Krigsseilerhistorier

Denne historien er nokså typisk for slike historier - kort og presist, direkte til saken - ingenting nevnes om redselen og håpløsheten som må ha fulgt med som "passasjerer" på hver reise. Skjæveland nevner heller ingenting om at Hundvaag reddet overlevende fra det engelske skipet som ble bombet i senk. Og om Hallfried sier han "Konvoien ble angrepet i Midt -Atlanteren av ubåter. 5 skip ble senket" - ferdig med det. Det samme gjelder senkningen av Corvus, og om frihetsdagen sier han bare "I dag har vi 8.mai, og det er frihetsdagen. Her i London har vi et strålende sommervær. Gatene er flaggsmykket, og der er masse mennesker ute og går". Her er det nødvendig å lese mellom linjene....

Sverre Skjæveland. Randabergveien 6, Stavanger

9. april lå vi med D/S Hundvaag av Stavanger på Methil Red med last bestemt for Stavanger. Men da invasjonen kom, ble vi dirigert til Rouen i Frankrike med lasten, derfra igjen til en by i England som het Boston og lastet kull for Boulogne i Frankrike. Derfra igjen til Coole-England hvor det var meningen vi skulle laste, men fikk slått et svært hull i skutesiden da vi skulle inn i dokken. Så gikk vi derfra til Hull for reparasjon, og der ble vi liggende i hele tre måneder. Kom så i fart mellom Immingham og Great-Yarmouth hvor vi gjorde 4 turer. 5 turer lastet vi for Dover (jeg tror dette skal være "5. turen lastet vi for Dover"). Vi gikk til Southend for konvoi, men fikk ingen konvoi, så 1. november 1940 gikk vi alene. Men to timer etter avgangen ble vi angrepet av flere tyske Stuka bombefly. Der gikk en masse bomber rundt oss, men ingen traff. Derimot fikk en liten engelsk båt like i nærheten av oss tre fulltreffere, så den sank på noen sekunder.

Vi fortsatte på reisen sydover og kl. 7: 30 om kvelden skulle vi svinge inn for Dover, men gikk på en mine. Vi fikk ut styrbords livbåt. Hundvaag sank på et par minutter. En mann gikk ned - resten ble berget. Allerede neste dag ble vi sendt til London. I London ble jeg i 8 måneder - hvorav 4 på 3.maskinistskolen. Mønstret ut 20.august 1941 med D/S Hallfried, og vi gikk allerede neste dag til New Orleans, U.S.A. (dette stemmer ikke helt med seilingslisten for Hallfried i denne perioden. Hun gikk riktignok fra Methil Roads den 21. aug., men seilte ikke til New Orleans før 9. sept, og ankom New Orleans 5. okt. Denne reisen ble gjort med Convoy ON 14, som gikk fra Liverpool 7. sept.). Ombord på Hallfrid ble jeg i 19 måneder. Vi gikk mellom Canada, U.S.A. og England. Siste turen jeg gjorde med denne båten gikk vi i februar 1943 med last fra Canada bestemt for Liverpool. Konvoien ble angrepet i Midt -Atlanteren av ubåter. 5 skip ble senket (dette var Convoy SC 121, men den mistet mer enn 5 skip, inkludert Bonneville - følg linkene for mer informasjon).

Mønstret av Hallfrid 19. mars 1943 i Liverpool. Reiste til London på ferie. Ble i London til 26.mai 1943 - gikk da ombord i Corvus, B.D.S. som 3.maskinist. Gikk allerede neste dag til Oban, Skottland med konvoi. Gikk fra Oban til Middelhavet med største konvoi hittil - vi var nemlig 90 båter. 20 krigskip til eskorte. Gikk så med Corvus Nord - Afrika, Sicilia og Italia i ca. 10 måneder. Gikk så i februar 1944 fra Gibraltar til England, men det ble bare med alarmen. Kom til Liverpool 3.mars 1944, gikk derfra til Manchester for reparasjon. Der ble vi liggende i 4 måneder. Kom så i fart mellom en liten by nord av Liverpool som heter Workington og Plymouth. Siste turen med Corvus gikk vi fra Garston med kull for Teymouth (Convoy convoy BTC 81). Tirsdag formiddag 27. februar 1945 var vi utenfor London (kan dette være riktig?), og der ble vi torpedert. Jeg lå til køys og sov da torpedoen kom. Våknet av at min lugar raste sammen, og fikk også et slag i hodet. Kunne ikke få opp døren, men fikk spent ut nederste spegl og kom meg på dekk. Vi fikk ikke ut noen livbåt, men en flåte - Corvus gikk nemlig rundt. Torpedoen kom i styrbords 2.-rom - bare noen få meter fra min lugar. Der gikk 8 mann ned med Corvus - 4 ble bragt til hospital. Vi ble tatt opp av en liten engelsk kystbåt som tok oss inn til Falmouth. Et par dager senere ble vi sendt til London. Når jeg skriver dette er jeg på Holland Park Hospital. Har noen ryggsmerter. Og datoen er 9. april 1945 - 5 år siden Norge ble overfalt.

