Omkring 1980 var jeg bosatt på Nord-Sunde i Stavanger – i den bydelen som på folkemunne kalles Kvernevik. I nabohuset bodde en norsk-amerikansk familie der kona, Siri Holm Lawson, var fra Hegra i Nord-Trøndelag. Fra tid til annen fikk hun besøk av sin far, en liten, tett plugg med livlige øyne og kvikke kommentarer – ofte med brodd og en viss bitterhet i. Jeg slo gjerne av en prat med ham når han kom fra butikken med en av dagens osloaviser. Den gamle sjømannen forarget seg særlig over nye tider og nye vilkår for den norske sjømannsstand, og jeg skjønte at den forhenværende krigsseileren følte bitterhet i forhold til den behandlingen den norske sjømann var tilbudt i Norge etter andre verdenskrig. Dessverre fortalte han aldri om sine egne opplevelser fra krigens dager – den historien ble jeg først oppmerksom på etter hans død i 1992. Da var hans datter og svigersønn flyttet til Bartlesville i Oklahoma, USA, men vi holdt kontakten med våre gamle naboer, og da Siri ville forsøke å finne ut noe om farens sjømannskarrière under krigen, sjekket jeg hennes kunnskaper med henvisninger jeg fikk fra Stavanger Sjøfartsmuseum og fra Kristian Ottosen i Oslo – som hadde nedlagt et omfattende arbeid for å registrere norske krigsfanger under krigen 1939-45.
Men så ble det vanskelig å komme videre i arbeidet, og Siri ergret seg over at hun ikke hadde presset faren for mer informasjon mens han levde. Men da en av hennes tanter døde, kom det for dagen brev og papirer vedrørende faren som hjalp henne å legge nye detaljer til hans historie. Den historien disse brevene avdekket, blottla en del av krigshistorien som var ukjent for meg – og trolig vil den ha interesse også for andre – fordi den kaster skygger over vår egen samtid – ikke minst over fransk krigs- og etterkrigshistorie.
ODD CONRAD HOLMS BAKGRUNN
Odd Conrad Holm ble født i Hegra i Stjørdal i Nord-Trøndelag 16. desember 1918. Han vokste opp i en søskenflokk på ni som sønn av handelsmann Conrad Lauritz Holm fra plassen Holmstrø i Hegra. Holm senior var en habil poet som bl.a. ga ut diktsamlingen "Heimlokk" i 1909. Odds mor het Anna Olava Berg og kom fra Frosta.
Odd ville bli sjømann, og som 19-åring fulgte han skoleskipet "Tordenskjold" før han i 1939 fikk hyre på S/S "Nidarland" og i 1940 på S/S "Ringulv" som han fulgte i konvoi på flere turer mellom New York og Le Havre med krigsmateriell til de fransk-britiske styrkene i Nord-Frankrike.("Ringulv" seilte på dette tidspunktet for rederiet S/A Ringulv tilhørende reder Olav Ringdal i Oslo. Båten var bygget i Glasgow i 1903 og hadde tidligere båret navnene: "Norskehavet", "Sigrun", "Lyngenfjord" og "Keramiai").
9. april var "Ringulv" på vei fra Swansea til Bergen med en kullast. Ruta ble lagt rundt Skottland der et av naboskipene, "Navarra", ble torpedert av tysk ubåt før det sank. Odd var på vakt da "Ringulv" nærmet seg kysten av Norge, og den allierte konvoien på 50 skip ble angrepet av tyske fly, ubåter og krigsskip. Ved denne anledningen ble "Ringulv" bl.a. eskortert av den britiske destroyeren "Cossack" som ble verdensberømt etter frigjøringen av 300 britiske sjøfolk som satt som fanger om bord i troppetransportskipet "Altmark" innerst i Jøssingfjorden i Rogaland 17. februar 1940.
De tyske flyene drog mot norskekysten etter at de ble angrepet av britiske eskorte-jagerfly og –båter, men de kom snart tilbake med forsterkninger, og den allierte konvoien ble beordret å endre kurs med 180 grader ved at krigsskipets flagg ble heist. "Ringulv" var ikke lenger nøytralt skip. Norge var i krig!
