Odds krig

Bakgrunnshistorie

Søk Warsailors.com

Se ellers:

Krigsseilerlinker

Linker med tilknytning til min fars historie
Består av en samling linker til websider som bidrar til å skape et historisk hele til hendelsene som omtales på denne siden og i min fars brev. Informasjon om Nortraship, norske krigsseilere, slaget om Atlanterhavet, konvoier, invasjonen av Nord Afrika og artikler om Vichy Frankrike og Marokko. Dessuten har jeg lagt til en god del andre maritime linker, som f.eks. til sjøfartsmuseer rundt om i verden (som ofte har arkiver med bilder av f.eks. båter), allierte sjømenn, aksemaktene, nettsteder med skipslister og bilder, osv. osv.

Forumliste

Her er et Ship Forum, for spørsmål angående båter, og et Find Old Shipmates Forum for etterlysninger av sjøfolk. Tittelen er på engelsk, men legg gjerne etterlysningen inn på norsk hvis det foretrekkes. Dessuten er det et Maritime Books Market Place & Information Exchange Forum, for kjøp, salg eller bytte av maritime bøker, eller spørsmål ang. bøker.

En sjømann i krig / bakgrunn og sammendrag
Litt om min far, angrepet på Norge, D/S Ringulv's skjebne, navn på mannskap, skipskamerater jeg har funnet, handelsflåtens betydning og takken sjøfolkene fikk for innsatsen.

Odds båter
Båter min far var ombord i under og etter krigen, med bilder av noen av dem (min mor var også til sjøs, her er Åse's båter, men bare noen få, og bare fra etter krigen).

Odds brev
Det tidligste brevet er skrevet i 1941 mens Ringulv lå internert i Safi, Marokko, bare en kort stund før mannskapet ble sendt til den første fangeleiren. Personligheten hans kommer tydelig fram av disse brevene. Selvom omstendighetene var tragiske, forteller han historiene sine på en slik måte at det er ikke så enkelt å vite om en skal le eller gråte. Virkelig verdt å lese, spesielt Brev 1 til og med Brev 4. (Brev 2 er nå blitt publisert i en bok med tittelen "World War II Letters" - den kan kjøpes f. eks. gjennom amazon.com).

En norsk sjømanns krigshistorie
Forfatteren Gunnar Skadberg, en venn og tidligere nabo av meg fra tiden i Stavanger, fattet interesse for historien om min far og skrev denne artikkelen.

Oversikt over internerte handelsbåter
Navn på de 26 båtene som lå internert i Nord- og Vest-Africa 1940-1941, og hva som senere skjedde med hver enkelt.

Fangeleirer med linker til kart
Navn på alle fangeleirene Ringulv's mannskap havnet i, og informasjon om hver enkelt leir.

Liste over bøker
Flere av dem beskriver hva mannskapet fra Ringulv gikk igjennom. Her er også linker til antikvariske bokhandlere hvor disse bøkene ofte finnes. Utdragene nedenfor forteller min fars historie fra to andre sider, nemlig kapteinens og fyrbøterens.

Utdrag fra noen av bøkene:

• 1) - Evakuering av flyktninger
  Fra "Skip og Menn". Ringulvs dramatiske evakuering av nærmere 1500 flyktninger fra Le Havre sommeren 1940 beskrevet i detaljer.
• 2) - Kaptein Messels dagbok
  Også fra "Skip og Menn". Om rotet fra myndighetenes side i Marokko, og om oppholdet i fangeleirene. Skrevet av Ringulvs kaptein.
• 3) - Rudzins dagbok
  Fra "Tusen Norske Skip". Skrevet av John Rudolph Rudzin, en lettisk-amerikansk fyrbøter på Ringulv. Han forteller veldig detaljert om evakueringen fra Le Havre, og om forholdene i de 9 fangeleirene mannskapet ble sendt til. Rudzins datter, som bor her i U.S.A. kom over denne siden og kontaktet meg!

Velkomsthyldest til Odd Holm
Fra Stjørdalens Blad, våren 1946, da han endelig kunne reise hjem til Hegra, åtte og et halvt år eldre enn da han reiste hjemmefra (og en god del erfaringer rikere).

Norske krigsmedaljer
Liste over, og bilder av, de 7 norske krigsmedaljene, med detaljert informasjon om hver medalje.

bilder og krigsdokumenter,
eller gå til Odd Conrad Holm på siden "Index for Bilder" hvis du foretrekker å se ett bilde om gangen.

