Krigsseilerhistorier - Side 8

Krigsseilerhistorier - Side 1 Side 2 Side 3 Side 4 Side 5 Side 6 Side 7 En sjømann vender hjem Mottatt av forfatteren av historien, Aage A. Wilhelmsen Hjemkomsten for krigsseilere fra sommeren 1945 og utover var på ingen måte som forventet. De kom hjem enkeltvis uten bravur. Mange ble prisgitt sin egen skjebne, noe som kunne føre dem inn i alkoholens og pillemisbrukets verden. Grunnen var folks, og legevitenskapens, uvitenhet. En hjemkommet krigsseiler ble møtt med ordene:Så du stakk til sjøs da tyskerne kom, ja du var heldig. Vedkommende sjømann hadde seilt kontinuerlig under hele krigen, to ganger var han blitt torpedert og forvoldt store fysiske skader. De psykiske var den gang ukjent. Og kampen for innfrielse av krigsseilernes rettigheter tok mange år. Forhåpentlig kom de fleste hjem til en forståelsesfull familie og venner, som personen i den følgende beretningen. Som særskilt dokumentasjon gjengir vi denne skildring fra Krigsseileren kjent fra aktuelle realiteter, men en viktig del av norsk historie på verdensbasis. - Endelig Norge. Hvor lenge siden var det nå? Han tenkte seg om, 1938, og når på året var det han reiste ut? Han var ikke sikker. Syv år - syv år siden han forlot landet. Nå var det september 1945 - han var på vei hjem! Etter sorn kystrutafant veien gjennom leia, ble han stående ved rekka å betrakte det ene kjente sted etter det andre. Skjærgården med hundrevis av holmer og skjær brakte minner tilbake om en lykkelig barndom, en barndom som nå virket så langt, langt borte. De siste fem års opplevelser satt dypt i sinnet. Det var som åpne sår som kanskje aldri ville leges. Nå var han snart hjemme på den lille øya hvor foreldre og søsken bodde. En indre spenning fikk ham til å frykte, men på samme tid gledet han seg til gjensynet. Alt ville være så totalt forandret etter syv års fravær Han fikk igjen en følelse av manglende tilhørighet, en følelse han så mange ganger hadde hatt når skipet anløp en fremmed havn. Det var ingen kjente her om bord han kunne snakke med, heller ingen som snakket med ham. Kanskje var det like greit. Han kastet av gammel vane øynene opp på båtdekket. Livbåtene lå stødig i krybbene, det var slutt på de utsvingte, klar til låring på minutters varsel. Folk satt da også rolig i dekkstolene, noen spiste på medbrakt, andre leste dagens aviser. Den gamle, kullfyrte kystruta dampet trøstig videre mot neste stoppested, mens han fortsatt ble stående ved rekka i sine egne tanker. ... kom styrbord, kom styrbord... den går like inn i akterluka. Herregud, ikke akterluka hvor høyeksplosiver var stuet. Hvorfor svinger hun ikke? Ropene ble mer intense. ”Få folkene opp fra maskinrommet.” Det var skipperen som ropte, han så de ikke ville gå klar av de innkomne torpedoene. Eksplosjonen rev bort hele akterskipet i et inferno av ild og røk. Menneskekropper fløy sorn vrakrester høyt til værs. Kjære Gud hjelp oss! ”Skal De i land her?” Styrmannens stemme rev ham brått ut av tankene. ”Ja, er vi i rute?” Styrmannen halte lommeuret opp fra den gullknappede vesten, ” … kanskje en time forsinket.” ”Takk.” Han visste at broren ville ligge med rosjekta borte ved Steinskjæret og vente. To kofferter og en pappeske var hele hans bagasje. Det var ikke mye etter syv år, men så hadde det heller ikke vært syv år med sang og musikk. Pappesken var fylt med kaffe og sjokolade Siste turen hadde vært fra New York til England, og der fikk han for første gang på fem år brev hjemmefra. Mor nevnte rasjonering på alle varer, og korn han