Nytt havnemål for "Ringulv" var Methill i Skottland. Fra Skottland ble "Ringulv" sendt sørover til Newcastle der Odd Holm og flere av hans skipskamerater fant veien til det norske konsulatet for å melde seg som frivillige i den norske motstandskampen. Manglende transportmuligheter gjorde imidlertid at disse planene måtte skrinlegges. I stedet ble Odd med "Ringulv" sørover fra et Newcastle som på denne tiden ble bombardert døgnet rundt av tyske fly. 10. mai passerte "Ringulv" den nederlandske havnebyen Rotterdam som denne dagen ble smadret av tyske bomber. Det var nemlig denne dagen Benelux-landene ble utsatt for et tysk overraskelsesangrep gjennom Ardennene og Belgia. Den nederlandske dronningen kapitulerte allerede 15. mai mens belgierne holdt ut til 28. mai.
Samme dag (28. mai) ble "Ringulv" overtatt av Notraship (samlerederiet som ble organisert av den norske regjeringen ved å rekvirere hele den norske handelsflåten) og samme dag bortfraktet til Transport Maritimes, som igjen overdro disponeringen av den norske båten til Compagnie Generale Transatlantique.
FRA LE HAVRE TIL AFRIKA
"Ringulv" ble beordret til Le Havre av dette selskapet, i første omgang for å laste stykkgods fra den franske byen for New York, men i stedet havnet den norske handelsbåten midt oppi evakueringen fra Frankrike. 140000 franske soldater og et britisk ekspedisjonskorps bestående av 200000 soldater hadde akutt behov for å komme seg ut av den rottefella de var fanget i etter at tyskerne hadde klart å avskjære dem fra den allierte hovedstyrken lenger vest. Fra 23. mai til 3. juni ble de fleste av disse soldatene evakuert fra Dunkerque over Kanalen på 850 fartøyer av alle kategorier.
Også Le Havre ble bombet til alle døgnets tider. Om nettene søkte "Ringulv"s mannskap ly i den norske sjømannskirken, men også der ble det etter hvert farlig å oppholde seg, og sjøfolkene fikk skaffet til veie en sykkel så den norske sjømannspresten kunne ta seg fram til Seinen for å flykte videre sydover. Imens mottok kaianleggene i Le Havre hyppige besøk av tyske bombefly og jagerflyenes mitraljøseskyttere.
Mandag 10. juni ble lastingen av stykkgods stanset, og i stedet ble båten klargjort for å ta imot flyktninger. Først kom 500 arbeidere, i det vesentlige kvinner fra ammunisjons- og våpenfabrikker. I tillegg strømmet også andre flyktninger om bord. Alle ville nå vekk fra den franske kanalbyen. Den yngste var en baby på en uke – den eldste en olding som ikke kunne gjøre rede for seg, skriver Odd Holm. Mange av passasjerene var så stresset at de led fullstendig nervesammenbrudd om bord i den norske båten. Gull til en verdi av 60 millioner kroner var også lastet om bord i "Ringulv".
1500 flyktninger var til slutt samlet under primitive forhold om bord i "Ringulv" som var den siste båten som forlot havnen i Le Havre. Søndag 9. juni kl. 13.00 ble "Ringulv" manøvrert ut av dokken i Le Havre for deretter å bli fortøyd ved dypvannskaien til Transatlantique-kompaniet. Båten ble oversprøytet med stein, søle og bombesplinter etter tyske bombenedslag, men uten at verken mannskap eller båt kom til skade.
"Ringulv" forlot Le Havre kl. 12.00. Opptellingen viste at det da var 1472 flyktninger om bord – foruten spebarna. Kvinnene ble tilbudt sjømennenes senger og sengklær, og alle ble tilbudt mat og drikke fra båtens kjøkkenlager. I byssen gikk stuerten Nils Larsen Lilleås og kokkene Trygve Olsen og Arne Handeland på døgndrift og sørget for at det ble bakt brød og boller uten pause. Kaffekjeler og tekanner ble holdt kontinuerlig varme.
Flyktningene fra le Havre skulle etter planen settes på land i Cherbourg, men der var det umulig å få tak i los, så flyktningene måtte være med videre til Brest på nordvestkysten av Frankrike. Dit ankom "Ringulv" om kvelden 12. juni. Flyktningene hadde samlet inn 1500 franc som takk for hjelpen. Pengene skulle deles på sjømennene, men disse takket nei og ba om at pengene ble sendt til Røde Kors i Brest. I to omganger samlet forresten mannskapet inn penger. Den ene gangen kom det inn 6050 kroner til Norges Røde Kors og i neste omgang 7400 kroner til Norsk Jagerfly-fond. Ingen småbeløp når en vet noe om de norske hyrene på denne tiden.