Er nå ute av hospitalet. I dag har vi 8.mai, og det er frihetsdagen. Her i London har vi et strålende sommervær. Gatene er flaggsmykket, og der er masse mennesker ute og går.

Har inntil nå hatt tre båter siden jeg gikk hjemmefra februar 1940. Det er Hundvaag - minesprengt i den engelske kanal 1. november 1940, S/S Hallfrid - torpedert i Biskaiabukten vinteren 1943, Corvus - torpedert utfor Land's End februar 1945.

Fartstid:
Hundvaag - 9 måneder.
Hallfrid - 19 måneder
Corvus - 21 måneder

= Tilsammen: 49måneder = 4 år, 1 mnd.

Arnhem den 9/11-55

Kjære Arne

Takk for brevet jeg fikk igår, det er som vanelig hyggelig å høre fra deg. Jaså det har kommet kravbrev til meg fra Sjømennenes Hjelpefond og du spør hva du skal gjøre med det og ber om opplysninger. Det er riktig at jeg har fått et lignende brev for noen år siden. Grunn til at jeg ikke har svart eller ordnet med det er at jeg mener og ha krav på dem eller Nortra-ship. Det er kanskje en annen avdeling som ordner med dette men selv om det er flere avdelinger mener jeg at den ene bør vite hva den andre foretar seg når det gjeller krav eller utbetalinger fra Nortra-ships. Men nu skal du få hele historien så får jeg høre hva du mener om hvem som har krav osv.

Du husker jeg var med M/T Scotia, vi gikk ut fra Bremen den 4. april 1939 og jeg var med den uavbrudt uten ferige av noe slag til vi blev torpedert den 27. nov. 1943. Det var ikke bare meg men flere av oss, og vi følte det den gangen som en plikt og gjøre vårt beste og var glad for den nytte vi kunne gjøre. Jeg hadde hele tiden familietrekk, men så en tid, husker ikke dato, fikk jeg et bevis for at trekken var frosset. Tror jeg fikk 4 sådane bevis. Disse bevisene ble torpedert så jeg har dem altså ikke. Dette har jeg aldri hørt noe mere om men jeg spør om de er der når det gjeller krav, og en sum på 3940,- kr. Det må altså være penger som er utbetalt uten mitt viten og sammentykke og jeg har ingen bevis for at de er utbetalt. Min forhenværende sa ikke noe om det.

Den 6 desember kom vi overlevende til Colombo, det var foruten en del av mannskapet, 2. styremann, 3. maskinisten og meg. Vi hadde selvfølgelig mistet alle våre eiendeler og hadde bare det vi stod i men vi blev vel mottatt av Det Australienske Røde Kors og vi fikk hver vår lille sjøsekk med nyttige klær som vi var meget taknemmelig for. Hva gjorde Nortra-ship jo vi fikk det vi efter loven hadde krav på, 2mnd hyre + erstatningen for tapte eidendeler. Det siste kan jeg ikke huske hvor meget var men jeg husker at det var bare en brøkdel av det vi hadde mistet. Du kan selv tenke deg at vi hadde en del efter så lang tid. Vel, det var jo for såvidt vår egen feil at vi hadde så meget. Forøverig skaffet Nortra-ship oss et hotel hvor vi tre bodde på et værelse, vel det var vanskelig med hotellplass den tiden så vi klaget ikke på det men de fleste av oss ville helst ut igjen, iallefall vekk fra Colombo. Noen av gutta kom seg også ut efter hvert men vi 3 skulle være igjen og greie med oppgjør og være med på sjøforklaringen. Vi var der til den 4. januar og blev da sendt til Bombay, her blev vi losjert inn på et slags norskt sjømannshjem som het Prins Haralds hjem. Her var det også dårlig med plass og vi 3 måtte igjen dele værelse men vi klaget fremdeles ikke for vi trodde sikkert det ble gjort hva som kunne gjøres for oss og selv om de hadde forlangt at vi skulle ligge på gaten så hadde vi gjort det, uten å kny, hvis vi ble fortalt at det ville støtte den felles sak og vinne krigen for det var vårt mål og oppriktige mening.

