennesker. Vi ble tatt godt imot av folket og jeg tror vi oppførte oss bra.

* Se Camp Norway - en av bøkene som er nevnt her, "Et steds på Kanadas østkyst" handler om de norske skytterne, veldig interessant lesning.

Under kurset i Lunenburg lærte vi mye både av teori og praksis. Vi måtte kjenne igjen de forskjellige flytypene fra alle vinkler, og lærte en masse om ammunisjon og sprengstoff. Mye tid gikk med til å ta fra hverandre og sette sammen alle typer av skyts, kanoner, maskingevær, bombekastere, pistoler m.m. Hver søndag hadde vi "utmarsj" til kirken, og der var det ofte sjømannspresten i Halifax (Hindal), som talte. Prøveskyting foretok vi om bord i en gammel norsk hvalbåt som var armert med en 3" kanon og maskingevær.

Kurset varte i 2 måneder og 10.11.42 var jeg tilbake i New York. Jeg mønstret på M/T Hallanger som skyttermatros. Jeg fikk matroshyre pluss kr. 30 i skyttertillegg.

Vår første last var bensin, som var bestemt for England/Skottland. Vinteren 1942–43 var den verste i "manns minne". Gjennom en periode på 20 uker blåste det storm og kuling i 116 dager og det fikk vi føle til gangs om bord på de to turene vi hadde til England i den perioden. Et annet problem med denne båten var at maskinen ofte stoppet. Og da ble vi såkalt "stragler", et lett bytte for ubåtene. Stemningen ble svært spent om bord og kikkertene ble flittig brukte. Hardest var det nok for maskinfolkene som strevde med å få motoren i gang igjen. Som regel greide vi å ta igjen konvoien, men ikke alltid. Torpederinger var det på hver tur, men vi gikk klar. Vi hadde ikke lov å stoppe og ta opp folk. Det var andre båter som hadde den jobben.

En episode glemmer jeg aldri. Vi var på vei til Amerika, og midt ute i Atlanteren fikk vi storm og høy sjø. Båtene ble "lagt på været" med bare styrefart og konvoien ble spredt. Midt på natta var det et fartøy på vår styrbord side* som morset S.O.S. "vi går ned", var budskapet. Nå hadde vi en sjanse til å redde noen. Alle mann ble purret og redningsutstyr gjort klart. Fartøyet lå litt forut for oss. Vi morset over at vi skulle gå opp foran dem og pumpe olje for å dempe bølgene. Men vi var ikke kommet langt, så stoppet maskinen igjen. Der lå vi og kunne ikke gjøre noe mens en båt med 50 mann forsvant i bølgene. Men selv fikk vi også problemer. Uten maskinkraft ble vi liggende og hive og slingre med bredsiden mot været. Vi gikk som vanlig med livbåtene utsvingt, og disse begynte nå å slingre, så vi fikk bruk for tauverket vi hadde funnet frem. Dette var midt på natta og vi var mer under enn over vann. Lys måtte vi ikke bruke. Da livbåtene var festet hørte vi et brak akterut på poppen. Det var reservepropellen som var løsnet og fòr fra side til side. Da vi hadde fått surret og stemplet denne, trodde vi at vi kunne slappe av litt, men så hørte vi bråk fra "pillboksen" akterut. En jernkasse med 6 magasiner (hvert magasin hadde 60 skudd) var løsnet og laget et veldig rabalder, men vi fikk da stemplet den også, men med mange såre fingre. Vi hadde 4 slike pillbokser, 2 akterut og 2 på broen. Etter noen timer fikk vi maskinen i gang igjen, og vi fikk lagt båten "på været" igjen. Nå hadde uværet lagt seg og vi kunne slappe av. Vi var alene da det lysnet av dag, men etter en times tid, kom et eskortefartøy og gav oss ny kurs. De meldte fra om at et skip var gått ned, men det var vi jo klar over.

* Jeg tror dette må ha vært Ville de Tamatave, som var kommodor-skip for Konvoi ON 160. Hun gikk ned med alle mann den 24. jan-1943 i denne konvoien.