Det norske mannskapet var glade da de ble alene om bord, for passasjerene hadde krevd at de måtte gå til hånde døgnet rundt. Det gjorde derfor godt å få sove litt mens "Ringulv" dampet videre mot Bordeaux. Men kort etter oppankring ved elvemunningen ved denne vest-franske byen, falt tyske bomber og synkeminer tett ved, og et troppetransportskip som lå ved siden av "Ringulv", fikk inn en fulltreffer og gikk til bunns. De fleste om bord omkom.
Franskmennene kapitulerte allerede 14. juni, og tyskerne kunne diktere harde fredsbetingelser. En fransk marionettregjering under general Petain fikk tilhold i byen Vichy i den sørøstlige delen av landet (nord-vest for Lyon) – etter at tyskerne hadde latt også Mussolini få forsyne seg av franske landområder nær grensen til Italia.
Vichy-regjeringen la seg temmelig "flat" for det nazistiske "herrefolket" like fra starten av. Ja, etterkrigshistorien har lært oss at dette regimet godtok deportasjonen og folkemordet på den jødiske befolkningen. Vichy-regjeringen unnlot heller ikke å samarbeide med tyskerne i kampen mot franske partisaner og motstandsfolk. Det er allment kjent at de fremste lederne for Vichy-regjeringen, Petain og Leval, ble dømt til døden etter krigen, men få er klar over at også president Mitterand samarbeidet aktivt med Vichy-folkene de første årene av krigen – bl.a. da Vichyregjeringen vedtok antisemittiske lover – før nazistene krevde det.
Ved hjelp av Vichy-regimet ble 76000 franske jøder sendt østover til tyske konsentrasjonsleirer i løpet av krigen. Av disse vendte bare 2500 tilbake i live. Det er denne hendelsen i fransk historie Jean-Marie le Pen benevner som en "detalj".
TIL AFRIKA
Også Odd Holm og hans skipskamerater på "Ringulv" skulle få svi for Vichy-regimets knefall for Hitler. Takket være våpenstillstandsavtalen som var opprettet mellom Tyskland og Vichy-regimet av 22. juni 1940, kunne "Ringulv" forlate Bordeaux og sette kursen mot Casablanca og siden Safi i Marokko som stod under Vichy-regimets kontroll. Her ble den norske båten og dens mannskap internert sammen med 25 andre handelsbåter fra Norge.
De norske sjømennene ble tilbudt 15000 kroner hvis de ville mønstre av sine båter og reise hjem. Men sjøfolkene "luktet lunten" og skjønte at tyskerne ville bruke dem på båter under tysk kontroll. Bare noen få som var syke, takket derfor ja til dette tilbudet og returnerte til hjemlandet. De andre ble fratatt sine statsborgerskap av Quisling-regjeringen, og båter og mannskap ble bundet til afrikanske havner under Vichy-regjeringens kontroll og var dermed avskåret fra å gjøre tjeneste for de allierte.
I stedet rekvirerte franskmennene "Ringulv" i Safi 17. juni 1941. Om morgenen kom franske soldater om bord med ordre fra franske marinemyndigheter om at mannskapet måtte pakke sine private eiendeler og forlate skipet. Da de norske sjøfolkene ble ført bort i en motorbåt, ba de om at båten skulle bli liggende et par minutter ved skutesiden av "Ringulv". Og mens det norske flagget ble firt på den norske handelsbåten, sang dens mannskap nasjonalsangen. "Ringulv" ble deretter satt til å frakte forsyninger fra Europa til Rommels felttog i Nord-Afrika. Varene ble losset i Tunis som også stod under Vichy-regimets kontroll. I 1943 ble "Ringulv" senket av allierte fly i Middelhavet.
