Rudzin's Dagbok - Warsailors.com

På slutten av Lise Lindbæks innledning til boken står det: "Noen få norske sjøfolk er nevnt her. Noen har fått dekorasjoner. Det spiller ingen rolle hvem det er; alle de andre er av samme kvalitet. Vi har mistet mange båter. De kan kanskje erstattes. Vi har mistet mange menn. De kan ikke erstattes. Men det fins neppe noen nordmann som er i tvil om det fundamentale faktum: Vi hadde tusen norske skip. Om ikke lenge skal vi ha tusen igjen"

På siste side av kapittelet om fangeleirene hadde min far skrevet følgende på en lapp som var limt til siden: "Efter at Rudsin forlot oss, ble vi sent via Algeria til et sted langt inne i Sahara hvor vi ble med på byggingen av transsaharajernbanen. Det ble naturligvis langt verre for oss. I november, efter innvasjonen, kom vi oss gjennom de amerikanske linjer sydøst for byen Oran, og var med og losset ammunisjon fra innvasjonsfartøyene, og arbeidet siden på en amerikansk okkupert flyplass inntil vi fikk tatt opp et norsk skip som ble senket under innvasjonen. Der fortsatte forresten jeg et helt år, inntil jeg mønstret av i England. HVIS JEG SKULLE FORANDRET NOE NÅ PÅ MINE GAMLE DAGER, SÅ VILLE JEG NOK HA VALGT SKILL I MIDTEN!"

Se også alle linkene nederst på denne siden, samt dette dokumentet fra Riksarkivet.

Le Havre:
"MIN HISTORIE begynner i februar, 1940 da jeg mønstret på et norsk skip i New York for å hjelpe til med å vinne kampen for England og Frankrike. Det var en tåkefull og kald morgen at vi forlot Staten Island. Jeg sto på dekk og så Frihetsstatuen, og lurte på om jeg ville se den igjen. Dette var krig og mange skip kom aldri tilbake. Båten vår gikk til Kanada hvor vi sluttet oss til en stor konvoi og begynte kort tid etter på reisen til Europa (dette var konvoi HX 20, som gikk fra Halifax den 16. febr.). Sjøen var meget høy, noe som er vanlig om vinteren i Nord-Atlanteren. Vi hadde ordre om å holde en viss hastighet, men vårt skip var en gammel kullbrenner, og da vi fikk storm midt i Atlanteren falt vi ut av konvoien. Det var en forferdelig følelse for oss alle. Å gå i konvoi er en ting, men å gå alene i farvann som kryr av fiendtlige skip er en annen. Skipet var full-lastet; vi hadde til og med militære kjøretøyer på dekk. Som fyrbøter jobbet jeg under vannlinjen. Hvis en torpedo traff, visste jeg at jeg ville være den første til å forsvinne fra denne verden. Allikevel, vi nølte ikke, for vi visste at selvom noe skulle skje, gjorde vi et viktig arbeid. Og vår tro og hell sviktet oss ikke. Etter tjueto dager kom vi til bestemmelsesstedet, Le Havre i det frie Frankrike, tidlig i mars. På den tiden var det ingen bombing i Le Havre og vi fikk oss en god hvil mens lasten ble losset. (Ifølge et brev skrevet av kaptein Messel ble Ringulv litt forsinket i Le Havre da den måtte foreta noen reparasjoner etter overfarten). Etter noen uker forlot vi Le Havre for England og Norge, og etterpå var det meningen vi skulle tilbake til New York for ny last. Men vi visste ikke hvilken skjebne som ventet oss. Vi ankom Swansea, en engelsk havn vest i Bristolkanalen. Vi lastet kull for Norge, og som tidligere dro vi alene oppover østkysten av England til Kirkwall, nord for Skottland, hvor vi sluttet oss til en konvoi til Norge (siden min om Konvoi ON 25 har mer informasjon om denne reisen).