Hallanger kom fram til New York uten flere stopp på veien. Etter at USA kom med i krigen var New York blitt konvoihavn. Før var det Halifax. Vi ankret opp langt opp i Hudson River og ventet på ny ordre noen dager. Vi var spent på om det ble England med storm og kulde igjen, men denne gangen ble det Middelhavet og risikoen for torpederinger og flyangrep ville bli atskillig større i dette farvannet. Vi hadde 2-3 stopp i maskinen på turen over Atlanterhavet, men vi klarte hver gang å ta igjen konvoien*. Hvor mange som ble torpedert på den turen kan jeg ikke huske, men et par døgn før Gibraltar gikk det en båt ned, og de påfølgende dagene ble en båt senket hver dag. En av dem var en passasjerbåt full av soldater.

* Den konvoien som passer best med disse opplysningene er Konvoi UGS 6, som gikk fra Hampton Roads den 4. mars-1943, og ankom Oran den 22. mars. UGS 6 mistet 4 skip, nemlig den amerikanske Keystone, torpedert av U-172 den 13. mars, 2 døde - den franske Wyoming, som ble torpedert av U-524 den 15. mars. I tillegg til mannskapet hadde hun 30 passasjerer som muligens kan ha vært soldater? Ingen døde i dette angrepet. De amerikanske Benjamin Harrison og Molly Pitcher ble også torpedert; den første av U-172 den 16. mars, 3 døde, og den andre av U-167 og U-521 den 17. mars, 4 døde.

Bestemmelsesstedet var Alger, men før vi kom så langt fikk vi ordre om å gå til Oran. Flere båter kom inn her, bl.a. en norsk båt som het Garonne. Vi ankret opp utenfor moloen og ventet på nærmere ordre. I kveldingen kom det et fly og sendte en torpedo rett i Garonne.* Det ble heldigvis ikke brann. Nå fikk vi ordre om å forhale til indre havn. Vi lå der et par dager før vi ble med en konvoi til Alger. Vi hadde noen flyangrep, men jeg husker ikke om flere skip ble senket. Vi fikk ikke lov å løsne skudd når det var flyangrep om natten, under fart. Vi lå en tid i Alger, og natta før vi skulle gå ut hadde vi et kraftig flyangrep. Våre fire 20-millimeter maskinkanoner var i full sving. Jeg hadde med meg en matros som lader, og vi tømte alle magasiner. Et fly, eller deler av et fly, falt ned bare ca. 5 meter fra oss og ble liggende i sjøen å brenne. En havnebåt kom raskt til og fikk slukket ilden. Det var flere branner oppe i byen. Himmelen var helt rød av lysende prosjektiler, og mange av dem fant vi på dekk om morgenen.

* Garonne ble truffet av en luft-torpedo like etter midnatt den 23. mars-1943, mens hun ventet på å gå inn, Konvoi KMF 11, som hadde gått fra Clyde den 15. mars-1943 - hun ble senere reparert. Det engelske troppetransport-skipet Windsor Castle ble senket i dette angrepet - her er mer om dette skipet, ekstern link, fra nettstedet The Great Ocean Liners

Denne morgenen jobbet vi på spreng for å få fylt magasinene før neste angrep. Det tok litt tid å få fylt et magasin, for hver patron skulle smøres med fett eller vaselin før den ble satt inn i magasinet. Samme morgen gikk vi ut fra Alger i en mindre konvoi. Rett etter kveldsmaten gikk alarmen. Det var det vanlige ritualet, på med livvesten og full fart opp til "pillboksen", som stod på babord side, helt ute i borde. Matrosen jeg hadde med som lader, stod ved roret, så jeg fikk med en annen fra dekksgjengen. Han var forresten svensk. Så var det på med magasinet, og alt var klart. Vi var kun to store skip i denne konvoien, og nå ble den andre truffet av en torpedo og brakk i to (dette var Fort a la Corne - ekstern link). Den hang bare sammen i dekket og begge ender pekte rett til værs, og forsvant fort i dypet. Det var ikke flyangrep, så jeg slapp å spenne meg fast til kanonen. Vi brukte øynene godt for å se om vi kunne se ubåten, men vi så ingenting.