Jeg har også en alfabetisk liste over de norske båtene som var i tjeneste i perioden 1939-1945 (inkludert Hjemmeflåten), med detaljerte beskrivelser av krigshendelser, massevis av konvoier osv. osv., samt linker til relaterte nettsteder. Skipslistene er dessverre bare på engelsk.

Norge angripes
Den 9. april 1940, mens angrepet på Norge var i full gang, var han på vei inn til Bergen ombord på D/S Ringulv med en kull-last fra Swansea, men ca. 4 timer fra norsk farvann ble de møtt av fly, ubåter og krigsskip, så den allierte konvoien på ca. 50 skip fikk ordre om å snu og gå tilbake til England (dette var antagelig Konvoi ON 25). Over radioen fikk de senere vite hva som hadde skjedd med landet. De hørte også siden at omkring halvparten av skipene hadde fortsatt til Norge. Ringulv ble først sendt til en havn i England, siden til Newcastle hvor de ble liggende i tre uker, sammen med 60 andre skip, før de fikk ordre om å ta kull-lasten til Le Havre. Før de seilte igjen fikk de installert degaussing (i Tyne) for å beskytte båten mot magnetiske miner og det tok enda en uke. De passerte sørkysten av England samme dag som Holland ble invadert, ble bombet flere ganger langs den engelske kysten og så noen dramatisk luftkamper. To fly ble skutt ned og pilotene ble tatt opp av eskorten etter å ha hoppet ut i fallskjerm. Ringulv ble værende i Le Havre til 10. juni, og opplevde voldsomme flyangrep både dag og natt. Etterat de hadde losset kullet begynte de å laste stykkgods for U.S.A. men lastingen ble stoppet, og de fikk ordre om å ta del i den dramatiske evakueringen av flyktninger fra byen (Rudzins dagbok har også flere detaljer både om bombingen i Le Havre og evakueringen. Se også brev 2 og brev 4 under Odds brev). Etterat Frankrike kapitulerte, fikk båtene som da befant seg i franske havner ordre om å gå til de franske koloniene, som nå var under Vichy-regjeringens herredømme. I løpet av året som fulgte ble de fleste av dem rekvirert, omdøpt med franske navn og satt i fransk eller tysk sjøtjeneste.


Kvelden og kroken på døra (min fars egne ord i et brev til sin mor)
Ringulv ble liggende internert i Marokko fra sommeren 1940, inntil båten ble rekvirert i Safi den 17. juni-1941, og nå fulgte noen vonde opplevelser for mannskapet. Ifølge gamle brev jeg har fått tak i, skrevet av min far, hadde de i løpet av de neste 16 mndr. opphold i 9 forskjellige fangeleirer spredt over et stort område i Marokko og Algerie. (Jeg har inkludert en liste over bøker, noen av dem omtaler Ringulv og mannskapets skjebne i Afrika i detaljer). Min far var bare 22 år gammel da han ble sendt til den første leiren, men han var slett ikke den yngste. Ringulv ble i mellomtiden omdøpt til Ste Marguerite (noen mener Ste Marthe - se link til siden min om Ringulv ovenfor) og satt i fart under fransk flagg. Fra slutten av november 1942 seilte den under tysk flagg, og ble torpedert av en alliert U-båt i 1943. Dette ble forøvrig skjebnen til flere av de norske båtene som ble rekvirert av Vichy-myndighetene. Av de 26 som ble internert i Afrika, gikk 16 båter senere tapt på forskjellig vis mens de seilte under fransk eller tysk flagg. En av de internerte båtene, M/S Lidvard (tekst på engelsk), gjorde seg viden kjent da den i slutten av juli, 1941 lurte seg ut fra Dakar, kom seg fram til den britiske byen Freetown lenger sør, og var dermed fri til å fortsette i alliert tjeneste med last til U.S.A. Boken og filmen "Flukten fra Dakar" bygger på denne utrolige flukten. Resten av båtene, altså 9 stk., kom også tilbake i alliert tjeneste etterhvert som offensiven skred fram. Se forøvrig internerte norske handelsbåter.


