Evakuering fra Le Havre - Warsailors.com

"D/S Ringulv ble offisielt overtatt av Nortraship den 28. mai og ble samme dag bortfraktet til Transport Maritimes, som igjen overdro disponeringen til Compagnie Generale Transatlantique. Ringulv begynte deretter å laste stykkgods i Le Havre for New York.

Etter hvert som de tyske styrker rykket frem, ble det bestemt at skipet også skulle ta noe last som skulle overføres til Bordeaux. Søndag den 9. juni kl. 1300 gikk Ringulv som det siste skip ut av dokkene og fortøyde ved Transatlantique´s dypvannskai. Skipet ble oversprøytet med sten, søle og bombesplinter etter treff på kaien, men uten å få alvorlige skader.

Mandag den 10. juni kl. 0715 kom sjefen for marinemyndighetene, ga ordre til å stoppe lastingen og i stedet ta ombord 500 arbeidere, vesentlig kvinnelige, fra ammunisjons- og våpenfabrikkene og gå til Cherbourg. Foruten disse kom mange andre flyktninger - kvinner, barn og gamle. Et par timer senere kom marineledelsen for å spørre om Ringulv kunne ta flere ombord, og kaptein Messel svarte bekreftende.

Skipet gikk fra Le Havre kl. 1200. Ved opptelling viste det seg å være 1472 flyktninger ombord samt en del spebarn. De gifte kvinner hadde sine menn ved fronten og var henvist til å klare seg selv. Besetningen på Ringulv stilte til disposisjon alt av bekvemmeligheter, likeså køyklær og mat, da flyktningene intet hadde fått med seg. I byssen ble det kokt kaffe og te og bakt brød døgnet rundt, så meget som stuert Nils Larsen Lilleås og kokkene Trygve Olsen og Arne Handeland kunne makte. Hele skipets beholdning av kondensert melk ble spedd opp med vann og delt ut til barna.

Ringulv gikk til Cherbourg, hvor kapteinen gikk inn alene ettersom det ikke var noen los å få. 11. juni kl. 0700 fikk skipet beskjed om å fortsette til Brest og avgikk kl. 1900 etter å ha fylt vann og fått noe militærbrød - annet av proviant kunne ikke skaffes. Skipet kom så til Brest om aftenen den 12. juni, og den følgende dag gikk alle i land. En innsamling blant flyktningene hadde gitt 1500 franc, som kaptein Messel fikk beskjed om å fordele blant besetningen som takk for hjelpen. Sjømennene besluttet enstemmig å gi pengene til Røde Kors på stedet. Under lossingen i Frankrike i mai var det blant besetningen foretatt en innsamling til Norges Røde Kors, som hadde gitt 6050 kroner - en meget stor sum ut fra den tids pengeverdi. Fyrbøter Frithjof Svensås og matros Oskar Nilsen toppet listen med hver 500 kroner. Ingen ga mindre enn 50 kroner, og alle utlendingene var også med. Hjertelaget var det såvisst ikke noe galt med. I en senere omgang ble det samlet inn til Norsk Jagerfond, Kaptein Messel og messegutt Einar Sørensen startet med 500 hver, og totalen ble 7400 kroner."

Den 20. juni fikk Ringulv ordre av marinemyndighetene om å gå til Casablanca for ordre, og Messels Dagbok (scroll ned) samt noen av linkene på slutten av denne siden vil fortelle mer om hva som videre skjedde.

Kaptain Messel sier i et brev datert Casablanca 15. september-1940 at omkring halvparten av flyktningene var kvinner og barn; den yngste bare to dager gammel. Mange var syke, noen invalide, men heldigvis hadde de en Røde Kors sykepleierske og flere andre som visste litt om førstehjelp. Mannskapet oppga alt de hadde av lugarer, salonger og messer. Offiserenes og mannskapets lugarer var stappfulle. Styrmennene og kapteinen sov på gulvet i radiostasjonen når de ikke var på broen. Kapteinen måtte være på broen det meste av tiden, da de møtte tykk tåke i nærheten av Guernsey. Bordet i salongen var plassert på langs på styrbord side og var fullt av babier.