Vi møtte opp på N.-ship kontor nesten hver dag men den tiden var det lite med norske båter i det farvannet og ingen hyrer. Jeg blev et par ganger tilbudt hyre i amerikansk båt men det fikk jeg ikke lov til for jeg skulle være stand by der i N.-ship og de kunne trenge meg når som helst. Det var vel og bra men noen betaling var det ikke snakk om, vår sparte penger og tiden gikk men ingen hyre. I New York og andre plasser blev det betalt ventehyre og dagpenger. Mange steder var det opprettet hvilehjem og det var det mange som benyttet seg av. De kunne gjøre en tur, mønstre av, bo på hvilehjem med, jeg tror det var 60% av hyren, til de tok seg en tur når de blev nødt til det. Jeg nevnte dette for sjefen på N.-ship Johannesen, og jeg mente at enten fikk de betale ventehyre eller la oss mønstre ut i andre alierte båter som trengte folk. Han var klar over at det ble betalt ventehyre andre steder hvor det var poolsystem men det systemet hadde de ikke i Bombay og følgelig hadde jeg ikke noe og forlange.

Caltex Co. i Bombay var stadig ute efter folk til sine båter i Indiafarten og tilslutt blev det med deres hjelp søkt gjennem N.-ship til London og jeg fikk lov å mønstre ut som Chief Eng. på en av Caltex's båtene men på den betingelse at jeg betalte skatt som vanelig og at jeg stod til N.-ships disposisjon og kunne blit tatt iland når som helst. Det gikk jeg med på og mønstret ut i april. Det er mulig at de kan ha betalt ut trekken for meg de ca. 5 mnd jeg gikk der og ventet men noen hyre har jeg altså ikke fått for den såkalte stand by tiden.

Det med skatten må jeg også fortelle litt om. Som du vet var jeg bosatt i Sverige fra før krigen. Det kom en lov som sa at de som er gifte og bosatt i utlandet skulle slippe skatten. Det benyttet jeg meg ikke av jeg ville ikke ha noen fordeler fram for andre gode normenn. Jeg nevnte dette med skatten til konsul Knutsen da han ba meg og skrive under på at jeg skulle betale skatt osv. Han spurte da om jeg ikke hadde betalt skatt hele tiden, jo sa jeg men egentlig behøver jeg det vel ikke. Jo har de betalt skatt før så selvfølgelig skal de fortsette med det. Det var hans resonemang. Vel jeg skrev selvfølgelig under på det for en hadde jo heller ikke tenkt på å forsøke og lure unna. Pateriot vet du, og hadde det ikke vært for den instillingen kunne en ganske sikkert ha lurt seg til hyre på en svenske og til å med reist til Sverige. Den tiden hadde det selvfølgelig vært rene skjære forrederi bare å tenke på noe i den retning. Men hva er takken?

Som du forstår har jeg ikke tenkt å betale noen ting før jeg for fullt regnskap også for min uforskylte lediggang i Bombay. Jeg kunne selvfølgelig skrive dette til Sjømennenes Hjelpefond men siden det er du som ordner med afferende mine i Norge vil jeg gjerne høre din mening og kanskje du kunne snakke med de herrer som har med dette å gjøre så for vi høre hva de har å si til saken. De har sikkert alle datar som angår min tjeneste under krigen og når de har gått gjennem det skal jeg lure på om de fremdeles mener å ha noe og kreve, i såfall om de virkelig mener det er retferdig behandling. Hva mener du? Skriv til meg så snart det er noe nytt, jeg vil også gjerne ha denne saken klar og ute av verden. Er det noe du trenger nærmere detaliert opplyst så snakk med inspektør Jørgen Storlie hos Jahre som jeg har fortalt før var han 3. maskinist den gangen og kjenner hele historien like godt som jeg.

Dette ble jo et jekelig langt brev og jeg har ikke tid til mere denne gang. Det er forøvrig nok å se efter her nede, de regner med å få båten ferdig til fastsatt tid og rederiet vil at jeg skal gå ut med den men det har jeg ikke helt bestemt meg for. Det er godt med hyrer og mere betalte jobber andre steder som du vet jeg har snakket om før.

Ha det godt

Broderlig hilsen

Jeg vil igjen oppfordre krigsseilere til å sende meg litt om sine egne opplevelser, slik at jeg kan legge flere historier inn her. De kan sendes til

Den norske handelsflåten 1939-1945	Skipslister (bare på engelsk)
Finn gamle skipskamerater	Forum for søk etter gamle venner
Maritime Bøker	For salg, kjøp, bytte eller spørsmål om maritime bøker
Skips-forum	For spørsmål vedr. skip