Krigsseilerhistorier

Denne første historien ble sendt til meg av Fritjof Remøe som seilte fra nov.-1940 til mai-1946. Dessuten hadde han 4 brødre som også var sjømenn, samt en søster som gjorde tjeneste i Røde Kors og i sykepleien i Storbritannia. Alle 6 kom trygt hjem i løpet av 1945-1946. Tilsammen seilte brødrene med 17 forskjellige skip; Sverre og Johan med M/S Potomac (britisk?), D/S Polyana, M/T O. B. Sørensen, D/S Sørvangen og D/S Germa, Sigbjørn med M/T Basilea, Aksel med D/S Loke, M/S Bonneville, M/S Somerville, D/S Idefjord, M/S Tercero og M/S Kong Sverre. Bortsett fra M/K Brattholm, som var den båten han og kameratene rømte med (flukten er beskrevet under Brattholm på B-listen), seilte Fritjof med M/S Ingria, M/S General Ruge, M/S Fernwood, M/S G.C. Brøvig. (Alle disse båtene er omtalt i skipslistene mine - teksten er på engelsk). Fritjof forteller at han reiste i all hemmelighet; pakket en koffert med noe mat og klær og firte den ut gjennom soveromsvinduet sitt en sen novemberkveld. Hans far var også involvert i krigen på sin egen måte, nemlig i form av å hjelpe folk som var i fare med å komme seg over til England, og Fritjof hadde dessuten en søster som var involvert i illegal virksomhet i Oslo.

Det som står i skråskrift i parantes er mine egne kommentarer.

I mellomkrigstiden var det enda vanlig med store barneflokker, særlig langs kysten og i landdistriktene i Norge. Det var likevel stor variasjon i antall barn fra familie til familie, fra ingen til dusinet. På en av naboøyene var det en familie med seksten barn, skriver Fritjof Remøe i en interessant artikkel om hvordan hans familie ble involvert i 2. verdenskrig.

Vi var ti søsken, seks brødre og fire søstre, som vokste opp på Remøy på Søre Sunnmøre i Herøy kommune. Begge foreldrene, Sara og Sigvald Remø, var fra samme sted. De hadde et småbruk med tre-fire kyr, hest og noen sauer. Hovednæringen var likevel virke på havet; fiske og selfangst. Småbruk som tilleggsnæring var ofte vanlig langs kysten. Far var for det meste på kyst- og islandsfiske, og på selfangst i Vest- og Østisen. Her i isen opplevde han både gode og dårlige tider, samt tap av skute.

Mor måtte ta seg av driften av gården når far var borte, og etterhvert som vi barna vokste opp måtte vi trå til etter beste evne. Vi guttene sørget også for mye av fisken til husholdningen, og vi likte oss best når vi kunne ta færingen ut på fjorden for å prøve fiskelykken. Det ble ofte vannblemmer i nevene når vi slet oss fram mot syd-vesten med årene. Den eldste av oss brødrene, Sverre, er nå 95 år, og jeg som den yngste er 78 år. En bror døde tidlig i tenårene, og en annen, Johan, bosatt i USA døde i Seattle 70 år gammel. Ellers er vi andre søsken ennå oppegående (8 av søsknene er fremdeles iblandt oss når dette blir lagt inn, okt.-2001; den eldste er 97 år). Straks vi var konfirmert var det å gå ombord i ei skute for å være med på havfiske eller selfangst. I de magre og trange 1920- og 30-årene var det ikke mye man fikk for strevet på havet. Man søkte gjerne til utenriksfart, som oftest ga det beste og sikreste utkomme selv om hyrene ikke var noe å bli rik av.

Da 2. verdenskrig begynte, var de fire brødrene Sverre, Johan, Sigbjørn og Aksel utmønstret, og tre av dem befant seg i fjerne farvann. Den fjerde, Aksel, hadde mønstret av før april 1940 da han hadde tenkt å ta telegrafistskolen. Jeg var på hvalrossfangst og håkjerringfiske i Davisstredet sommeren og høsten 1939, og på selfangst i Vestisen våren 1940. Da tyskerne angrep Norge 9. april, samlet alle skutene som var på fangst der seg ved iskanten; ti-tolv skuter tilsammen. Det var usikre meldinger fra Norge, men etterhvert som situasjonen ble klarere, bestemte skipperne seg for å ta seg til Nord-Norge via Svalbard. Vi kom inn til Tromsø i mai. Veslemari som jeg var med, hadde mistet propellen i isen og var blitt forlatt og senket der. I Tromsø mønstret jeg på D/S Heilo, men det ble kortvarig. Båten ble kapret av tyskerne mens vi lastet klippfisk i Henningsvær. Jeg sto ombord til vi kom til Porsgrunn hvor jeg mønstret av i juli og reiste hjem.