Endelig fri!
Etterat de allierte styrkene landet i Nord Afrika i november 1942 (Operation Torch, mer om dette på siden Linker med tilknytning til min fars historie), og min far og skipskameratene var frie menn igjen, klarte de å komme seg til Oran, hvor de i en tid hjalp til med å losse krigsmateriell fra de allierte skipene. Siden ble de flyttet til Marokko, hvor de igjen arbeidet for de allierte innvasjonsstyrkene. Tidlig i 1943 var min far en av dem som ble plukket ut som mannskap til M/S Nyhorn (tekst på engelsk), som var blitt senket i Lyautey-elven under invasjonen av Marokko, for å hindre de allierte skipene i å trenge inn. Båten ble hevet og gjort istand av mannskapet, slik at den kunne settes i alliert fart igjen (Brev 4). Der ble han værende i ca. et år før han mønstret av for å gå på den norske radioskolen i London i 1943-44 (Nyhorn fortsatte i konvoifart og klarte seg gjennom krigen). Denne skolen var etablert i en gammel adelsbolig i Clapham høsten 1941 (adresse 55 Clarence Avenue, Chapham Park) og alle var inkvartert i store sovesaler, 6 til 8 mann på hver sal. Som han selv sier i brevet, London på den tiden "var ikke akkurat noe hvilehjem for anstrengte nerver", men han "hadde for vane å overleve"! I beskrivelsen av V1 bombene sier han "det gikk flyalarm i juni måned, og denne alarmen ble aldri avblåst, idet disse innretningene gikk oftere enn bussene". Om V2 bombene sier han "de var svært greie å ha med å gjøre, for de falt hurtigere enn lyden, og efter at man er død sjenerer ikke dette bråket noe særlig". (Brev 4 har også linker til mer informasjon om disse bombene)

Som nyutdannet telegrafist mønstret han på M/T Thorshov (tekst på engelsk), og først nitten mndr. senere, i mai 1946, kunne han endelig reise hjem til familien, åtte og et halvt år etterat han dro hjemmefra som attenåring (Velkomsthyldest i Stjørdalens Blad). Jeg har ofte lurt på hva han tenkte da han sto i vinduet på toget fra Trondheim til Hegra, noe han uttrykte en lengsel etter i et brev til sin mor i august-1945 (Brev 2). Det er siden blitt meg fortalt at da han spasserte på veien hjem fra stasjonen, ble han stoppet av ligningsjefen som gjorde han oppmerksom på at han skyldte noen kroner i skatt. Om dette er sant eller oppdiktet, kan jeg ikke uttale meg om.


Handelsflåtens betydning
Uten handelsflåtens innsats, de mange, farlige Atlanterhavsturene for å frakte sårt tiltrengte og livsviktige forsyninger til de allierte, kunne krigen lett ha fått en helt annen utgang. Ved utbruddet av krigen hadde Norge den 4. største handelsflåten i verden med nærmere 1100 skip og mer en 30 000 sjøfolk (Hjemmeflåten ikke medregnet). Tankbåtene var av spesiell betydning for England. Uten olje kunne hverken flyvåpnet eller flåten ha klart å motstå fienden, og inntil U.S.A. kom med i krigen, var Norge ansvarlig for nesten halvparten av oljen som ble levert til Storbritannia. Det var mange nerveslitende "konvoicross" som skulle til for å få den oljen til bestemmelsesstedet. I januar 1941 sa den britiske admiralen Charles Dickens over BBC: "Hadde det ikke vært for den norske handelsflåten, kunne vi like gjerne ha bedt Hitler om betingelser". Litt over et år senere sa Sir Philip Noel Baker: "De norske tankbåtene er for slaget om Atlanteren hva "Spitfires" var for slaget om Storbritania". Etterat krigen var over sa han: "Uten den norske handelsflåten ville Storbritannia og de allierte ha tapt krigen. Det første store nederlaget for Hitler var Slaget om Storbritannia. Det var et vendepunkt i historien. Hadde vi ikke hatt de norske tankbåtene på vår side, ville vi ikke ha kunnet sende våre "Spitfires" og "Hurricanes" opp i luften. Tyskerne kunne ha invadert England, og det ville ikke ha vært noe grunnlag for Nazistenes nederlag. Den norske handelsflåten ytet verden en fremragende tjeneste på den tiden". I en britisk publikasjon sto det at den norske handelsflåten var verdt like mye for de alliertes sak som en million soldater. Etter invasjonen av Nord-Afrika, som frigjorde de norske sjøfolkene der, sa en representant for det amerikanske "State Department": "Som erfarne sjøfolk, ivrige etter å tjene de Forente Nasjoner, vil frigjøringen av dem være av stor verdi for den felles sak". Store, fine ord, som muligens kan ha bidratt til litt ekstra motivasjon for de utslitte sjøfolkene, hvis de da i det hele tatt hørte dem.