Tidlig om morgenen den 9. april så vi kysten av Norge. Det var sol, og vi var alle glad og spent, særlig de norske som ikke hadde vært hjemme på lenge og nå kom hjem med mange gaver fra fremmede land til kjærester og søstre og brødre. Alle var i godt humør. Da hendte det noe. Krigsskipets flagg gikk i været og kommanderte hele konvoien til å snu. Hva som var hendt, visste ingen da i øyeblikket. Men vi gikk tilbake. Vi begynte å gjette: Er det noe galt fatt med Norge, eller hva kan det være? Men ingen visste at de stakkars norske gutter alt hadde mistet sitt land, mistet alle de var glad i og alt de hadde kjærest. Vi fikk høre det da vi kom tilbake til England. Nå var båten vår ikke "nøytral" lenger, men alle mann ombord de verste fiender av nazismen. Enda en gang hadde vi vært heldige og unngått, med bare noen timer å gjøre på, å falle i Nazistenes hender, og vi var fremdeles fri til å sloss mot de bitreste fiender verden noengang hadde hatt.

Så gikk vi til Newcastle hvor vi malte båten og fikk degaussing installert til beskyttelse mot magnetiske miner, før vi seilte i konvoi langs østkysten av England. Der fikk jeg min første smak av krigen. Været var fint, solen skinte og alt var stille. Da plutselig - bang! Et par fot fra båten sprutet en stor vannsøyle høyt i været, vann skyllet over båten og den ristet voldsomt. Enda flere bomber! Og vi så svarte fly høyt oppe på den blå himmelen. Tyskerne var eksperter. Vi tok på oss livbeltene og holdt oss klar ved livbåtene, men du kan forestille deg hvordan det var å stå på dekk uten noe sted å gjemme seg, og se bare vann i alle retninger og bomber som falt fra oven. Jeg tror ikke jeg noengang vil glemme det. Ingen bomber traff konvoien, og det varte ikke mer en et part minutter før engelske fly kom inn, og en forferdelig luftkamp begynte høyt over hodene på oss. To Nazi-fly ble skutt ned mens andre klarte å unslippe, men de ble også tatt og skutt ned fant vi ut etterpå. Noen Nazi-piloter slapp seg ned i fallskjerm og ble tatt opp av krigsskip. Etterpå var alt rolig. Det var som om tyskerne ikke ville ta flere sjanser. De hadde fått hva de ba om. Så vi gikk til Le Havre med kullet som var ment for Norge. Vi gikk rundt England, oppover vestkysten og nedover østkysten(?). Idet vi passerte Dover på vei til Frankrike, hørte vi noen forferdelig drønn i retning Holland. Dette var på den tiden Holland ble innvadert av tyskerne (dette er også nevnt i ett av min fars brev - Brev 4).

Det ble aldri noen rolig tid igjen i Le Havre. Tyskerne presset på mot byen fra øst og nord. Hver kveld begynte de å bombe kl. 10 og holdt det gående til 4 om morgenen. Og for en bombing! Så mange som 100 fly kom inn om gangen og bombet alt - hus, sivile, dokker, stasjoner, skip. Det var den tøffeste tiden i mitt liv. En dag i juni kom det rykte om at tyskerne hadde planer om å legge byen i grus. Samtidig fikk vi ordre om å være ombord kl. 10 den kvelden. Jeg kom ombord kl. 10 og hadde ikke før kommet før helvete brøt løs. Hvor mange fly som var over oss visste vi ikke, men det var flere hundre av dem. Et forferdelig leven begynte; all slags antiluftskyts gikk til aksjon. Det var bombeeksplosjoner, brennende skip og bensintanker. Det begynte å bli lyst som dagen. Fly kom ned i flammer og mange tyske fly eksploderte i luften da de traff sperreballongene. Vi sto og hold hverandre i hendene. Noen gråt, noen ba. Og så kom enda en bombe plystrende like over hodene på oss, og vi følte at den ville treffe oss, så vi la hendene foran ansiktet. Så kom det flere forferdelige eksplosjoner, den ene etter den andre med bare sekunders mellomrom. Lufttrykket kastet alle ned. Vann fosset inn over båten, vrakrester falt ned, støvete røyk overalt, og båten fikk slagside. "Nå fikk vi det, nå fikk vi det!" ropte vi forvirret og grep livbeltene. Vi trodde båten ville gå ned. Men da vi hoppet på dekk - under over alle under, båten var som før, bare at det var en haug med vrakgods rundt oss - store stener, dekkslast, skrot over alt. Vi fant ut senere at to bomber var ment for skipet vårt, men begge bommet med bare tommer å gå på: en falt i vannet ved siden av oss og den andre blåste et helt frakthus på dokken i luften og laget et digert hull under. Vi unslapp døden som ved et mirakel! Det var en forferdelig natt, denne natten som tyskerne hadde bestemt seg for å utslette Le Havre. De hadde allerede begynt å omringe byen og skipet vårt fikk ordre om å ta alt av verdi, slik som sølv, silke osv. ut av Le Havre (ifølge min fars Brev 4 hadde de også gull til en verdi av 60 millioner ombord).