I november samme år var vi syv ungdommer, 18-24 år gamle og alle fra Remøy, som stjal en 72 fot kutter, M/K Brattholm, og tok oss over til Island (se forøvrig teksten under Brattholm hvor jeg har tatt med navnene på alle dem som var med på ferden). Vi kom til Reykjavik etter seks døgn i sjøen og et nesten-havari på sydøstkysten. Brattholm ble straks overtatt av norske myndigheter og utleid til British Sea War Transport for fart på kysten av Island. Vi fikk tilhold i Seydisfjord på østkysten, og hadde i oppdrag å betjene de britiske enheter på den kyststrekningen. I 1942 tok vi Brattholm til Shetland hvor den ble satt inn i nordsjøtrafikken, og hvor vi mønstret av. Etter vanlig sikkerhetskontroll i London, mønstret jeg ut med M/S Ingria. Vi gikk ut fra Hull i februar 1943 for USA, møtte stormene i Atlanteren og ble torpedert omtrent midtveis. Vi kom vel i båtene alle mann, men to mann ble noe skadet. Etter noen timer ble vi tatt opp.

Høsten 1941 var det Aksels og søster Lydias tur til å legge i vei over Nordsjøen. Sammen med flere fra distriktet og en del fra Østlandet som trengte å komme i sikkerhet, ble losskøyta Rundø fra Rundøy tatt for turen. Etter en del vanskeligheter med å få motoren startet, kom de vel avgårde og over til Shetland i god behold. Så var vi da seks søsken ute i tjeneste for Norges frihet. I Oslo ble en søster, Mimi, engasjert i illegal virksomhet, distribusjon av illegale aviser og hjelp i forbindelse med flyktninger til Sverige. Hun var inkalt til forhør to ganger, og måtte gå i dekning ved slutten av krigen.

Seks barn ute i krigen.
Hjemme på Remøy gikk mor og far og engstet seg for sine seks barn som var ute. Det var nok noen svært lange år for dem også. Den siste meldingen om oss under krigen fikk de da bror Sverre påtok seg et spesialoppdrag senhøstes 1941. Det gikk ut på å ta seg til Norge med en radiosender for å gi meldinger til London om skipstrafikk på Sunnmørskysten. Han bodde da hjemme hos mor og far noen uker. Derfra hadde han god sikt mot Ålesund i øst, og mot Stadlandet i vest. På Remøy var det ikke elektrisk strøm på den tiden, og han måtte derfor ha med seg et bensindrevet aggregat for drift av radiosenderen. Det var svært støyende, så under fare for å bli oppdaget måtte oppdraget avbrytes. Han ble brakt til Norge med en 42 fot kutter med bl. a. Aksel ombord, men tatt tilbake til Shetland av andre. Etter turen til Norge gikk Aksel telegrafistskolen i London og mønstret deretter ut. I mars 1943 var han telegrafist ombord på M/S Bonneville, og i en konvoi fra USA til England var skipet commodoreskip. Båten ble torpedert i full storm, og av et mannskap på 42 var Aksel en av seks som ble reddet under svært dramatiske forhold. Etter et kort opphold i land, mønstret han ut igjen og seilte siden med flere skip. (Fritjof's bror, Aksel Remøe har sent meg sjøforklaringen for Bonneville; den er på engelsk og er å finne på siden om denne båten).

Lydia praktiserte først noen måneder ved sykehus i London, deretter ble hun innrullert i hærens sanitet og kom i tjeneste ved det norske hospitalet i Edinburgh hvor så mange norske sjøfolk og militære var pasienter.

Sverre var ombord på D/S Polyana som kombinert styrmann og telegrafist da den ble bombet mens den lå ved havn i Great Yarmouth (dette skjedde 25. januar-1941). Han ble såret og måtte på sykehus og mønstret derfor av. Polyana forsvant sporløst på vei fra Oban til Freetown tre måneder senere, i april 1941 (torpedert den 25. april av U-103). Sverre var engasjert ved Nortraship (litt om Nortraships historie, på engelsk) i London både før og etter oppdraget i Norge. Han ble tatt inn i marinen, og kom blant annet ut på patruljetjeneste i Kanalen. Han ble utnevnt til secondløytnant, og da krigen var slutt fikk han i oppdrag å drive opprydding etter tyskerne langs kysten i Norge.