Ifølge kapteinens brev ankom de Brest om ettermiddagen den 13. juni (ikke den 12.) og fikk låne en bred landgang fra land. Der var det Røde Kors sykepleiersker som ventet med suppe, speidere til å hjelpe, og vakter. Myndighetene kom til, både fra byen, havnen og marinen, for å ønske flyktningene velkommen. Store busser og lastebiler tok dem med inn til byen etterat de var inndelt i grupper. Før de gikk iland mottok Ringulvs folk et hyggelig brev som takk for hjelpen, signert av lederen, en oberst, og av lederen for hver enkelt gruppe. Etter initiativ av Røde Kors-sykepleiersken, som hadde vært ombord, og hennes hjelpere, hadde flyktningene samlet inn penger, og da kapteinen sa han ikke kunne ta imot noe, insisterte de, så han foreslo at pengene skulle gis til det franske Røde Kors, og det var alle var enige i. Dette ble annonsert i en tale av obersten, først på fordekket og senere på båtdekket. Det ble en voldsom klapping og roping av "Vive la Norwège". Ilandstigningen gikk raskt og uten problemer; en offiser på hver side av gangveien sjekket passene og to fra Ringulvs mannskap sto vakt, en på hver side. Etter to timer var alle iland, og da Ringulv begynte å bevege seg sto det enda omkring tusen mennesker på kaien og ropte hurrah.

Den norske konsulen hadde vært med fra Le Havre og til Verdun Roads, hvor båten ble sendt neste dag. Meningen var at de skulle gå til Bordeaux, men de kom ikke lenger enn til Verdun Roads, før de fikk ordre om å gå til Casablanca, hvor de ankom den 25. juni, ifølge kapteinens brev. Der losset de noe av lasten som var ment for Bordeaux, men de hadde fremdeles lasten ment for U.S.A. ombord. Kapteinen sier han har mistanke om at de blir værende der så lenge krigen varer, og hadde det ikke vært for den allierte invasjonen av Nord-Afrika den 8. november-1942 ville han muligens ha fått rett i det.

Messel nevner også hva de gikk igjennom i form av kontinuerlig bombing fra 21. mai og til de forlot Le Havre den 10. juni. Han sier de måtte ty til bombeskurene mens det sto på. Dette beskrives også inngående i Rudzins dagbok. Angrepene begynte omtrent nøyaktig kl. 9:45 hver kveld og varte til 1 eller 2 på morgenkvisten. Det var nære på mer enn en gang, sier Messel. Bomber falt nær skipet, på kaien eller dokken, slik at svære steiner fløy på vannet og sendte det skyhøyt over skipet. Hele båten ble svart av støv og røyk, og av det gjørmete vannet i dokkene. En kveld ble begge lampene i salongene slitt av krokene, hvor de hadde hengt gjennom mang en storm. De datt ned på bordet så krystall, glass og paraffin fløy overalt. Hvis de gikk til byen om dagen var det også flyangrep, slik at de måtte ty til bombeskurene for å beskytte seg mot splintregnet, som var det farligste av alt. Luftvernet var utmerket, og mange fly ble skutt ned både dag og natt, slik at ødeleggelsene i selve byen ikke ble så alvorlige som en kunne ha ventet. Byen ble tatt den 13. juni, og Ringulvs folk trodde det verste var over etterat de kom seg ut fra Le Havre, men allerede den første kvelden i Verdun Roads var det bombeangrep. Flyene kom regelmessig både dag og natt og slapp bomber og elektriske miner i fallskjerm - de kunne ses fra skipet.

Før den skjebnesvangre reisen fra Swansea til Norge i april var Ringulv kommet fra New York. Ifølge Rudzins dagbok hadde de militære kjøretøyer på dekk i tillegg til den vanlige lasten. Dette ble losset i Le Havre før de fortsatte til Swansea for å hente kull til Norge.

Rudzins dagbok beskriver både bombeangrepene og forholdene rundt evakueringen i detaljer, og har dessuten mer om fangeleirene i Marokko og Algerie.