Men så smalt det! (Hallanger hadde posisjon nr. 52 i konvoi ET 16 den 30. mars-1943 da hun ble torpedert av U-596. Siden min om Hallanger har mer om denne episoden, inkl. mannskapsliste). Tanklukene på Hallanger var rektangulære ca. 1,5m x 1m. Og en av disse så jeg i luften, langt over mastetoppen. Jeg husker jeg bøyde meg under kanonen i tilfellet vi skulle få den i hode. Men det ble noe annet vi fikk i hodet og det var vann. Vi ble temmelig vasstrukne. Torpedoen hadde truffet mellom broen og bakken. Hvor mange tanker som var sprengt, var ikke godt å si, men vi fikk fort kraftig slagside. Vi to ved maskinkanonen diskuterte om vi skulle gå til livbåtene, men vi ble enige om at en tom tankbåt synker ikke med en torpedo, så vi ble værende for å se om ubåten skulle komme opp eller om vi skulle få øye på periskopet. Men vi så intet. Akterut så vi at de gjorde klar livbåten. Da smalt det igjen og denne gangen var det rett under der vi sto. Det ristet kraftig og vann skyllet over oss i store mengder. Nå ble vi enige om å komme oss til livbåten. Den midtskips på babord side, var helt vekk, for det var rett under den at tornadoen hadde truffet. Nå fikk vi enda kraftigere slagside så vi måtte mest krype fremover. Da vi kom ned på båtdekket holdt skipperen og annenstyrmann på med å gjøre livbåten på styrbord side klar. Vi begynte å låre den men på grunn av den kraftige slagsiden kom livbåten inn over dekket igjen og hang seg fast i "rennesteinen". Flere mann kom til og vi fikk heist den opp og prøvde å skyve den klar, men den var for tung. Vi måtte bare la den henge, og så løp, eller krøp, vi akterut til de andre livbåtene. Begge livbåtene akterut var kommet på vannet og hang i taljene. Vi var noen av de siste som firte oss ned. Da jeg var på vei ned traff noe meg i hodet, det viste seg å være en knapp fra kapteinens uniformsjakke. Det var knuter for hver meter på tauet og en av disse hadde revet av knappen. Vi fikk ut årene og begynte å ro vekk. Da fikk vi se pumpemannen på dekk. Før vi hadde fått snudd hadde han firt seg ned og lagt på svøm mot oss. Han hadde vært en tur i lugaren for å hente et eller annet. Vi fikk rodd rundt til livbåten på babord side akterut. De hadde fått ut årene og begynt å ro vekk da den tredje torpedoen traff akterut i maskinrommet. Hadde den kommet noen sekunder før, ville livbåten med 20 mann blitt blåst til himmels.

Været var heldigvis fint, og det var fremdeles lyst. Begge livbåtene lå ved siden av hverandre, festet med en line. Det ble holdt opptelling og det viste seg at alle var reddet unntatt skipshunden. Et av eskortefartøyene kom opp på siden av oss for å høre om noen var skadet og om vi ville komme om bord. Vi diskuterte en stund men ble enige om å si nei takk til tilbudet. Eskortefartøyet var en liten armert hvalbåt, og skulle den få en torpedo, ville den forsvinne i dypet på sekunder (dette må ha vært den britiske minesveiperen Albacore, J 101). Så vi følte oss tryggere om bord i livbåten.

Vi hadde som nevnt gått ut fra Alger tidlig om morgenen, og nå var det kveld, og vi bestemte oss for å sette kursen mot Afrika. Vi ble liggende i ro til neste morgen. En av maskinistene hadde fått i gang motoren, som den ene båten var utstyrt med.