Også Johan seilte som kombinert styrmann og telegrafist før april 1940. Siden seilte han som styrmann og skipper, for det meste i Stillehavsområdet, men også på USA's østkyst, England og Murmansk. Sigbjørn seilte som elektriker, også han for det meste i Stillehavsområdet, Afrika og Midtøsten. Han ble rammet av sykdom, og måtte til slutt gå i land.

Sytten forskjellige skip.
Til sammen seilte vi med sytten forskjellige skip. Vi seilte mer eller mindre på alle hav og opplevde bombing, torpederinger, kollisjoner og Nord-Atlanteren på sitt aller verste. Vi var likevel tross alt heldige og kom alle hjem i løpet av 1945 og 1946, et par dog med noe redusert helse.

Under min siste tur fra USA til England med M/T G. C. Brøvig ble vi alle som kunne den 8. mai 1945 bedt om å møte på båtdekket. Der kunne kapteinen fortelle oss at krigen var slutt. Han takket oss på vegne av konge og regjering for innsatsen gjennom fem lange krigsår, og skjenket oss en dram cognac. Det var nok en del av oss som ble noe fuktige i øynene der og da, der vi sto og så utover Atlanterhavet hvor så mange skip var gått ned, og hvor så mange av våre yrkeskamerater var blitt igjen i bølgene. Blikket vendte seg mot øst hvor vi visste at vårt forgjettede fedreland lå bak horisonten. Nå skulle vi hjem! Det ble likevel ikke slik for alle; de eldste som hadde kone og barn som ventet hjemme måtte få fri først. Det ble ikke hjemreise før etter et år for oss yngre.

På Remøy bodde det den gangen ca. 300 mennesker. Av disse var ni ute før april 1940; 23 reiste ut etterpå. De kom hjem alle sammen, noen med skade på kropp og sjel. Det var nærmest et under tatt i betrakning de sterke opplevelser de fleste hadde hatt i forskjellige tjenester. Nå i ettertid, 55 år etter at krigen sluttet og vi kan se hendelsene i historisk lys, vil man kanskje kunne si at man føler seg stolt over å ha fått være med som deltaker i norgeshistoriens største og mest betydningsfulle drama. "Aldri før har så få gjort så mye for så mange" som sjøfolkene ombord på de norske skip. At den norske handelsflåten tilsvarte en million soldater, er bare ett av de mange utsagn prominente personer uttalte under og etter krigen.

På den engelske versjonen av denne siden er det en Historie fra Bill Elsigood som seilte på Southern Gem (Suderøy VI). Han er interessert i å komme i kontakt med gamle kjente.

Han sier bl. a. at han var en av de yngste ombord, og at han husker navnet på to nordmenn, nemlig Henning Lochting (vil være i 90'årene nå) og Johnnie Hansen som var fyrbøter (ca. 84 år nå). Andre i maskinen husker han ikke navnene på, men han vil veldig gjerne komme i kontakt med noen fra den tiden.

Bill Elsigood can nås gjennom David Gunby - adressen hans kan fås ved å kontakte meg på adressen som er oppgitt lenger nede på denne siden.

"Radiooffiser Christian S. Christensen fikk en ekstra lang krigsseilas - hele tiden i faresonen i Atlanterhavet og i Stillehavet. Allikevel slapp han heldig fra det. Christian S. Christensen dro til sjøs en uke etter at krigen hadde brutt ut i September 1939. Han var da 16 1/2 år gammel. I Kristiansand mønstret han ut som maskingutt på M/T Barbro tilhørende Arth. H. Mathiesen, Oslo. Det var meningen å være med skipet én tur for deretter å begynne på gymnasiet. Første turen gikk til Cuba, hvor skipet lastet melasse for Philadelphia.

Så kom det tyske overfallet på Norge den 9. april-1940. Dermed ble mulighetene for å vende hjem for å gjennomføre den planlagte skolegangen totalt spolert. Deretter seilte han med M/T Britamsea tilhørende Onstad Shipping, Oslo. Så ble det M/S Para tilhørende J. L. Mowinchel, Bergen. Skipet gikk mellom U.S.A. og England med viktige krigsforsyninger, blant annet ammunisjon og dynamitt.