Triste dager begynte i det som bestandig hadde vært en munter by. Hjem ble brent, butikker stengt, folk pakket eiendelene sine, kvinner og barn gråt, mange uskyldige mennesker ble drept. Den dødelig Nazi-hånden hadde nådd byen og alle frie franske folk. Søndag morgen. Enda en søvnløs natt etter en forferdelig bombing. Jeg kom på dekk. Merkelig at det var dag, men allikevel mørkt som om natten. Så fikk vi vite hvorfor - Le Havre var blitt evakuert. Folk hadde fått ordre om å reise fra byen skjult av røyken fra bensintankene som var blåst opp. Tyskerne hadde stengt praktisk talt alle veier som ledet ut av byen, men de hadde latt noen skip være igjen, bl. a. vårt. Vi fikk ordre om å dra med en gang. Folk var i panikk; alle styrtet til båtene som var igjen. Hele dagen kom nærmest ville sivile ombord til oss - gråtende kvinner, barn, gamle menn, uten bagasje, uten en bit med mat, bare for å redde seg fra Nazistene. Båten vår var en gammel balje uten noe luksus. Folk fyllte lasterommene, bunkersrommene og alle våre rom. Vi hadde ikke plass til flere, og fremdeles ventet tusenvis på land. Innen kvelden hadde vi 1500 flyktninger fra Le Havre.

Vi dro i mørke og redsel, uten beskyttelse. Den engelske kanal var full av fiendtlige undervannsbåter og miner. Det var hundrevis av kvinner og barn ombord og vi hadde ingen livbelter for dem - bare et par livbåter som i beste fall kunne redde 100 om noe skulle skje. Men hva med resten av de 1500? Vi turde ikke engang tenke på det. Vi måtte ta sjansen, og ba til Gud at han måtte være med oss denne gangen når vi forsøkte å redde så mange liv. De fleste av folkene fikk ingenting å spise, og de sov på dekk eller hvorenn de fant plass inne. Vi sjømenn ga sengene våre til syke kvinner og barn og måltidene våre til alle. Det var naturligvis allikevel ikke nok til så mange folk, men vi gjorde hva vi kunne. Vi sov hvor vi arbeidet - fyrbøterne i kullhaugene, matrosene ved rattet. Men vi var lykkelige fordi vi reddet livet til mange uskyldige mennesker. Vi gjorde en stor jobb og var stolte av det. Noen ble sinnsyke ombord, sinnsyke av det forferdelige de hadde sett i den evakuerte byen. Noen mødre hadde mistet barna sine, og barn hadde mistet mødrene sine. Pennen min kan ikke beskrive alt det forferdelige jeg så.