Det kostet
Betalingen var skyhøy; halvparten av flåten og nærmere 4000 liv gikk tapt. Det er vel nærmest umulig å forestille seg hva sjøfolkene gikk igjennom på konvoifarten (skipslistene mine gir et glimt av dette). Mang en gammel sjømann lever sikkert fremdeles i det marerittet, hører fremdeles drønnet fra dypvannsbombene, venter fremdeles på torpedoen, og sover kanskje fremdeles med døren åpen, slik at han kan nå fram til dekket og livbåtene litt raskere. Kanskje ser han fremdeles sjøfolkene fra torpederte båter i den kalde sjøen, med utstrakte armer og bedende øyne, hører enda skrikene, og føler enda hjelpeløsheten og frustrasjonen over å ikke kunne redde dem. For den fastsatte konvoihastigheten måtte holdes for enhver pris; et skip som stoppet opp for å ta ombord overlevende fra torpederte båter, kunne lett bli offer for "ulveflokkene"; ubåtene som lå på lur ett eller annet sted i dypet, og dessuten sette andre skip i større fare. Allikevel, hundrevis av skibbrudne sjøfolk fra flere nasjoner ble reddet av norske skip.


Belønningens time
Min far gikk Styrmannsskolen i Stavanger på sine eldre dager (1976-77) og mønstret ut på en Gotaas Larsen-båt i en kort periode. I mai 1989 fikk han tildelt Kong Haakon VII's Frihetsmedalje for "særlig lang og trofast innsats som seilende sjømann i den norske handelsflåten i den 2. verdenskrig". Tidligere hadde han også fått Deltakermedaljen og Krigsmedaljen (se siden om Norske krigsmedaljer). Jeg har en mistanke om at han nærmest så det hele som en stor vits, og det er ikke vanskelig å forstå grunnen til det. Det skulle vise seg at de som overlevde krigens redsler hadde enda en lang kamp foran seg etterat krigen var slutt. Min far sier i ett av brevene sine (nr. 4) "for sjøfolkene var ikke krigen over i mai, 1945". Da de endelig kunne komme hjem, ble de møtt med en helt utrolig uforstand og mangel på respekt. De store, fine ordene om handelsflåtens innsats og betydning så nå ut til å være helt glemt. Den behandlingen de måtte leve med i etterkrigstiden er vel etterhvert blitt gjort bedre kjent takket være flere bøker som er kommet ut om dette emnet. Krigsseilerne måtte kjempe en ny form for krig i mange år framover, en nedverdigende og håpløs krig, og det i en tid da de allerede var fysisk og mentalt nedbrutt etter å ha gått hånd i hånd med døden i nesten 6 år. Et par medaljer, tildelt over førti år etterat krigen var slutt, kunne neppe reparere skaden som allerede var gjort.

Min far sendte medaljene sine til det første barnebarnet sitt, som bærer navnet Konrad med stolthet. Jeg har tatt med noen dikt han skrev i tenårene om krigens håpløshet (på engelsk).

Hvis noen kjenner igjen denne historien, og vet om noen som var i de samme leirene, eller på de samme båtene, som min far, vil jeg være veldig takknemlig hvis dere kontakter meg. (Han hadde forøvrig tilnavnet "Tater'n" fordi han ble så mørk i huden av den stekende solen i ørkenen). Dessuten kunne det være moro å komme i kontakt med noen som bodde i Ny Ålesund, Svalbard, hvor min far drev en radiostasjon i to perioder mellom 1947 og 1951. Jeg har en attest derfra signert av driftsbestyrer Torvid Grønli. Da var også min mor og jeg kommet med i bildet. Min mor, Åse Holm, arbeidet på posthuset i Ny Ålesund, og min tante, Tora Holm, var sykesøster der på samme tid. For moro skyld har jeg tatt med et bilde av en liten kamerat jeg hadde der oppe. Er det noen som kjenner igjen Geir? (Jeg er nå blitt kontaktet av Geir's sønn, og har dessuten hatt kontakt med fru Grønli!).
Jeg kan nås via:

1. maskinist Sverre Andersen var senere ombord på D/S Askeladden, til han druknet i Catania julaften 1943.