"Kaptein Thv. (Thorvald) Messel på Ringulv førte i hemmelighet sine dagbøker, hvor han noterte ned alt om besetningens skjebne. De følgende utdrag gir et bilde av dens opplevelser under hva som neppe kan karakteriseres som annet enn et utrolig rot på det franske administrative plan. Da skipet ble tatt, lå det i Safi.

Mannskapsliste for Ringulv

DEN 17. JUNI 1941. - Kl. 1000 kom det ordre om at Ringulv skulle overtas av de franske marineautoriteter og at mannskapet skulle forlate skipet innen kl. 1800. Militærvakt ble satt ombord. kl. 1200. Mannskapet ble fordelt rundt på byens hoteller.

TIRSDAG DEN 24. JUNI. - Kl. 0900 kom det telefonbeskjed til Stornes om at Ringulvs mannskap skulle sendes til Frankrike via Oran neste dag. I et forsøk på å avverge dette gikk jeg med Harald Stornes ned på Admiralitetet. Vi fremholdt det urimelige i å sende mannskapene mot deres vilje til Frankrike, især når det ikke kunne gis garantier for hva det senere ville bli gjort med dem. Vi fremholdt likeså at Ringulv hadde ytet Frankrike store tjenester og fremviste også takkeskrivelsen fra flyktningene fra Le Havre. Men han svarte at ordren var gitt og at den skulle utføres. Vi gikk da opp til den amerikanske konsul, mr. Stanton, forela situasjonen og ba ham intervenere (Amerika var ikke kommet med i krigen enda).

TORSDAG DEN 3. JULI. - Kl. 0800 kom det ordre fra politimesteren i Safi om at hele mannskapet måtte møte på politistasjonen kl. 0900. Det ble her gitt beskjed om at vi skulle sendes til Taza for å innlosjeres i en leir. Etter busstransport fra Safi ble vi installert i en særskilt jernbanevogn og avgikk under politieskorte fra Casablanca om aftenen. Hele mannskapet oppførte seg mønstergyldig.

FREDAG DEN 4. JULI. - Kl. 1300 ankom Taza og ble overlevert til stedets politi. Det var intet arrangert for oss, hverken med hensyn til mat eller losji. Jeg forlangte at mannskapet måtte få mat hurtigst mulig, da de ikke hadde fått noe på over 24 timer, og tilbød gjentagne ganger å betale for et måltid - det var 2 store restauranter tvers over gaten. Etter å ha sittet på trappen til stasjonen under sterk vakt hele ettermiddgen fikk vi til slutt et stykke brød (uten smør eller pålegg) og tillatelse til å ta vann fra springen ved trappen. Vi ble beskuet av en masse av byens folk, som så på oss med nysgjerrighet og avsky. Kl. 1730 kom politimesteren med ordre om at vi skulle plaseres i en camp ca. 1 km borte. Den viste seg å være en arbeidsleir for araber- og negersoldater som hadde vist dårlig oppførsel. Jeg ble mottatt av kommandanten, en kaptein som snakket engelsk og viste seg å være en kjekk mann. Jeg spurte om jeg kunne få lov til å telefonere til Stornes & Co., men fikk til svar at all kommunikasjon med Casablanca var forbudt for oss. Fikk dog postet et brev til Stornes om aftenen.

LØRDAG DEN 5. JULI. - Kl. 0900 kom det ordre fra leirsjefen om at vi skulle sendes videre til Oujda med toget. På stasjonen ble vi overlevert til politiet igjen, og politimesteren spurte meg hvorfor vi var der og ble sendt slik. Jeg måtte svare at det visste jeg ikke og forstod ikke hvorfor. Jeg forklarte ham at Ringulv hadde vært i Le Havre ifjor, og at vi var et av de siste skipene som gikk derfra og hadde evakuert ca. 1500 flyktninger. Jeg viste ham også takkeskrivelsen. Han ble deretter helt vennlig stemt og sa at han ikke forstod noe av dette.