Men vi var heldige, vi nådde Cherbourg, og flyktningene våre var reddet. De forlot Cherbourg og dro til innlandet av Frankrike hvor de var trygge fra Nazistene (jeg tror Ringulv måtte fortsette til Brest med flyktningene, og satte dem iland der). Før de forlot skipet, kunne de ikke finne nok ord å takke oss med, de var så glade. De samlet inn 50 000 Franc for å betale oss for tjenesten, men vi ga pengene til det franske Røde Kors for å hjelpe andre. Så gikk vi til Bordeaux (fremdeles uten konvoi) for å ta inn mer last siden vi ikke hadde fått inn full last i Le Havre. Der kunne vi ikke komme inn fordi byen allerede var omringet av tyskerne. Vi lå til ankers og ventet på ordre. Vår første ordre var å laste fullt i Bordeaux og så gå til New York. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre. Stedet vi lå på ble også bombet av tyskerne. Om kvelden slapp de ned magnetiske miner med fallskjerm; om dagen slapp de bomber. Vi fryktet ikke de magnetiske minene for vi hadde antimagnetiske kabler rundt skipet, men bombene var vi redde for. Båten vår var virkelig en heldig båt! Ingenting skjedde med oss, selvom britiske skip gikk ned overalt rundt oss. Etter noen dager fikk vi ordre om å gå til Casablanca, fordi tyskerne allerede hadde kommet til Bordeaux; så igjen unnslapp vi Nazistene på en hårsbredd.

Ringulv lå internert, først i Casablanca, siden i Safi, til den 17. juni 1941. Rudzins dagbok fortsetter:

Gjennom ni konsentrasjonsleirer i Nord-Afrika:
"Om morgenen den 17. juni kom det bevæpnede styrker ombord i båten vår og sa vi måtte pakke sakene våre sammen og gå fra båten; men før vi drog av gårde, sto vi i motorbåten ved siden av skipet og tok av luene og sang "Ja Vi Elsker", mens det frie norske flagget ble tatt ned; det var tårer i øynene på mange av de norske guttene da vi sa farvel til skipet vårt som hadde hatt lykken med seg mange ganger før. Dette var vårt hjem, hvor vi hadde tjent vårt levebrød, og som vi hadde håpet skulle hjelpe til med å vinne krigen. Dette var det første norske skipet som ble tatt. De lot oss bli i hotell i samme by i noen uker. Men så hendte det en morgen. Politiet kalte oss ned til politistasjonen, og vi skulle ta bagasje med. Politimesteren fortalte oss meget høflig at nå skulle også de andre båtene overtas, og det var ikke plass nok til oss alle sammen i hotellene i den lille byen. Vi skulle bo lenger nord, i en annen by, som ville være meget hyggeligere. Men vi kjente ikke den skjebne som ventet oss. Sivilkledd politi fulgte oss til bussene, og vi kjørte avgårde. Vi kom sultne fram til Casablanca, men ingen ga oss noe å spise. Vi drog videre med aftentoget til vårt bestemmelsessted, en liten by som heter Taza. Vi var sammen alle mann fra båten. Hele veien holdt væpnede detektiver vakt over oss. Ved ankomsten ventet det oss en overraskelse: Politiet der bare spekulerte på hvem vi var og hva vi skulle, de visste ingenting. (Se også Messels dagbok).

Etter en del telefonering og telegrafering ble vi skysset til politistasjonen. Det var nå 24 timer siden vi hadde fått noe å spise eller drikke. Vi bad om noe; vi var trette og sultne. De bad om penger; så skulle de kjøpe mat til oss. Da trådte vår kaptein fram og sa: "At dere ikke skammer dere! Vi risikerer vårt liv for å redde franskmenn og for å hjelpe Frankrike," og han viste fram en takkeskrivelse han hadde fått fra de høyeste fri franske myndigheter i Havre, "og etter alt det blir vi satt under oppsikt som forbrytere og får ikke engang mat. For kort tid siden het det at vi var Deres beste venner"! Politiet konfererte da en stund innbyrdes, og etter en halv time kom de med mat. Vi fikk en halv sekk tørt brød og en bøtte med vann. Vel, det var bedre enn ingenting. Men vi skjønte at vi ikke var venner lenger; vi var fiender. Der var ingen tepper, der var ingen senger, bare ankeldyp søle. Vi var nedfor alle sammen og visste ikke hva som skulle hende framover. Ingen utenfor leiren visste hvor vi var, for vi fikk ikke sende post, eller telefonere eller telegrafere; og negersoldater holdt vakt over oss. Slik var vår leir nr. 1! (Se Fangeleirer).