FANGELEIRENE I TAZA OG OUJDA
Etter at mannskapet på "Ringulv" måtte forlate sitt skip, ble sjømennene i første omgang installert på et lite hotell i Safi der de ble værende i to uker før ferden gikk videre til Casablanca 20. juni. Under oppholdet på hotellet i Safi skrev Odd følgende brev (datert 5. mai 1941) til farbroren Johan (John) i USA:
"Jeg har for nogen dager siden mottat dit brev, som jeg sier så mange takk for. Det var hyggeli og høre ifra dig og se at dere har det bra. Du tror at jeg er sønn til onkel Aksel, men jeg er ikke det. Jeg er født på Holmstrø, vor også du er født, og jeg er sønn hans Conrad. Vi er 3 brødre og jeg er den yngste. Jeg har 6 søstre og den elste er 30 år, og den yngste er 16 år. Jeg er tvilling og er 22 år. Som du kansje vet har onkel Aksel 2 sønner og 1 datter som fremdeles lever. Jeg har siden jul fått 10 brever fra Norge og ser av disse at alle vores lever fremdeles, og det var mere end vad jeg ventet efter alt det som har hent. Min far Conrad har den senere tid vært en del syk, men er bedre nu. Han skriver at han har fått brev fra onkel John. Din søster Laura bor i Heggedal. Hun har som du sikkert vet en sønn. Siden jeg reiste heimantifra har jeg besøkt dem, og de hadde det bra. Det er mange i Hegra som er falt i krigen og derav mange av mine Kamerater. Det er nu fire år siden jeg var i Hegra, og har siden fartet om i den vide verden, og har sett og opplevd mye, da særlig de siste 2 år. Det er nu åver et år siden jeg var i staterne. Jeg har vært i flere byer både på øst- og vestkysten og liker staterne godt. Jeg skulle ønske jeg hadde vært der, men jeg har ikke inreisetillatelse. Du sier at Alma Wilson skriver til mig. Jeg kjenner vistnok ikke hende, men kjender hendes slektninger i Trondheim. De var heime hoss oss da jeg var hjemme. Jeg håper jeg får brevet hendes. Viss jeg skulle sende noen penger deråver vil du onkel ta vare på disse, for viss jeg får leve skal jeg, kansje ikke før efter krigen komme og besøke dere.
Jeg må nu slutte for denne gang, og håper dere alle har det bra. Jeg er frisk og har det efter omstendigheterne bra. Jeg er ombord i en Norsk båt (S/S Ringulv).
Konsulat de Nowege, Casablanca Fransk Marokko, Afrika.
28. mai 1941 skriver han et brev fra Safi til tremenningen Grace i USA – en slektning han aldri har hilst på. I dette brevet heter det bl.a.:
"Det var et helt år at jeg ikke hørte noe heimant ifra, men nu i den senere tid har jeg fått 15 brever. Jeg ser av disse at vor familie lever. Jeg vet ikke om du kan læse Norsk, men du kan jo få din mor til å åversette det for dig. I de første år av krigen seilet jeg bare i krigssonen. Det var mye stygt å se der. Vi lå foresten i 2 måneder under stadig bombeild. Men vi gjir aldri opp. Vi vinner til slutt.
I de årene jeg har vært til sjøss har jeg vært i mange byer både på øst og westkysten, og jeg liker Amerika meget godt. Amerika er det beste land i hele verden. Du kan gjerne være stolt av landet ditt."
4. juli 1941 ble "Ringulvs"s mannskap sendt med tog til fangeleirer i Taza i Marokko. Ifølge kaptein Thorvald Messel på "Ringulv" var Taza en arbeidsleir for "forbryterske arabersoldater eller soldater som har vist dårlig oppførsel". Politiet i Taza var i stor villrede om hvem nordmennene var og hva de skulle i byen. Etter at kaptein Messel hadde redegjort for dette og fortalt om innsatsen det norske mannskapet hadde lagt for dagen i Le Havre, ble politifolkene enda mer forvirret, men nordmennene ble da tilbudt mat og drikke på politistasjonen. (Brød uten smør og pålegg. Vann kunne drikkes direkte fra springen utenfor politistasjonen). Folk som gikk forbi, beskuet nordmennene - noen med avsky i blikket – andre av nysgjerrighet. Etter mye telefonering og telegrafering ble skipsoffiserene på "Ringulv" omsider innkvartert i en brakke i fangeleiren der de fikk jernsenger med madrasser å ligge på mens det menige mannskapet måtte sove på jordgolv med vekselvis flere tommer tykt jordstøv eller ankeldyp søle. De fikk stråmatter utlevert til å ligge på, og alle fikk et ullteppe hver til å ha over seg om natten. Militærvakten bestod av utilnærmelige og strenge araber- og negersoldater i fransk tjeneste. Nordmennene var avskåret fra all kontakt med omverdenen og fikk verken telegrafere eller skrive brev. Kaptein Messel klarte likevel å poste et brev til den norske konsulen i Casablanca, Harald Stornes.