Kl. 2100 ankom Oujda. Politiet der sa at vi skulle reise videre med toget til Oran neste morgen, for å sendes til Marseille. Straks etter kom en offiser og ga beskjed om at ordren om å sende oss til Marseille var kansellert og at vi skulle bli i Oujda en 6-dagers tid. Vi marsjerte så til leiren sammen med et kompani fremmedlegionærer, og ble innkvartert i en stor brakke. Vi fikk et godt måltid mat med rødvin til.

SØNDAG DEN 6. JULI. - Fikk om formiddagen foretrede for kommandanten i leiren med en av vår besetning som tolk, den danske fyrbøter Nielsen, som tidligere hadde bodd i Le Havre. Kommandanten fikk høre historien vår og sa at han ikke forstod hvorfor vi var der i det hele tatt.

LØRDAG DEN 12 JULI. - Fikk ordre om at vi neste dag skulle purres kl. 0300, da vi skulle sendes med toget til en camp syd for Berguent.

SØNDAG DEN 13. JULI. - Avmarsjerte til stasjonen hvor vi ble pakket inn i en 4. klasses vogn sammen med polakker, og de som det ikke var plass til der, måtte gå i bagasjevognen. Jernbanelinjen gikk gjennom dyrket terreng til å begynne med, men senere gjennom bare sandørken. Var fremme i Berguent kl. 1120. Etter en times venting fikk vi ordre om å ta all vår bagasje ut av toget. Polakkene avmarsjerte straks til en liten skog, som var plantet rundt et vannborehull utenfor byen, og vi fikk ordre om å følge etter. I Berguent fantes ikke militærbrakker, og der var heller ikke telt. Straks etter kom det beskjed om at vi skulle marsjere videre gjennom sandørkenen til et sted ca. 65 km lenger inne i landet. Da først gikk det opp for oss hva hensikten var. Jeg gikk med fyrbøter Nielsen som tolk, samt en polakk som snakket engelsk og fransk, tilbake til stasjonen, hvor den franske kaptein var. Han ble svært sint, men sa at han skulle telefonere til høyere hold for å få beskjed om hva han skulle gjøre med oss. Etter et par timers forløp kom det beskjed om å vente der vi var så lenge. Mannskapet var forbannet over denne behandling, og over at vi måtte ligge ute. Fikk aftens utlevert fra polakkenes feltkjøkken, men vi fikk ikke skaffetøy, så vi måtte spise med fingrene og drikke suppe av preservesbokser. Vi fikk utlevert et bomullsteppe hver, hvorav vi måtte bruke halvparten til å ligge på og den andre halvparten over oss.

TIRSDAG DEN 15. JULI. - Fikk om morgenen ordre om at vi sammen med polakkene skulle avmarsjere kl. 2100. Jeg forklarte at vi sjømenn ikke er vant til å gå lange marsjer, at det var flere som ikke kunne gjøre det p.g.a. dårlige ben, at det var en del eldre blant oss, og spurte om det ikke gikk an å arrangere med buss. Kapteinen for da opp i sinne og sa at ordren fra den høye kommando var at alle de norske sjømenn skulle gå. - Imidlertid ble avreisen utsatt.

ONSDAG DEN 16. JULI. - Vi ble om formiddagen skiftet fra leiren under trærne til en annen gruppe, plasert mellom noen ruiner. Solen stod om dagen rett ned på oss, slik at det var nesten uutholdelig. Kl. 1930 var alle mann oppstilt på plassen for å gjøre honnør for det franske flagg da det ble firt.

DEN 17. JULI. - Om aftenen fikk jeg beskjed om at jeg var innvilget 8 dagers permisjon i Casablanca. Under oppholdet i Casablanca var jeg i forskjellige konferanser, således hos Transatlantiques og Stornes. Det må bemerkes at tyskerne gjennom de franske myndigheter hadde forlangt det norske konsulat stengt. I stedet var det blitt opprettet et norsk kontor, Office Norvegien, hvor Harald Stornes ble utnevnt til direktør. Stornes og jeg var også på det amerikanske konsulat og hadde en samtale med mr. Stanton, som sa at han ville ta seg en tur opp til Rabat for å snakke med myndighetene.