Jeg kan ikke huske at jeg så Hallanger synke, mørket kom jo ganske fort på de breddegrader. Været var ganske fint hele neste dag, og vi landet ved en sandstrand hvor det lå en liten landsby som het Dupleix. En avdeling av den amerikanske armeen var stasjonert der. Amerikanerne tok liksom "kommandoen" og fikk oss plassert rundt i landsbyen. En av de andre skytterne og jeg ble plassert hos et eldre ektepar og de stelte godt med oss. Mannen hadde vært i Amerika og kunne engelsk, ellers gikk det på fransk, det var jo fransk koloni den gang.

Vi ble der et par dager og deretter kjørt til Alger på amerikanske lastebiler. Vi ble plassert i en engelsk militærleir og sov i små telt. Noe særlig med klær hadde vi jo ikke fått med oss så vi følte oss litt "utenfor". Men det varte ikke lenge før vi fikk engelske soldatuniformer og da følte vi oss straks bedre. Etter noen dager ble noen av oss, bl.a. skytterne plassert i en marineleir midt i byen. Vi fikk en del "kjeft" av det engelske militærpolitiet mens vi var i Alger. Det var jo varmt i disse uniformene og vi gikk stadig med jakka åpen og lua i lomma. Men da de hørte vi var norske sjøfolk ble de ganske medgjørlige.

Oppholdet i Alger varte 1-2 uker, men en dag ble vi kjørt til en engelsk passasjerbåt, den var full av engelske soldater og torpederte sjøfolk. Turen til England gikk greit, ingen torpedering. Vi var innom Gibraltar og lå der et par dager for å kunne slutte seg til en større konvoi. Hver natt i Gibraltar var det en eller to båter som kjørte rundt i havna og slapp små dypvannsbomber. Italienske froskemenn hadde kommet seg inn i havna og festet sprenglegemer på flere skip, og det var grunnen til at de slapp disse små bombene. Vi var jo etter hvert blitt vant til dypvannsbomber som ble brukt mot ubåtangrep. Var du på en tankbåt som ikke hadde last, dundret det kraftig i skroget ved slike eksplosjoner. Så det ble ikke mye søvn.

Vi kom til Southampton og der fikk vi skytterne nye marineuniformer og reiste videre til skytterskolen i Dumbarton i Skottland nær Glasgow. Her måtte vi melde oss for "sjefen" Karl Gidske. Hans spurte om alt mulig, men da han spurte om hvorfor vi ikke skjøt ble vi lange i ansiktet. Hva skulle vi ha skutt på når vi verken så ubåt eller periskop før det smalt? Jeg tenkte med meg selv at neste gang vi kommer ut for en slik situasjon skal jeg tømme magasinet selv om det så er rett opp i lufta. Vi fikk nå 14 dager ferie som ble tilbrakt i Glasgow. Vi var tre skyttere som leide et rom på et pensjonat med "bed and breakfast". Vi tok turer utenfor byen, var på kino, besøkte museer og om kveldene ble det som regel pubene som fikk besøk. Stemningen var en helt annen under krigen enn i dag, men det var krig og rasjonering på mye og ikke et lys om natten. Vi hadde også vår faste stamkafé hvor vi inntok våre måltider. Etter ferien meldte vi oss på skolen i Dumbarton igjen. Det ble repetisjon av gamle ting og vi lærte om nye systemer som stadig kom.

10 mai 1943 mønstrer jeg ut på M/T Chr. Th. Boe fra Gourock, en liten by i nærheten av Glasgow. Nå ble det Atlanteren igjen, England, Amerika, med alt hva det innebar. Ubåtangrep og torpedering hendte på nesten hver tur, de fleste har jeg glemt, eller prøvd å glemme, men vi gikk klar hver gang. Som tidligere nevnt, hadde vi ikke lov å stoppe og ta opp folk i sjøen eller fra livbåtene. Det var fælt å se. De båtene som var tatt ut til dette, kaltes "likpellere". På denne båten var det et arrangement til å bunkre eskortefartøy under fart. En armert slange ble firt ut og "fisket" opp av eskortefartøyet og de fikk den oljen de trengte. Det var alltid stas når vi bunkret de norske korvettene. Vi lastet for det meste i New York og Curacao. Og losseplassene kunne være London – roveret, Stanford, Le Hope, Thameshaven og en plass jeg ikke husker navnet på. På Englandskysten var det flyene og minene som var mest plagsomme. I den Engelske kanal var det de tyske e-båtene, eller torpedobåtene, som herjet. Ellers hadde vi jo bombingen når vi lå i havn i England, men det ble man jo "vant" til.