I 1942 kom han til "Little Norway" i Toronto og ble utdannet som telegrafist ved radioskolen til det norske Flyvåpenet. Etter avlagt eksamen dro han ut som telegrafist med M/S Tarn, tilhørende Wilh. Wilhelmsen, Tønsberg. Skipet gikk i fast trafikk mellom New York og Vest-Afrika med krigsmateriell. Deretter gikk han ombord i M/T Beau tilhørende Biørn Biørnsatd & Co., Oslo.

Fra Beau skiftet han over til M/S Duala, tilhørende Chr. Gundersen, Oslo (dette var ett av de 26 norske skipene som var internert i Nord- og Vest-Afrika i begynnelsen av krigen, se link nedenfor). Skipet ble ført av kaptein Ole Thommesen fra Narestø. Duala var chartret for den amerikanske marine. Skipet gjorde en rekke turer i Stillehavet, blant annet til Pearl Harbor. Senere fulgte skipet de amerikanske invasjonsstyrkene på deres erobringstokt av de besatte øyene Saipan, Guam og Tinian. Christian S. Christensen beretter at Duala lå ved kai på Tinian, da flyet som droppet den første atombomben over Hiroshima den 6. august 1945 tok av fra øya. "Vi visste ikke noe om denne historiske begivenheten før flyet vendte tilbake fra toktet. Vi forsto da at noe spesielt hadde skjedd", beretter Christensen. Kaiområdet var hele tiden strengt bevoktet og det var innført full radiotaushet.

Christian S. Christensen kom hjem til Norge i juni 1946. Istedet for én tur til sjøs ble det samfulle syv år ute med farefull krigsseilas".

Christensen har også fortalt følgende:
"På hjemturen til Norge lastet vi bananer i Mellom Amerika med halv last til Rotterdam og Stockholm. Var charta for Salen. Masse folk møtte på kaia i Stockholm og forsøkte å komme seg til Oslo. Stevna inn Oslofjorden 23.juni 1946 med hele besetningen på båtdekket hvor alle avmønstringspapirene lå klare. Hadde snakket med mønstringskontoret. Mange hadde vært om bord i flere år. Jeg satt og delte ut avmønstringspapirene og skipper Ole Thommesen fra Narestø takket alle for tiden om bord".

Knut Wold, Trondheim, født 26.september 1921 var sønn av Ole Wold (f.04.08.1858) og Bina Marie (f.Kvarme 06.04.1882). Han hadde 6 søsken Åse - Erling - Anne Marie - Rachel - Arvid og Simon. Knut var yngstemann i denne søskenflokken. All dokumentasjon har jeg fått fra hans enke Aud Wold, Ranheim. Hans første datter Astrid Marie Wold (f. 04.11.1957) er i høyeste grad interessert i å få samlet så mye som mulig om sin far, da han døde meget tidlig, den 22.juni 1962, som følge av senskader, bare 40 år gammel (hvis noen skulle sitte inne med flere opplysninger, kan Karl Henrik kontaktes via meg - adr. nederst på denne siden).

Han fortsetter: Basert på følgende rapport er det tydelig at Knut og noen kamerater har drevet motstandskamp helt fra første dag av okkupasjonen. Såvidt jeg kan lese meg til så er de 4 kamerater som legger i vei til Sverige etter å ha blitt truet av "Rinnanbanden".

Utskrift av dagbok fra 1941/42. (Sverre Sivertsen)
Lørdag 4.oktober 1941.
Fra Trondheim kl.9.30 med toget til Snåsa. Fint vær. Orienterte oss, fikk tak i fjellfører som kl.7 om kvelden førte oss en halv mils vei forbi de tyske vaktposter. Fikk vite at det var mange nazipolitier på nedmarsj fra fjellet på søkning etter politiske flyktninger fra Snåsa fengsel. Begynte å regne i 9 tiden. Tåken kommer. Rast. Det lysner. Vi fortsetter marsjen i mørke. Myrlendt og fælt. Det regner igjen. Går til kl. 6.30 om morgenen. Går da langs en bekk et stykke fra veien for å skjule sporene. Legger oss for å sove, gjennomvåte.