"Ringulv"s mannskap ble værende i Taza til 1. juli 1941. Da ble de norske sjømennene sendt videre til fangeleiren i Oujda lenger nord mot Middelhavet. (Grenseby mellom Marokko og Algerie). Der ble de norske sjømennene værende i åtte dager. Meningen var at de skulle sendes via Marseilles til Tyskland for opphold i konsentrasjonsleirer der – eventuelt tilbake til Norge der tyskerne ville nytte dem som tvangsutskrevet mannskap på sine handelsskuter. Men nordmennene protesterte på dette, og ved hjelp av den amerikanske konsulen i Casablanca, fikk de bli i Afrika. Deretter fulgte ny ordre om å marsjere til jernbanestasjonen i Oujda der de ble servert hermetikk, brød og litt kaffe. "Sammen med 100 polakker – en del av restene av den polske armé der var kommet til Frankrig efter Polens sammenbrudd", skriver kaptein Messel.
Fra jernbanestasjonen avmarsjerte nordmennene til fangeleiren sammen med et kompani fremmedlegionærer. I leiren fikk de et godt måltid mat med rødvin til, før de ble innkvartert i en stor brakke.
Søndag 13. juli 1941 fikk nordmennene ordre om å marsjere tilbake til jernbanestasjonen. Der ble de presset inn i en 4de klasse vogn, og de som ikke fant plass der, måtte gå i bagasjevognen. "Der var også en vogn for 1ste og 2den kl., hvor de franske officerer var og forøvrigt fylt med polakker", forteller Messel. "40 mann eller 8 hester" stod det på veggen på togvognen.
FANGELEIRENE I BERGUENT OG SETTAT
Via byen Oran i Algerie ble de norske fangene ført til hovedleiren for fremmedlegionen i Algerie, Sidi-bel-Abbes og derfra videre til Berguent – et stykke inne i ørkenen sør for Oran. Målet var en leir som lå 65 km enda lenger sør. For å tåle påkjenningen med marsjer i 50 graders varme i ørkenen, ble nordmennene beordret på beina tidlig om morgenen for å øve seg i å takle det hete ørkenklimaet. Treningsmarsjene for norske og polske ungdommer startet klokken seks om morgenen og fortsatte til langt på dag, forteller Odd Holm. Kaptein Messel protesterte på behandlingen av hans folk. Han sa at sjømennene ikke ville tåle påkjenningen med å måtte marsjere i solsteiken i ørkenlandskapet. Hans mannskap var sjømenn – ikke tuareger! Han viste også til takkeskrivet "Ringulv"s mannskap hadde fått av franske representanter for de 1500 flyktningene de hadde berget ut av Le Havre i juni 1940. Da Messel sa at han ikke fant samsvar mellom takkebrevet og den behandlingen de norske sjøfolkene nå fikk av representanter fra samme nasjon som flyktningene, gikk den franske kommandanten helt fra konseptene, men beordret likevel utsettelse på avmarsjen lenger inn i ørkenen slik at han kunne avklare situasjonen med sine overordnede.
Imens ble nordmennene tilbudt mat fra polakkenes feltkjøkken. Brødmaten ble spist rett fra bakken mens suppen ble fortært fra gamle hermetikkbokser. Natten ble tilbrakt under et ullteppe under åpen himmel mens gradestokken krøp ned mot null. Teltene var sendt til tyske soldater på offensiven i Nord-Afrika. Nordmennene ble midlertidig flyttet fra den provisoriske leiren under noen trær og til ruinene etter en gammel bygning. Der var temperaturen uutholdelig midt på dagen. Klokken 19.30 ble nordmenn og polakker gitt ordre om oppstilling for å avgi honnør mens det franske flagget ble firt for dagen.