Den 10. november 1944 mønstret jeg av i New York. Og fikk noen dagers ferie. Jeg besøkte min familie som bodde der, og fartet litt rundt forbi. Var mest hos min kusine som bodde i Brooklyn, Åsta Andersen.

Den 28. november mønstret jeg ut igjen, denne gang på T/T Karsten Wang. Skipet var bygd i Amerika, men overtatt av Nortraship 31. mai 1944 og kom rett fra beddingen. Denne båten var på 16 631 tonn og en av de største tankbåtene. Med sin turbinmaskin gjorde den bra fart, men da var det heldigvis nesten slutt på torpederingene. Vi var 15–16 skyttere om bord på denne båten og hadde vår egen messe. Dette hadde vi også hatt på Chr. Th. Boe der vi var 8 skyttere. Frigjøringen i Europa 08. mai 1945 lå vi midt i Atlanteren på vei til New York. Vi gikk våre vakter ved kanonene som vanlig selv om krigen var slutt i Europa. Det var heller ingen festligheter, men vi laget vår egen fest da vi kom på land i New York.

Karsten Wang var godt armert med amerikansk skyts. Vi håpte at dette kunne bli tatt i land, og at vi kunne bli dimittert og så komme oss hjem. Det viste seg at vi sto langt bak i køen når det gjaldt dimittering. Båten måtte ta en tur til Europa før vi kunne få i land alt skytset, og to av skytterne kunne ikke bli dimittert. Disse to måtte være med for å passe på alt skyts og ammunisjon. Nå ble det loddtrekning mellom 16 skyttere og en av de uheldige var meg. Men vi tok det ikke så veldig hardt. En tur til Europa skulle ikke ta så lang tid når en slapp å gå i konvoi. Men nå ble det Aberdan (Abadan?) i Persiagulfen. Der skulle vi laste bensin til de amerikanske troppene på forskjellige øyer i Stillehavet. Krigen mot Japan var ikke slutt før høsten 1945.

Men det ble ikke så ille likevel. Etter som jeg husker var vi bare innom 2 øyer som amerikanerne hadde baser, den ene var Guam. Ellers var det å laste i Aberdan og losseplasser var Calcutta, Bombay, Sydney, Trincomale, Port Said, Colombo med flere. Men endelig ble det tur til Amerika og jeg mønstret av i Norfolk 13. juni 1946 og den 22. juli kom jeg hjem til Norge som passasjer på Stavangerfjord. Jeg ble dimittert 20. august 1946.

Den tiden jeg var om bord i M/S Anatina var det mange hendelser og episoder både i havn og på sjøen. Det var hendelser man i dag kan le av og andre som man helst bør glemme. Men de fleste minnes jeg med glede, sier Tormund og "smiler i skjegget", når jeg tenker på dem. Men det er 2-3 episoder jeg husker spesielt. En av dem er trist.

Vi lå i Calcutta og lastet da en av messeguttene ble syk. Han het Henrik Undheim og var fra Time på Jæren. Far hans het Hallvard og mora Otilie. Han måtte på sykehuset i Calcutta men hvor lenge han lå der husker jeg ikke. Da vi var ferdig lastet i Calcutta gikk vi til en by som het Madras ikke langt fra Calcutta. Dagen før vi skulle gå til sjøs kom messegutten om bord. Han var ennå ikke helt i form og lå i en av passasjerlugarene. En morgen (21. februar 1940) kom annenstyrmann og fortalte at messegutten var død. En lettmatros og jeg gikk "dagmann" og annenstyrmann spurte om jeg ville sy en likpose av seilduk. Styrmannen og jeg var oppe i lugaren og tok mål av messegutten, Båsen fant frem seilduk, seilnål, seilhanske og tråd. Dette var mitt første seilmakerarbeid, men det gikk greit. Etter at vi hadde lagt ham i "posen", sydde jeg igjen. Men først hadde båtsmannen lagt inn noen gamle sjakler og jernstykker, og jeg hadde skåret noen hull i seilduken så den skulle synke. Vi la "båren" på fordekket med et norsk flagg over. Klokka 1200 ble maskinen stoppet og hele mannskapet stod samlet rundt båren.