DEN 25. JULI. - Kl. 1000 kom det telefon fra direktøren for Bureau Groupement des Travailleurs i Rabat at Ringulvs mannskap skulle skiftes fra Berguent til en camp utenfor Settat. Han uttalte også at det var gjort en stor bommert med hensyn til Ringulvs mannskap, men hvem som hadde skylden ble det ikke sagt noe om.

DEN 31. JULI. - Fikk i dag telegram fra Berguent om at Ringulvs mannskap ville bli sendt derfra i dag i Settat, og at jeg måtte slutte meg til dem der.

LØRDAG DEN 2. AUGUST. - Kl. 0700 kom besetningen med jernbanen til Casablanca. Alle så svært dårlige og medtatte ut. Etter at jeg var reist fra Berguent, ble 9 mann sendt videre inn i ørkenen. De hadde ikke hatt telter og det hadde vært elendig med mat, så to ganger fikk de ikke annet enn tynn suppe to dager i trekk. Alt vann måtte føres fra et sted 15 km borte. De måtte arbeide fra kl. 0600 morgen til kl. 1800 i den sterke solsteken. Arbeidet bestod i å bære sten eller sanke brensel fra røtter av ørkensiv, som de måtte hakke opp. Det var under slike omstendigheter ikke mulig for hvite folk å holde ut.

Kl. 1600 fortsatte mannskapet med jernbanen til Settat og marsjerte ut til leiren, hvor ca. 200 fremmedlegionærer arbeidet fra før. Våre offiserer fikk 2 telt og mannskapet et murhus med jordgolv og løvtak og hverken dører eller vinduer. Offiserene skulle spise i løvhytter mens mannskapet måtte sitte under et sivtak, hvor det var gravet grøfter i en firkant til å sette bena i under måltidet. Midtpartiet tjente som bord og yttersiden av grøften som benk. Alt ellers var meget primitivt og de sanitære forhold dårlige. Avtredet var et stort hull som var gravet i jorden midt i campen, med grener fra løvtrær satt rundt til dekning. Drikkevannet var bare oppsamlet regnvann i en sementkum, og det ble brukt uten koking først.

MANDAG DEN 4. AUGUST. - Vi ble kl. 0630 satt i arbeid med å lage en vei gjennom skogen fra hovedveien og opp til campen, eller vi måtte bære sten til murene til de nye hus som oppførtes. Etter en 14 dagers tid ble vi satt i arbeid ca. 4 km fra campen med å grave hull i jorden (80 cm x 80 cm x 80 cm) hvori det skulle plantes trær. Ordren var at vi skulle greie 5 slike hull pr. dag pr. mann, som vi gjennomsnittlig ikke klarte. De andre fangene fikk lettere jord å arbeide i og greide som oftest sine 5 hull. Offiserene i campen mente derfor at vi saboterte og var stadig etter oss. Sjømenn flest er jo ikke vant til jord- og stenarbeid.

Det har helt fra vi var inne i Berguent vært en masse sykdom blant oss. Dette er tiltatt etter at vi kom til Settat. Det er malaria, dysenteri og sår som ikke vil gro. De alvorligste tilfelle blir sendt til Casablanca for å innlegges på sykehus. Dette har som oftest fullt belegg og holder dem der kun noen dager. Den dårlige sunnhetstilstand må tilskrives de sanitære forhold. De fleste av arbeiderne benyttet ikke det primitive privet, men gikk i stedet ut i den omliggende skog. Det var derfor tusenvis med fluer og moskitos til å føre basillene rundt. De fleste fikk før eller senere en eller annen feber- eller mavesykdom. I denne forbindelse kan nevnes at matros Hans Larsen ble dårlig under oppholdet i ørkenen sønnenfor Berguent, og var sykmeldt fra vi kom til Settat. Han var først under behandling av doktoren her, men ble senere innlagt på sykehuset. Etter et par dager ble han utskrevet grunnet plassmangel. Han bodde da etterpå ute i byen og gikk opp til sykehuset for behandling. Den 3. september ble han innlagt igjen, gjennom politiet ble det sagt. Han døde den 7. september og ble begravet dagen etter med klærne på, uten at direktøren for Office Norvegien eller det svenske konsulatet, som varetar de norske diplomatiske interesser, var blitt underrettet.