Søndag 5.oktober 1941.
Starter kl. 1/2 8 om kvelden etter en lang ventedag. Det regner. Vi klarer etter en snau times marsj å orientere oss. Vi var ved Svartbekksæter. Tåken kommer heldigvis. Ved 10.30 passeres Kleppesæter, hvor tyske elgjegere ligger. Vi går nedenfor setervollen med vindretningen fra seteren så ikke hundene får teften av oss. Tåken driver i store flak over fjellet. Det gikk fint. Tåken tettner. Det blir vanskelig å orientere seg. Svære sumper passeres. Faller ofte nedi til langt oppover lårene. Vi vet vi skal ha vann på venstre side og endelig er vi ved bredden. Vi raster og hviler litt. Kl.13 fortsetter vi langs Storismelingen. Veien kommer igjen vekk. Vi vasser i vann til over knærne for å unngå de svære sumpene på oversiden av vannet. Flere timer går på denne måten. Endelig finner vi veien igjen. Det går over land et stykke. Et nytt vann dukker opp. Kl.4 om natten passerer vi Grønningsæter. Vi er på rett vei. Vi går til enden av Grønningen og begynner å lete etter Storvollsæter. Etter en times tid gir vi opp og leier oss. Klokken er nå 8 mandag morgen etter 12 timers marsj.

Mandag 6.oktober 1941.
Marsjen fortsetter kl.15 om ettermiddagen langs Skjelbreia. Fint vær. Vi kan være litt tryggere nu, i hvert fall før vi når grensen. Kl. 1/2 7 når vi Holderen og kan se grensereis 1-7-7. Vi må over en stri elv for å nå Holdengårdene. Av med strømpene og legger i vei. Iskaldt. Mye kaldere enn å gå langs vannene. Elven er bred og meget stri, men over kommer vi. Vi lister oss innpå gården. Jeg går ned til gården, mens de andre tar oppstilling i skogbrynet. Man kan jo aldri vite om grensevakten ligger der. Jeg treffer kona på tunet. Hun skjønner hva det gjelder og forteller at de tyske politier hadde forlatt gården for en stund siden. Vi får overnatte på låven. Herlig. Om tirsdag morgen har vi bare 1 times marsj over grensen.

Tirsdag 7.oktober 1941.
Etter 1 times marsj når vi Bjørkede, første gården på svensk side. Vi puster lettere. Her får vi hvitt brød, kjøttboller og melk. Hviler der til kl.15 om ettermiddagen. Vi skal da ha 4 mil til neste plass, Sandviken. Veien går først langs Holderen, deretter et stykke over land til Torøen. Veien skal deretter følge telefonlinjen helt frem. Vi følger linjen. Mørket faller på. Vi tenner lyktene. Time etter time går over endeløse myrer og urer. For hver meter ligger det overendeblåste kjempetrær. Vi begynner å bli trette. Gjennomvåte. Kaldt er det. Det begynner å sne litt. Skoen min har revnet så foten stikker ut. Klokken 6 om morgenen klarte ikke mer. Slo leir og fikk opp ild. Gikk omkring i halvsvime og drog brensel til et kjempebål. Ingen mat.

Onsdag 8.oktober 1941.
Etter å ha gått et stykke traff vi svenske tømmerhoggere som fortalte at Sandviken lå en trekvarters vei derifra. På Sandviken spiste vi middag, tørket noen strømper eller det som var igjen av dem. Vi hadde nemlig brent dem opp da vi sovnet fra bålet om natten. Fortsatte straks videre mot Øvereng hvor vi skulle treffe svensk militær. Det var 2 mil dit. Det ble det drøyeste stykke vi tilbakela på hele turen. Vi passerte Edervik, tok feil av veien og det ble igjen natt. Det var nesten ikke bluss på lampene da vi havnet inn på Øvereng. Her fikk vi sigaretter, ble visitert og fortsatte øyeblikkelig med bil til Kallsede, hvor vi ble vel mottatt av svensk militære. Vi fikk en flott aften med pølser og hvitt brød med kaffe og melk. Tobakk og sigaretter fikk vi nok av. Vi sov fint i hver vår køye.

Torsdag 9.oktober 1941.
Dagen gikk med til å gjøre oss kjent med det svenske sproget. Det var hyggelige gutter alle sammen. Om ettermiddagen reiste vi videre med rutebil til Järpen stasjon, derfra med toget til Måhmar, hvor vi overnattet på hotell.

Fredag 10.oktober 1941.
Om kvelden reiste vi med toget videre sydover, utstyrt med billetter til Hästra i Småland samt kr.5 i lommepenger. Vi reiste hele natten.