Neste dag ved middagstid satte de oss på et tog, og vi ble kjørt mot nord, nærmere til nazistene. Sent om kvelden kom vi til grensestasjonen til Algier, Oujda. Her ventet noen høye militærpersoner oss og sa at vi skulle overnatte her, og dagen etter bli sendt til Marseille over Algier. Vi visste hva som da videre ville skje. Kapteinen sa nei, og han oppnådde kontakt med den amerikanske konsul og forklarte ham hva myndighetene aktet å gjøre (Amerika var ikke involvert i krigen på det tidspunktet). Konsulatet protesterte, og vi ble plasert i Oujda, i leir nr. 2. Denne leir var ikke så dårlig som den første. Vi fikk litt mat og senger til å sove i, og vi kunne nå kommunisere med utenverdenen. Jeg selv og en annen amerikaner kunne ikke bevise vår nasjonalitet, fordi vi hadde mistet våre dokumenter, men vi skrev til konsulatet og fikk siden svar at de gjorde alt for å hjelpe og støtte oss og for å få oss ut av leiren. Men ennå var det langt fram til friheten. En ting oppnådde vi: Etter en sterk protest fra det amerikanske konsulat i Casablanca og de norske representanter der, til regjeringen i Vichy, slapp vi å bli sendt til Tyskland.

Etter en ukes ventetid ble vi igjen satt på et tog og sendt innover mot det indre av Afrika. Med det samme toget fulgte som fanger en del polske soldater som hadde slåss med fri franskmenn som våre allierte (de frie franske styrker under general De Gaulle hadde sitt sete i England etter en dramatisk flukt dit). Neste dag kom vi til en arabisk landsby som alt lå ute i ørkenen. Det var en slags oase med uutholdelig våt og varm luft. Det kom beskjed derfra at det ikke fantes vann og ingen telter; teltene var blitt sendt til det tyske militærvesen. Vi gikk ut i den lille oasen under palmene og undret oss på hva vel nå skulle skje? Der var noen hundre jøder som kom tilbake fra det indre av Sahara hvor de bygget den beryktede trans-sahariske jernbane. De så fæle ut; utmagret, syke, med bare skitne filler som klær. De fortalte fryktelige historier om hvordan de ble behandlet i leiren. Men de behøvde ikke fortelle; det var nok å se dem for å finne ut hva de måtte ha gjennomgått av elendigheter. Om aftenen fikk vi et teppe, og vi la oss til å sove under åpen himmel.

Neste dag sa de til oss at vi skulle marsjere 75 miles lenger inn i ørkenen, hvor vi selv måtte bygge leir og senere en vei. De av oss som var syke og noen gamle menn ble sendt over med lastebil; det var omtrent halvparten. Det var meningen at den andre halvparten skulle gå dit over - til fots - et par dager etterpå, men det ble det aldri noe av, fordi det kom inn heftige protestskrivelser fra Washington til Vichy; og siden kom da ordre fra Marokkos hovedstad Rabat om ikke å sette oss inn i arbeid. Men på det tidspunkt var alt halvparten av mennene i full sving ute i ørkenen. Det fantes ikke skygge, bare sand på alle kanter; vann ble transportert opp fra cisterner og var lunkent av solvarmen når det kom, og det ble bare delt ut i små rasjoner; det var lite og dårlig mat, og på de varmeste dagene fikk de bare et par poteter pr. mann, men måtte arbeide hardt fra soloppgang til solnedgang. Vi som ble latt igjen og ventet på ytterligere ordre, arbeidet ikke. Vi sov fremdeles under åpen himmel, og det vrimlet av skorpioner, slanger og andre dyr rundt oss.

Etter en fjorten dagers tid kom arbeidsgjengen - halvparten av mannskapet vårt - tilbake, og vi ble sendt videre til en ny leir, nr. 4. Vi fikk vår "arbeidslønn", som medlemmer av en "tvungen arbeidsbataljon". Vi fikk 1.25 francs pr. dag, det vil si 18.75 francs for 15 dager; eller omtrent en norsk krone. Så reiste vi tilbake samme vei til Casablanca. Vi kom dit tidlig om morgenen med vår "konvoi". Vi så fæle ut, uvasket, ubarbert, syke og trette. En norsk representant var der for å møte oss. Han kjøpte kaffe og sandwiches til oss, og etter et par timers hvile ble vi igjen sendt innover i det indre. De sa det skulle være en leir for sivilpersoner og ikke en arbeidsleir.