SØNDAG DEN 5. OKTOBER. - Teltene ble idag fratatt oss, idet ca. 150 mann ble flyttet til en annen arbeidscamp og tok dem med seg. Vi må heretter sove ute og likeså spise hvor vi best kan, idet messene ble oppløst. Forholdene forverrer seg stadig. Harald Stornes og den amerikanske konsul har hele tiden arbeidet iherdig for å få Ringulvs mannskap frigitt, eller bli overført til interneringsleiren ved Azemmour, Camp de Sidi-el-Ayaschi, hvor mannskapene fra de øvrige rekvisisjonerte norske skip er anbrakt. Det ble til slutt lovet at vi skulle bli overført dit. Det ser ut til at Ringulvs mannskap har vært brukt som "prøveklut" av de franske myndigheter i Marokko for behandling av besetninger fra rekvisisjonerte norske skip.

ONSDAG DEN 22. OKTOBER. - Kl. 0800 ble Ringulvs besetning overført. Stuert Nils. K. Larsen-Lilleås og jeg fikk lov til å bo i Casablanca, da vi i noen tid hadde vært syke av malaria og dysenteri. Jeg var gått ned i vekt fra 70 til 42 kilo. Vi bor nå i Stornes´ hus. Likeså fikk 2. styrmann Ingolf Valvatne, som hadde fått en ondartet dysenteri, og kokk Trygve Olsen, som led av revmatisme, lov til å bli i Casablanca.

Mannskapet som ble overført til Camp de Sidi-el-Ayaschi, ble innkvartert i brakker i likhet med de øvrige norske sjømenn. Bygningene var dårlig vedlikeholdt. De var lekk i taket hist og her, det var heller ikke dører og vinduer, så det trakk meget. Det var ikke senger, så alle måtte ligge på gulvet på madrasser. Maten var slett tilberedt. De sanitære forhold var så dårlige at det må betegnes som en skandale. Av de norske fra Camp de Sidi-el-Ayaschi som ble innlagt på sykehus lidende av tyfus, døde fire mann i løpet av høsten 1941. Det var stadig 15-20 syke norske sjømenn.

Da maten i campen var utilstrekkelig, ble det etter henstilling fra Harald Stornes av Nortraship bevilget månedlige beløp til alle mannskaper fra de norske skip, så de ble istand til å kjøpe mat som de selv tilberedte og kokte på ildstedet utenfor hver brakke."

Kaptein Messel og 5 andre klarte å rømme fra Port Lyautey i Marokko til Gibraltar den 10. mai-1942 i en liten seilduksbåt som var blitt laget nede i lasterommet på M/S Nyhorn, slik at de franske myndighetene ikke skulle få mistanke. Min far mønstret på denne båten etter den allierte innvasjonen (mer om Nyhorn i "Odds brev" - Brev 4, og "Odds båter" nedenfor, samt under M/S Nyhorn i skipslistene mine). De som var med på flukten i tillegg til kaptein Messel og Ringulvs 2. styrmann Ingolf Valvatne var M/S Nyhorn's matros Hans Johansen, lettmatros Lars Aursland og smører Karl Linnerud, samt Ida Knudsen's Egil Strømmen. Seilduksbåten Norge står nå på Sjøfartsmuseet i Oslo*. "Skip og menn" har også et annet utdrag av kaptein Messels dagbok som beskriver både forberedelsene til flukten, og selve flukten. Messel og Ingolf Valvatne, mønstret senere ut med D/S Astrid.

Rudzins dagbok nedenfor, og min fars brev har flere detaljer om forholdene i fangeleirene. Se også linken til "Odd Conrad Holm" i menyen nedenfor for litt om bakgrunnshistorien.