hjem sto kaffe og sjokolade på ønskelisten. Han smilte ved tanken på mors kjærlighet til kaffe, og for ikke å snakke om lillesøster som sjokoladen var beregnet på. Men lillesøster ...kjære menneske... hun var jo blitt 15 år og snart en voksen dame. Igjen følelsen av det lange fravær. Syv år -84 måneder. Han var 16 år da han reiste ut, og sorn 23 åring vendte han hjem. De siste fem årene hadde vært et sammenhengende mareritt av død og lidelser. Han hadde vært heldig i den forstand at han var i live. Men når ville han bli fri? Fri de redselsfulle tankene som til stadighet hjemsøkte ham. ”Få ut livbåten, vi går jo ned som et lodd.” Båtsmannen tok kniven til hjelp, skar over tauverket som holdt båten fast til daviten. Skipet la seg samtidig over til samme side som der mannskapet kjempet for å få ut livreddende utstyr. ”Hopp, hopp. Hun velter over oss.” Han skrek igjen. De få overlevende hoppet i sjøen som nå kokte av eksplosjoner. Luften som forlot det dødsdømte skipet ble fort erstattet av vann som hurtig dro det store lastefartøyet ned i dypet. Da kystruta slakket farten tvers av Steinskjæret så han straks broren i den lille hvitmalte sjekta. På brygga sto hele familien og ventet. Mor og far sto ytterst. De vinket, og han så hvor oppspilte de var. En tåre rant stille nedover kinnet. Han tørket den forlegent vekk og vinket tilbake. Mor ville ikke slippe ham, hun gråt på samme tid som hun lo av glede. Den ene etter den andre kom og ønsket ham velkommen hjem. Alle bemerket hvor godt han så ut, men ingen annen enn far så at gutten var totalt forandret. Ansiktet bar tydelig spor etter strabasene, øynene hadde fått et flakkende blikk med nervøse rykninger. Far sa ingenting, han tok sønnen og klemte ham hardt inn til seg, ”… velkommen hjem gutten min.” Etter en stund dro gjestene hjem, og endelig var familien samlet. Han så bort på den unge damen som hadde svinset rundt ham hele kvelden. Så dette var ”lillesøster”. Sjokoladen ble nok liggende urørt en stund til. Gutteværelset sto som den dagen han forlot det. Vedovnen med den gedigne vedkassa ved siden opptok mesteparten av rommet. Vinduet ut mot sjøbua og bukta ga ikke så mye plass til sengen med det lille nattbordet. Det samme var tilfellet med en liten kommode. På veggen hang seilskutebilder, minner etter bestefars tid til sjøs. Her var det drømmene om fjerne land hadde tatt form og blitt til virkelighet. I motsetning til faren sorn hadde vært fisker hele sitt liv, ville han ut i verden. Han ville oppleve andre land og folk, som bestefar så ofte hadde talt om. Navn som Singapore, Valparaiso, New York og Japan hadde satt guttefantasien i sving. Men, hadde han på forhånd visst hva han gikk til, og at hans liv ville blitt så totalt forandret, hadde han blitt fisker som far. - Oljen fra bunkerstankene trengte inn i øynene. Det sved som ild. Hver gang han tørket seg med håndbaken ble det verre, det var ikke bedre stilt med ører og munn. Hvor mye han spyttet og harket hjalp det ikke stort. ”Svøm, svøm, oljen har tatt fyr. Svøm denne veien!” Båsen ropte. Ikke av redsel, men for å rette oppmerksomheten mot vrakrester han selv fløt på, vrakrester som kunne bli den avgjørende forskjell mellom liv og død. Nå så han brannen sorn hadde oppstått der skuta gikk ned. Den bredte seg hurtig utover sjøen. Ropene fra dem som ikke kom seg i sikkerhet var fylt av fortvilelse og hjelpeløshet. - Hvor mange er vi igjen? Båsen så seg rundt. ”Det ser ut til at det bare er oss to, og de der borte.” Han pekte på tre mann som kjempet seg opp