Stedet lå omtrent 200 miles inne i landet, en liten by som heter Settat. Vi kom fram sent på kvelden og gikk omtrent to mil utenfor byen, til leiren. Den lå i en skog; vi så telt og noen jordhytter, uten dører og vinduer. Vi så med en gang at det ikke var en sivilleir, men igjen en av de flere hundre råtne arbeidsleirene som er blitt opprettet for de tidligere medlemmer av fremmedlegionen som frivillig hadde meldt seg til kamp for Frankrike, og som nå måtte gjøre tvangsarbeid. Det var straffen for å sympatisere med de allierte.

Alt var under streng militær disiplin, og væpnede franske soldater marsjerte omkring oss og drev oss brutalt til arbeid. Først skulle vi bygge en vei fra hovedveien gjennom skogen inn til leiren; det var fryktelig varmt og et voldsomt slit; vaktpostene unte oss ikke fem minutters hvile. Vi var nå slaver i ordets egentlige forstand, under nazistisk herredømme. Klokken fem om morgenen gikk alarmen; klokken halv seks fikk vi en kopp kaffe, et lite stykke brød og en sardin, og på den frokost måtte vi arbeide inntil middagstid. Vi var alltid sultne, helt siden vi først ble internert. Vi fikk bare tørt brød, og vann var en delikatesse! Vi sov rett på sand og møkk, i jordhytter uten vinduer og dører. Da regnet kom, gikk det rett igjennom taket, og vi hadde ikke noe sted hvor vi kunne beskytte oss mot fuktigheten. Om dagen var det varmt, og om natten var det kaldt. Mange av oss fikk malaria; en av oss døde under oppholdet i leiren. (17 sjømenn døde i fransk fangenskap).

Siden ble vi skilt fra hverandre; noen kom ut på plantasjearbeid, og andre drev på med veiarbeid. Noen bygget hus av hvit stein, og noen av oss måtte transportere steinene til bygget. Men for en transport! Vi brøt ut steinen i steinbruddet med svære hakker og bar dem over en halv mil på ryggen. Det var oppover bakke, og vi slet i ett kjør uten stans! Flere militærposter kontrollerte og tok tiden; når vi passerte, sendte de tilbake de som ikke hadde svære nok steiner på ryggen, eller de som falt ut av linjen og gikk langsomt. Straffen var enten at man ikke fikk lønn i mange dager, eller det hendte man ble sendt til en straffeleir i Sahara. En svenske fra vår båt ble dømt til straffeleir, men han rømte fra toget og ble reddet ved hjelp av det svenske konsulat i Casablanca.

Senere kom jeg i arbeid på en plantasje. Vi måtte gå tre miles til arbeidsplassen hver morgen og måtte selv bære fram og tilbake vårt verktøy, hakker, spader, økser etc. Vi måtte også bære med oss vann. Vi grov hull i jorden for trær som skulle plantes; de skulle være fire fot dype og fire fot i kvadrat, og hver mann skulle grave et bestemt antall huller pr. dag. Ellers ble vi straffet. Det var kvelende hett, og vi måtte fortsette time etter time, dag etter dag, måned etter måned. Mange av oss ble syke på grunn av dårlig mat og usunt klima. Dysenteri og malaria spredte seg.

Vi led forferdelig; vi trodde aldri vi ville komme levende ut av leiren. Selv fikk jeg malaria. Sanitetssoldaten i leiren sendte meg ikke på sykehus, men ga meg behandlingen på stedet hvor vi lå i sand og søle. Jeg fikk seks injeksjoner i hoften. Det gjorde fryktelig vondt, og etterpå måtte jeg ligge der på jorden uten å ha så meget som en seng. Jeg ble helt stiv etter injeksjonene og kunne nesten ikke gå, men de tvang meg til å arbeide. Jeg drog på tunge trillebører fulle av sand og forsøkte av og til å puste ut litt; men vaktposten sparket meg brutalt og sa at hvis jeg forsøkte slikt igjen, ville jeg bli sendt til konsentrasjonsleir. Jeg knyttet nevene og bet tennene sammen; vi hadde fått høre at straffeleirene var det samme som dødsdom.