Her slutter dagboken. Resten er utdrag og kommentarer:
Den 12.oktober 1941 kom vi altså til forlegningen Øreryd i Småland, hvor vi etter noen få dager ble orientert om at vi måtte ut på arbeide. Vi fikk da valget mellom bondearbeide, skogsarbeide eller veiarbeide. Hvis ikke så ble vi sendt til en såkalt tvungen arbeidsleir. Den første tvungne arbeidsleir het visstnok (den er jeg ikke helt sikker på), var det kanskje flere leire? En av dem het Vegershult straffeforlegning. Jeg havnet som sagt på sykehus i Ljusdal da jeg ødela ryggen min. De andre fortsatte på skogskurset så godt de kunne. Det året hadde det ikke vært så kaldt i Sverige på 200 år. Temperaturen lå på ca. - 35 grader C., og det var 1,5 meter sne. Det var i det hele tatt ingen svensker som drev skogshugst i de traktene som vi holdt på i, fordi temperaturen var for lav og sneen for høy. Det var ikke bare jeg, men det var flere nordmenn som ødela seg fullstendig på skogen i de dagene, og det var svært vanskelig å få komme fra skogen og på ny til en annen leir eller til et annet arbeide.

Jeg ble utskrevet fra sykehuset og kom tilbake til Øreryd igjen den 28.januar 1942. Nils Markussen reiste ikke tilbake med oss. Han ville på død og liv ikke tilbake til en slik leir igjen. Han fortsatte til Hudiksvall for å søke seg arbeide der, og den 16.februar 1942 får jeg brev fra ham at han ligger på sykehus i Hudiksvall. Han hadde da fått lungebetennelse og så sannsynligvis begynnelsen på det hjerteonde som han har vært plaget med og gjort ham arbeidsudyktig siden. Han fikk også pleuritt. Ettersom vi allerede hadde vært på skogen da og således utført en viss jobb, så slapp vi å dra ut igjen med en gang. Vi var heldige Alf Grøtvik, Knut Wold og jeg at vi fikk fastkommandert arbeid i leiren. Knut som handlanger for sementstøpere, Alf som nest- kommanderende brakkesjef og jeg som jobb på kjøkkenet. Asbjørn Amundal var så ung at han ble sendt til en leir som het Voksna. Den 24.mars 1942 får jeg brev fra Asbjørn at han er innkalt til skipsfartskontoret i Stockholm. Torsdag den 2.april 1942 blir de norske skipene som skulle til England senket. Asbjørn Amundal var med der. Han var med Storsten. Vi får senere vite at Asbjørn ble tatt til fange da han kom rundt Norskekysten i livbåt og ble satt på Akershus. (Asbjørn Amundal døde senere i Sonnenburg 9. febr.-1944, se siden jeg har laget om Kvarstad-båtene).

Den 29.juli 1942 reiser jeg til Oskarshamn hvor jeg hadde fått arbeide på et skipsverksted, og skiller da lag med Knut og Alf. Tirsdag den 1.september 1942 får jeg brev fra Knut og Alf at de er i Gøteborg og går på stuertskole. Julen 1943 får jeg julekort fra Knut og han er altså enda i Gøteborg. Den 11.februar 1944 får jeg brev fra Alf. Han er da ombord i den engelske båten Dicto i Gøteborg (Dicto var norsk, og var også ett av Kvarstadskipene, men gikk tilbake til Sverige) og får da hilsing fra Knut, men ikke hvor han befinner seg. Den 26.februar 1944 har jeg en stjerne i dagboken som kan bety at det er den dagen de reiste over til England, men helt sikker er jeg ikke. Har ofte brukt tegn som er vanskelig å identifisere etterpå.

Et lite eksempel fra forlegningen i Øreryd hvor det var et nokså blandet klientell. Det var endel sjøfolk som mente de hadde preferanse når de skulle sendes til England. De ble gående nokså mange uker, og leirsjefen eller kommandanten forlangte at de skulle ta seg arbeid som det ikke var noe særlig å velge på, som nevnt før. De nektet fordi de mente som så at det kom til å bli bare dager før de ble innkalt til Stockholm og sendt over, og det svenske politiet kom da opp til leiren og hentet dem nokså brysk. Dem trakk revolveren og gikk inn i brakka og førte dem ut i bilene, og de havnet da på den tiden enten på Kosta eller Egershult uten at jeg med sikkerhet kan si det. Men bare for å gi et bilde av at det ikke var noe som var frivillig på noen måte. Det første såkalte skogskurset som vi deltok i hadde ikke noe valg i det hele tatt, og det var ikke foretatt noen legeundersøkelse som viste at vi var skikket for skogsarbeide, et arbeide som krever alt når det gjelder fysikk for eksempel.