på en flåte et godt stykke klar av ildebrannen. - Har du sover godt, gutten min? Det var far sorn spurte. Han hadde allerede vært ute på sjøen, og var nå kommet inn for å få en matbitt. - Nei, far, det blir ikke mye søvn. ”Jeg husker min far fortalte om hvordan minnene fra krigen ikke ville gi ham fred da han kom hjem etter 1. verdenskrig. Han ble, som du vet, torpedert av en tysk ubåt.” Han var glad han hadde far å snakke med. Det var så mye han ville si, men han kunne ikke finne de riktige ordene. - Vi gikk under to gange. At jeg slapp fra det med livet, er et Guds under Mange ble igjen der ute. De fleste hadde ikke en sjanse. Samtalen stoppet opp. Faren kunne ikke tenke på annet enn hvor heldig han og mor var som hadde fått sønnen sin hjem. At gutten var plaget av minner fra fem års krig med tap av venner og nære kamerater, kunne han bare svakt ane. Han forsøkte etter fattig evne å sette seg i guttens sted, noe han forsto var umulig. Han vandret ut på Hekkholmen. Steinhellene lå uforandret over de store steinene og dannet en naturlig hule. Denne hadde i guttedagene vært hovedkvarteret for sjørøvere. Han husket at kaptein Morgan var en av de farligste. Han røvet og plyndret skute etter skute, og så livlig hadde guttefantasiene vært, at skatter som Morgan hadde røvet skulle ligge begravet like i nærheten. De hadde endevendt hver stein, men skattene var aldri blitt funnet, så de måtte vel enda ligge her et sted. Han smilte, satte seg ned på kaptein Morgans plass og snart strømmet minnene på, ingen hyggelige: ”Over her.” De tre var kommet seg opp på flåten. De hadde fått øye på de to som fløt på vrakgodset og vinket med en oljeklissen skjorte. Snart etter var begge i sikkerhet. Flåten kunne ta femten mann, og med de fem var det god plass. I mer en måned måtte de oppholde seg på den lille farkosten midt ute i Atlanterhavet. Da de endelig ble plukket opp av et norsk skip, var det ikke mye som minnet om at alle var under 30 år. De var avmagret, nærmest for skjeletter å regne. Med innsunkne kinn og månedgammelt skjegg virket de som gamle menn. Det var de også, ikke av år, men av de enorme fysiske og psykiske påkjenninger de hadde vært utsatt for. De var de eneste overlevende av et mannskap på 28. Epilog I de senere år står krisepsykiatrien klar til hjelp for mennesker som har hatt minutters eller timers usedvanlige, opprivende opplevelser. Denne hjelpen kan de takke krigsseilerne for. Det var de som gjorde legevitenskapen oppmerksom på hva det vil si å leve med et sammenhengende psykisk nervepress. Forskjellen mellom timers stress og det som strekker seg over år der andre jakter på ditt liv, er imidlertid så stor at ytterligere kommentarer er unødvendige. (Fra ”Krigsseileren” ved Aage A. Wilhelmsen) Krigsseilerhistorier - Side 1 Side 2 Side 3 Side 4 Side 5 Side 6 Side 7 Side 9 Side 10 Side 11 Side 12 Side 13 Jeg vil igjen oppfordre krigsseilere til å sende meg litt om sine egne opplevelser, slik at jeg kan legge flere historier inn her.

Den norske handelsflåten 1939-1945	Skipslister (bare på engelsk)
Finn gamle skipskamerater	Forum for søk etter gamle venner
Maritime Bøker	For salg, kjøp, bytte eller spørsmål om maritime bøker
Skips-forum	For spørsmål vedr. skip

Min fars, og D/S Ringulv's historie (Odd Conrad Holm er hovedsiden):

D/S Ringulv | Evakuering | Fangeleirer | Rudzins dagbok | Messels dagbok | Velkomsthyldest

Internerte båter | Odds båter | Krigsmedaljer | Bøker | Maritime linker

Hjem | Odd Conrad Holm | Hobbyer | Genealogi | Linker | Gjestebok | Søk