Andrestyrmannen Anstein Dvergsnes leste begravelsesritualet, og båtsmannen og jeg senket båren i havet. Slike ting glemmer men ikke så lett. Det var første og siste gang jeg var med på en begravelse til sjøs. Dette hendte i 1940, men jeg tror neppe det ville hendt nå til dags (1997).

Om bord på Anatina hadde også med sykdom å gjøre, men dette endte bra. En av smørerne, Odd Knutsen, ble syk og måtte ligge i sykelugaren. Han ble dårligere og dårligere for hver dag, og vi trodde han skulle dø. Vi hadde da en passasjer om bord, en svensk dame som hadde vært med i flere måneder. Hun pleiet Odd Knutsen hver dag, men om natta var det vi som gikk "dagmenn" som pleiet ham. Jeg satt i mange timer om nettene og tørket svetten og gav ham vann. Han kom på sykehus i Cape Town. Det viste seg at han hadde tuberkulose. Det gledelige var at hen ble helt frisk igjen. Han giftet seg med en av sykepleierskene der og bosatte seg i Syd Afrika. Han var fra Randesund og mønstret på Anatina samtidig med meg. Han var heldig og fikk en god jobb i gullgruveindustrien i Syd Afrika. Hver gang han var hjemme i Norge besøkte han meg. Odd døde av kreft i 1995.

Jeg husker godt da tyskerne invaderte Norge 9. april 1940. Vi lå i en by ved navn Tientsin, muligens var det i Nord Korea. Vi fikk inn NRK på radioen og hver gang det var nyheter fra Norge samlet vi oss rundt radioapparatet. Alle skulle hjem og sloss men det ble det jo ikke noe av. Quisling oppfordret alle norske båter til å gå til tysk eller nøytral havn. Men det var det ingen båter som gjorde. Vi måtte fram med malerkosten og hele overbygningen som var hvit ble nå malt i grått.

En ting jeg vil nevne var noe som skjedde da jeg gikk utkikk en mørk natt i Caribien. Plutselig begynte radioantennen å gløde eller lyse, og toppen av ei lita flaggstang som stod på "svineryggen" begynte også å gløde, det samme synes jeg var tilfellet med mastetoppen. Det var tordenvær og lyn rundt hele horisonten. Dette fenomenet kalles St. Elmsild og er nokså sjelden.

En hendelse om bord på M/T ”Chr. Th. Boe” (et menneskeliv ble reddet).
Vi lå til ankers i Curacao for å vente på tørn til å laste (bensin). Det var på den varmeste tiden av året og de fleste av mannskapet sov på båtdekket akterut – under livbåter og under solseil.

Vi skyttere hadde lugar under båtdekket, men nå hadde vi flyttet ut foran lugaren. En natt våknet jeg av et skrik. Om det var en drøm eller virkelighet var jeg ikke sikker på, men jeg tørnet ut og kikket meg rundt. Det var ikke en lyd å høre, bare duren av hjelpemotoren i maskinrommet. Jeg gikk bort til rekka og kikket ned i sjøen. Der hvor kjølevannet fra hjelpemotoren landet i sjøen var det noe hvitt. Dette var jo midt på natta og det var ikke langt man kunne se. Jeg fikk tak i et tau som lå i nærheten og samtidig ropte jeg på vaktmannen som var nede i mannskapsmessa.