Imidlertid gjorde det amerikanske konsulat i Casablanca og de norske kontorer alt hva de kunne for å få oss ut av dette helvede og i hvert fall få oss i en bedre leir. Det ble utvekslet en masse telegrammer mellom Washington og Vichy, men det hjalp ikke, for så sterke var nazistene allerede i Marokko. Endelig ut på høsten kom de første gode nyheter: at vi skulle få komme til en virkelig sivilleir ute ved kysten hvor alle de andre internerte norske sjøfolk oppholdt seg. Dette var da slutten på vår verste leir, nr. 5. Men ennå ikke slutt på leirene.

Neste dag ble vi da sendt i en eldgammel buss med gassgenerator ned til vår nye leir ved Sidi-el-Ayachi, ca. 60 miles sør for Casablanca. Denne leiren var den beste vi hadde vært i; vi arbeidet ikke, og der var hus å sove i. Først var der ingen senger, men så kom en utsending fra det amerikanske konsulat på inspeksjon, og etter en protest fra ham til de franske myndigheter ga de oss senger. Det var folk fra forskjellige nasjonaliteter internert og også en del kvinner og barn, de fleste av dem jøder. Nazister liker ikke jøder. Det var også mange spanjere, mest hustruer til menn som arbeidet i arbeidsleirene i Sahara, og også andre spanske flyktninger, de som var krøplinger etter den spanske borgerkrig eller ute av stand til å gjøre arbeid. Tusenvis av spanske flyktninger arbeidet på jernbanen tvers gjennom Sahara for en lønn av to cents dagen!

Alle de norske internerte sjøfolk var nå sammen, og de ble der inntil mai 1942. Hver måned ble de innkalt og spurt om de ville reise hjem og bli "fri". Alle svarte NEI! (De hadde mistanke om at de ville bli satt i tysk sjøtjeneste hvis de godtok tilbudet om å reise hjem. Mindre en 10% av tilsammen ca. 670 sjømenn valgte å akseptere dette tilbudet). De greide ikke å knekke moralen og stemningen i konsentrasjonsleirene. Det eneste de oppnådde, var å få oss til å hate nazi'ene enda mer.

Mange norske var unnsloppet, de fleste i småbåter fra Port Lyautey som ligger 80 miles fra Gibraltar, men også fra andre havner (faktisk klarte 54% av de norske sjømennene å rømme på ett eller annet vis. De fleste tok seg fram til britisk Gibraltar hvor de fikk hjelp av myndighetene til å komme seg til England). Endelig kom det beskjed fra de franske myndigheter at alle de internerte sjøfolk skulle få utreisevisum og lov til å reise til Lissabon. Alt ble arrangert gjennom det norske kontor i Casablanca; passene ble utstedt og betalt. En passasjerbåt ble chartret og ankom til Casablanca; billettene var betalt. De ga oss beskjed om å være klar til avreise neste morgen. Men en time senere samme kveld kom det beskjed: STOPP! Ingen får reise. Ordren kom naturligvis fra det tyske hovedkvarter i Casablanca, og igjen ble vi skuffet og svært nedfor. Den kongelige norske regjering mistet et par millioner francs på den bluff-historien.