Og så kan jeg ta med et bilde fra selve brakke-leiren. Det var jo lembrakker med enkle gulv og de brakkene var noen av de første som svenskene byggde, skulle jeg anta. Området var meget fuktig. Øreryd er en av Sveriges høyeste nedbørs-områder. Om vinteren så kan jeg fortelle at Asbjørn Amundal f.eks. han frøs fast i veggen med underklærne. Kondensen rant nedover veggen og frøs til is. Slik frøs han fast og måtte faktisk slite av seg klærne for å komme løs om morgenen. Vi holdt på de værste nettene fyringsvakt, men det ble så som så med det, når det ikke var under militær kommando. I det hele tatt var sykdoms-prosenten meget stor. Det fortsatte den med å være på Øreryd alle de årene, for jeg kom tilbake til Øreryd både i 1942, 1943 og 1944.

En skulle kanskje ha begynt med selve grunnen til at vi tok turen over til Sverige. Det var jo temmelig urolige dager, og i blandt var det såkalte "kamerater", bl.a. Kåre Martinussen som ble henrettet som gestapist, Per Wiik som fikk 10 års fengsel, senere benådet, og Harald Grøtte som ble skutt. Alle de her var medlemmer av "Rinnanbanden", og dem hadde kommet med trusler ovenfor oss. Ovenfor Knut Wold, Nils Markussen og meg og også Alf Grøtvik. Vi hadde jo deltatt i illegalt arbeide på forskjellige måter, enkelte ting som inntil i dag er helt dunkelt for meg og kanskje også for de andre som deltok i det. Vi mottok jo ordrer fra personer kalt X, får en si, utførte ordren uten å spørre hvorfor, så lenge det ikke gikk mot norske interesser. Det var bl.a. distribuering av illegale aviser, våpentransport og sabotasje. Asbjørn Amundal og jeg demonterte en viktig del ombord i et tysk krigsskip som vi da senket i kanalen etterpå, straks før vi dro til Sverige. I det hele tatt visste jo ingen av den nærmeste familie hva den enkelte drev på med, så man kan ikke si noe bestemt eller gi noen bestemt dato for en handling som var utført. Vi gjorde det som vi ble tilsagt å gjøre. Ved reisen til Sverige ble jeg også kommandert, har en anelse om hvor ordren kom fra, men når jeg ikke vet noe sikkert er det best å ikke si noe. Vi fikk i hvert fall ruten opplagt, kontaktmennene i Snåsa angitt, ikke noe navn, men slike vi skulle møte på bestemte steder som da klaffet inn til punkt og prikke på minuttet. Vi var ikke noe kjent i Snåsa noen av oss. Hadde vi bare kommet på måfå hadde vi sikkert spasert rett inn til tyskerne, hvilket vi altså ikke gjorde.

Angående Knuts og Alfs ventetid i Gøteborg, så angir ikke dagboken noe annet enn at Knut hadde besøk av X, "den gråklædte" i kveld, den 2.januar 1943. Den 4.januar 1943 møtte kl. 1/2 10 nede i Strandgatan, sto og frøs til klokken var nesten 1/2 1 før vi ga oss, bitende kalt. Fikk siden vite at sjøslaget i Atlanteren hadde kullkastet det hele. Vi hadde ordre om å møte med et halvt kilo smør og 1 brød og det vi gikk og sto i, ikke noe annet. Slik foregikk ventetiden til Knut og Alf i Gøteborg. Det var 2 slike oppmøter de få dagene eller de 8 dagene jeg var der. Jeg måtte forlate Gøteborg og reiste tilbake til Oskarshamn fordi den svenske polisen visste at jeg var der uten pass. Legasjonen sendte meg derfor tilbake til Oskarshamn igjen.