Jeg firte meg ned og da jeg var 2-3 meter fra sjøen så jeg et menneske som lå med hodet ned i vannet. Det som holdt ham oppe var den hvite og luftfylte skjorta han hadde på seg. Jeg fikk ham rundt på ryggen og holdt hodet over vannet, og så tok jeg hånda under haka hans som vi hadde lært på skytterskolen. Deretter brukte jeg beina og svømte bort til losleideren som vaktmannen hadde fått ut. Han hadde nå fått tak på vakthavende styrmann og de kastet ned et tau som jeg skulle feste rundt maven, men før vi kom så langt hadde de signalisert til en av havnepolitiets båter, og de kom langs siden og tok mannen med seg. Det var en av motormennene som hadde vært så uheldig å falle over bord. Han hadde ligget under en av livbåtene på båtdekket. Da jeg klatret opp leideren merket jeg at det gjorde vondt i fingertuppene. Det viste seg at da jeg firte meg ned tauet og fikk se at det lå en mann der hadde det gått vel fort de siste meterne så skinnet på fingertuppene forsvant. Etter en god dusj var jeg opp hos styrmannen og fikk plaster på.

Dagen etter var skipperen i land for å høre hvordan det var gått med motormannen. Han hadde vært heldig, på sykehuset hadde de fått liv i han. Hvor lenge han ble på sykehuset vet jeg ikke, men han var der fremdeles da vi gikk ut fra Curacao. Bror til denne motormannen var skytter og de kom fra Horten. Etternavnet hans har jeg glemt, men han ble kalt "Spretten". På et av våre årlige "S.S.H. treff" (S.S.H. Sjøforsvarets Skytteravdeling for Handelsflåten.) kom jeg i prat med en skytter fra Horten som het Gaaseland. Jeg spurte om han kjente en skytter som ble kalt "Spretten". "Det er meg det", sa han. Jeg fortalte ham da historien om hans bror, motormannen, og sa at jeg gjerne ville ha truffet han om mulig. Men slik ble det ikke. Motormannen hadde overlevd krigen, men få år etter at han var kommet hjem døde han.

Uheldig
Under krigen fikk vi utlevert gummierte lerretposer til å ha våre private papirer i. De var ganske lange og ved å ta et varmt strykejern kunne vi lime den sammen 3-4 cm. Posen ble da helt vanntett igjen. Etter mange "avklipp" ble posen litt for kort og da var det bare å få en ny. De fleste av oss laget en liten seildukspose til å ha den i. Denne hang i beltet som vi hadde rundt livet. Da jeg firte meg ned til livbåten da vi var blitt torpedert, hang beltet seg fast på noen av de mange knopene på tauet og dermed falt posen med mine papirer i sjøen. Og nå ligger de vel og råtner på en strand i Marokko. Kapteinen måtte siden gå god for meg til vi kom til England, der jeg fikk nytt bevis på hvem jeg var.

Verden er ikke stor
Som jeg tidligere har nevnt, var jeg om bord i Karsten Wang på fredagen 8. mai 1945. Vi lå midt i Atlanterhavet på vei til New York og da vi kom inn til lasteplassen, Staten Island, gikk jeg i land for å sende telegram hjem. På vei tilbake gikk jeg innom en pub for å ta et glass øl. Der inne satt min fetter Georg Upsaker. Jeg hadde ikke sett ham på mange år, og jeg ante ikke at han seilte ute under krigen, så verden er ikke stor.

Jørgen Salvesen fra Udøy traff jeg flere ganger i New York. Vi var hos min kusine Åsta Andersen og hos min fetter Leonard som bodde Brooklyn. Mors søster Kathrine besøkte jeg 2-3 ganger. Hun var gift med Nandrup Setland fra Holum. Da jeg mønstret av i New York i 1946, bodde jeg hos min kusine Åsta. Vi reiste begge hjem med Stavangerfjord.'

Krigsseilerhistorier - Side 1
Side 2
Side 3
Side 4
Side 5
Side 6

Jeg vil igjen oppfordre krigsseilere til å sende meg litt om sine egne opplevelser, slik at jeg kan legge flere historier inn her.

Den norske handelsflåten 1939-1945	Skipslister (bare på engelsk)
Finn gamle skipskamerater	Forum for søk etter gamle venner
Maritime Bøker	For salg, kjøp, bytte eller spørsmål om maritime bøker
Skips-forum	For spørsmål vedr. skip