I mai 1942 ble alle sjøfolk sendt videre til en ny leir 150 miles inne i landet (Qued Zem). Det var også en del engelske fanger der. Hver fjortende dag kom det en tysk kommisjon for å "inspisere". De kom fra Casablanca, i full nazistisk uniform De spurte om vi hadde spørsmål å stille, men vi spurte ikke om noen ting. Slik gikk hele sommeren. Bortimot slutten av sommeren greide ti greske sjøfolk å rømme på en eller annen måte. Etterpå ble vakten forsterket; de var bevæpnet med rifler og pistoler. Det var piggtrådgjerde for dører og vinduer, og overvåkningen var meget striks. Den 6. september kom det beskjed om at alle sjøfolkene skulle sendes til Algier, ut av Marokko, som "represalier" for at de andre var rømt. Så vi startet igjen til en ny leir. I Casablanca ventet vi på videre transport, i en militærleir. Der kom den amerikanske konsul med de beste nyheter jeg noen gang har hørt: Mine amerikanske papirer var ankommet fra Washington, og jeg kunne komme og hente dem på konsulatet mandag. Lørdag kveld fortsatte de norske under streng bevoktning, og jeg ble skilt fra dem. Siden fikk jeg høre at de gjennomgikk harde tider i Algier. De ble anbrakt et sted i fjellene, langt unna sivilisasjonen; det var dårlig med mat og ikke tobakk, alt sammen var elendig. Hver dag ble guttene spurt om de ville hjem til Norge, men ingen ga opp. Ikke før amerikanerne kom og de alle ble fri!"

Lise Lindbæk sier at Rudzin var innom enda 3 fangeleirer før han ble fri , men den engelske versjonen av boken har med litt mer av dagboken hans. Han sier mot slutten at da han gikk til det Amerikanske kontoret for å hente papirene sine den påfølgende mandagen som avtalt, ble han arrestert av politiet, og selvom han sa han var en amerikansk statsborger som nettopp var blitt frigitt fra en leir, ville de ikke tro han, så han havnet i en fengselcelle hvor han sov på sementgolvet. Ingen fikk beskjed om hvor han var, og etter 2 dager ble han, under bevoktning, returnert til to Sidi-el-Ayachi. Derfra fikk han sendt et telegram til det amerikanske konsulatet, men det skulle gå enda en måneds tid før de klarte å frigi han. Skjønt fri i ordets egentlige betydning var han fremdeles ikke. Omsider gikk de franske myndighetene med på å utgi visa til amerikanske statsborgere, på betingelse av at de gikk igjennom en legeundersøkelse som kunne bevise at de IKKE var friske nok til militærtjeneste. Han ble selvfølgelig erklært frisk nok av den Nazistiske legen som undersøkte han, så igjen måtte han vente, men da må det ha vært langt inne i oktober, 1942, så han trengte ikke vente så veldig lenge før amerikanerne innvaderte den 8. november, og da VAR han virkelig fri - endelig!

Til min store forbauselse ble jeg for ikke lenge siden kontaktet av John Rudzin's datter. Hun var nok ikke mindre forbauset selv da hun landet rett på sin fars dagbok her på denne siden, etter å ha gjort et søk på navnet Rudzin i genealogi-øyemed! Etterat han kom seg ut av Afrika var han i den amerikanske marinen en stund, og tjenestegjorde i Stillehavet og i reservestyrkene i Korea. Han hadde en tvillingbror som også var sjømann, men han overlevde ikke krigen. John Rudolf ble gift med en lettisk-amerikansk dame og hadde flere barn. Han døde i Florida i september-1990, 77 år gammel, men hans kone lever fremdeles. Datteren leter nå etter informasjon om familien han etterlot i Riga, Latvia, så hvis noen kan hjelpe, er det bare å kontakte meg.

Kaptein Messel og 5 andre klarte å rømme fra Port Lyautey i Marokko til Gibraltar den 10. mai-1942 i en liten seilduksbåt som var blitt laget nede i lasterommet på M/S Nyhorn, slik at de franske myndighetene ikke skulle få mistanke. Min far mønstret på denne båten etter den allierte innvasjonen (mer om Nyhorn i "Odds brev" - Brev 4, og "Odds båter" nedenfor, samt under M/S Nyhorn i skipslistene mine). De som var med på flukten i tillegg til kaptein Messel og Ringulvs 2. styrmann Ingolf Valvatne var M/S Nyhorn's matros Hans Johansen, lettmatros Lars Aursland og smører Karl Linnerud, samt Ida Knudsens Egil Strømmen. Seilduksbåten Norge står nå på Sjøfartsmuseet i Oslo*. "Skip og menn" har også et annet utdrag av kaptein Messels dagbok som beskriver både forberedelsene til flukten, og selve flukten. Messel og Ingolf Valvatne, mønstret senere ut med D/S Astrid.