Matros Olav Røssland mønstret ut med Høegh Hood i febr.-1942. I mai-2006, sto det en artikkel i Aftenposten om han.

*Jon Veiberg, som har skrevet boken "Jon's Odyssey" sier at fyrbøteren Frithjof Svensås døde i en av leirene, og at August Lundblad var båsen ombord. Jon nevner også at Endre Eriksen ved et uhell forårsaket en brann som resulterte i at ca. 40 000 trær brant opp (dette var etter at fangene, inkludert min far, var blitt satt til å plante trær som nevnt it ett av brevene hans).

I den norske Gjesteboken min er det en beskjed fra sønnesønnen til stuert Lillås. Her er en Gjestebokbeskjed fra barnebarnet til Herman Hermansen.

Denne listen er sammensatt delvis ved hjelp av en mannskapsliste jeg fikk fra Sjøfartsmuseet, og delvis fra informasjon funnet i diverse bøker og i min fars brev. **Han nevner en Georg Hermansen fra Trondheim i ett av brevene, men jeg er ikke sikker på om han var en av mannskapet, eller om det bare var en kamerat fra en av leirene. Det er også godt mulig han husket navnet feil, kanskje han mener fyrbøteren Herman Hermansen. Jeg er dessuten litt usikker på om Brandstrøm, et navn som også er tatt fra ett av brevene (Brev 3), var en av mannskapet eller en venn fra en leir. I februar-1940 hadde Ringulv gått fra New York, lastet for Frankrike (i konvoi HX 20), med et mannskap som besto av 11 forskjellige nasjonaliteter, men om det samme mannskapet var ombord da båten ble internert i Marokko den sommeren, har jeg ikke vært istand til å finne ut. Grunnen til dette blandede mannskapet var at mange av nordmennene gikk iland i New York i protest mot å ha fått avslag på et krav om å få amerikanske hyrer (amerikanske sjøfolk fikk mye høyere hyrer enn de norske).

Her er et par bilder av noen av Ringulvs mannskap, jeg har skrevet navn direkte på dem (mottatt fra Jon Veiberg):
Bilde 1 | Bilde 2 (i Casablanca) | Bilde 3 (i Casablanca) Bilde 4 (i Le Havre). Odd's Album har også et bilde av noen av mannskapet.


Skipskamerater jeg har funnet!
Begynnelsen av august-2000: Jeg har nå fått kontakt med en av min fars skipskamerater fra Ringulv, Olav Røssland. Han var en av de heldige som klarte å rømme fra en av fangeleirene (Settat).

Slutten av august-2000: Jeg har funnet en klassekamerat, Martin Sylta, fra tiden på Radioskolen i London i 1944. Begge disse gamle vennene av min far har sendt meg bilder som jeg har lagt inn i "Odd's Album".

Begynnelsen av november 2000: Datteren til Ringulvs fyrbøter, John Rudulf Rudzin, (se link til dagboken hans under "Odds krig" ovenfor) har kontaktet meg via E-post! "Utrolig" er ikke dekkende nok, men av mangel på et bedre ord så bruker jeg det! Hun skal sende meg noen bilder av sin far og kopi av et avisutklipp, hvor han ble intervjuet om tiden i fangeleirene i Afrika. Han døde i Florida i september-1990, 77 år gammel. Etterat han ble frigitt fra fangeleirene var han i den amerikanske marinen en stund, og tjenestegjorde i Stillehavet og i reservestyrkene i Korea. Han hadde en tvillingbror som også var sjømann, men han overlevde ikke krigen. John Rudolf ble gift med en lettisk-amerikansk dame og hadde flere barn. Datteren leter nå etter informasjon om familien han etterlot i Riga, Latvia, så hvis noen kan hjelpe, er det bare å kontakte meg.

9. august -2002: Jon Veiberg 's datter kontaktet meg gjennom Gjesteboken. Jon har skrevet en bok med tittelen "Jon's Odyssey", og den kan bestilles fra Amazon.com. Han delte lugar med min far på Ringulv, og har nevnt han flere ganger i boken. Jon bodde i Nord-Carolina. Jeg har fått tilsendt flere bilder fra tiden i Africa, og for første gang fikk jeg se hvordan min far så ut på den tiden. Verden er neimen ikke stor! Jon Veiberg døde i jan.-2007.