Karl Henrik Henriksen fortsetter i mail'en til meg:
I henhold til rapport går Knut Wold på stuertskole i Gøteborg fra høsten 1942 og til mai 1943 da han i henhold til et senere sertifikat har bestått stuerteksamen 4.mai 1943 i Gøteborg (bildet til høyre for overskriften ovenfor sto på dette sertifikatet). Fra 1.juli til 21.oktober 1943 går Knut på et yrkeskurs ombord i Realf 2 uten at jeg kan finne ut av hva dette var. Deretter går han rett ombord i M/S Lionel som er en av Kvarstadbåtene (avbrøt utbrytningsforsøket og gikk tilbake til Gøteborg). Han er ombord i denne til han kommer seg over til England hvor han ankommer 28.februar 1944. Så det passer med at Sverre tror "de" reiste over 26.februar. Deretter går han ombord i D/S Lysland hvor han er mønstra kokk, men er også kanonèr. Her er han under invasjonen (her menes sikkert Normandie-invasjonen) og det er sørgelig lesning når jeg ser i avslaget fra Nasjonalhjelpens Fond og fra Ankenemda for Krigspensjonering der de skriver at: "avdøde leilighetsvis tjenestegjorde som kanonèr sannsynligvis på overtid". Skulle tro at dette var frivillig overtid på en ammunisjonsbåt under invasjonen. Kan bare tenke meg hvordan han har løpt mellom byssa og luftvernkanonene. Han er ombord i Lysland til 11. oktober 1944 og går rett ombord i M/S Heimgar hvor han er til oktober 1945. Dette har jeg funnet ut av på grunnlag av kvitteringsbøker for sparetrekk og her ser man også navnet på skipperne på disse båtene.

Familien i Trondheim hadde ikke hørt fra Knut siden han rømte til Sverige og alle trodde han var gått med under krigen. Følgelig ble oppstandelsen stor da han fra Tromsø ringte sin bror Simon Wold på Strinda Trygdekontor. Dette var mellom 17. og 19 juli 1945, og han var da ombord i Heimgar. Anny, kona til Simon lå da på "Stiftelsen" for å føde og hennes sønn ble dermed oppkalt etter Knut.

Etter krigen seiler Knut videre som stuert . De siste 10 år og til han går iland i oktober 1960 er han i Olsen og Uglestad på de såkalte "Lake-båtene". Knut gifter seg med Aud Haugsjø (f. 05.10.1934 på Vega) på Minnekirken i Chicago sommeren 1957, mens de begge er ombord i M/S Rutenfjell (dette er ikke den samme Rutenfjell som jeg har i listen min - den ble solgt i 1950 og omdøpt til Polyriver. Ifølge Karl Henrik Henriksen fikk Aud og Knut Rutenfjells skipsklokke tilsendt fra skipper og chief da båten ble solgt ca. 1958. Den henger nå på hytta deres. Karl Henrik sier han ringte Rutenfjells fhv. Chief, Jens Fredrik Johnsen, som opplyser at båten ble bestilt av Olsen & Uglestad i 1953 og bygget i Sunderland. Han var ombord fra den var ny).

Karl Henrik fortsetter: "Den 22.januar 1958 bærer Knut Wold sin førstefødte datter Astrid Marie til dåpen i Den Norske Sjømannskirke i Liverpool, mens han enda er ombord i M/S Rutenfjell. Fra venstre på dåpsbildet står Maskinsjef Jens Fredrik Johnsen - Aud Wold- Knut Wold m/dåpsbarnet, 1.mask. Knut Ofstad og Skipperen Hagebart Olsen. Alle ombord i M/S Rutenfjell".

Han går iland på grunn av sykdom og kjøper "Fosen-kiosken" på Fosen-kaia i Trondheim og driver denne frem til sin død 22.juni 1962. Sommeren 1962 står et fint dikt å lese i Adresse-avisen. (Jeg har lagt inn dette diktet - la det stå som en hyldest til ALLE norske sjømenn som seilte under krigen!).

Hans enke sitter igjen med 3 små jenter og søker om støtte fra Nasjonalhjelpens Fond. Legger ved dokumentasjon også på dette så man kan se hvordan dette gikk. (Søknaden ble avslått; avgjørelsen ble anket to ganger, og avslått begge ganger). Det var nok enda for tidlig i 1962 til at de styrende departementer forstod norske sjøfolk (hvis de da noensinne har gjort det). Krigsmedaljen mottatt post mortem i 1981.

Jeg vil igjen oppfordre krigsseilere til å sende meg litt om sine egne opplevelser, slik at jeg kan legge flere historier inn her.

Den norske handelsflåten 1939-1945	Skipslister (bare på engelsk)
Finn gamle skipskamerater	Forum for søk etter gamle venner
Maritime Bøker	For salg, kjøp, bytte eller spørsmål om maritime bøker
Skips-forum	For spørsmål vedr. skip