To dager seinere kom bekreftelsen på at ordren om avmarsj til leiren som lå 65 km lenger sør i ørkenen, stod ved lag. Kaptein Messel forlangte da buss-skyss for sitt mannskap og ble møtt med et nytt raserianfall fra kommandanten. Men bare Odd Holm og åtte av hans fangekamerater ble foreløpig sendt ut i ørkenen under franske kommandorop. Målet var leiren Berguent inne i ørkenen. (I en parentes forteller Odd Holm at fangene i denne leiren tok saken i egen hånd da amerikanske soldater frigjorde Nord-Afrika i november 1942 "og flyttet ned halslinninga på alle fangevokterne og andre tjenere av det tusenårige tyske riket.")
Påkjenningen med å arbeide ute i ørkenen var utålelig. Det fantes ingen skygge, vann ble transportert fra cisterner som lå 15 km. borte, og vannet var derfor lunkent når det kom fram til de tørstende arbeiderne. Maten de to første dagene besto kun av en tynn suppe, og arbeidet besto i å sanke brensel fra røttene av ørkensiv som deretter skulle hakkes opp. På de varmeste dagene, ble det bare delt ut et par poteter pr. mann – mens arbeidsdagen for sjømennene varte fra soloppgang til solnedgang – (6.00-18.00) - omgitt av slanger og farlige skorpioner.
Kaptein Messel ga seg imidlertid ikke. Han søkte om tillatelse til å dra til Casablanca for å snakke med den norske og amerikanske konsulen i byen. Dette ble ham innvilget, og resultatet av møtene i den marokkanske havnebyen var at amerikanske myndigheter i Washington protesterte på behandlingen av de norske sjøfolkene overfor regjeringen i Vichy – som ga etter. Via direktøren for Bureau Groupement des Travailleurs i Rabat, kom det ordre om at "Ringulv"s mannskap skulle forflyttes fra Berguent til Settat nærmere Atlanterhavskysten. De franske myndighetene innrømmet at de hadde gjort en bommert med hensyn til behandlingen av mannskapet på "Ringulv", men ingen tok ansvar for skandalen. I ettertid kom det for dagen at franskmennene valgte seg ut mannskapet på "Ringulv" som "prøvekaniner" for å sjekke hvor mye norske sjømenn tålte av arbeid i ørkenklima. "Ringulv"s mannskap var da også det eneste av de norsk-internerte mannskapene i Nord-Afika som ble satt til tvangsarbeid.
"Ringulv"s mannskap ankom Casablanca lørdag 2. august. Kaptein Messel skrev at "hele mannskapet så svert dårlig og medtatt ut efter opholdet i ørkenen". "Vi så fæle ut, uvaskete, ubarberte, syke og trette. En norsk representant var på stasjonen for å møte oss. Han kjøpte sandwiches og kaffe til oss, og etter et par timers hvile ble vi igjen sendt innover i det indre. De sa at vi nå skulle til en leir for sivilpersoner – og ikke en arbeidsleir", skriver den lettisk-amerikanske fyrbøteren på "Ringulv", John Rudolph Rudzin.
Fra Casablanca ble mannskapet fraktet med tog til et ubebodd område to mil utenfor landsbyen Settat – en ny arbeidsleir som opprinnelig var bygget for fremmedlegionen, men hvis soldater nå ble satt til å trelle i arbeidsleirer siden de sympatiserte med de allierte. Det var 200 fremmedlegionærer i leiren da nordmennene ankom. Skipsoffiserene ble tilbudt å bo i telt, mens det menige mannskapet ble plassert på et jordgolv i jordhytter uten vinduer. Sivmatter var liggeunderlag oppå sand og møkk, og et tynt teppe gjorde tjeneste som dyne. Når det regnet, rant fuktigheten gjennom sivtaket, og fangene hadde ingen annen plass å søke ly. Maten ble spist under et sivtak der det var gravd grøfter rundt en firkant til å sette beina i - mens det gjenværende rektangelet tjente som spisebord. Maten ble ikke kokt og kjøkken- og sanitærforhold var meget primitive. Regnvann ble samlet opp i en sementkumme og nyttet som drikkevann uten først å bli kokt. Like ved siden av spisestedet var det gravd et hull omgitt av noen greiner fra et lauvtre. Dette hullet var avtrede for fangene. De fleste fangene foretrakk derfor å gå lenger inn mot skogen når de skulle gjøre sitt fornødne. Dette førte til store ansamlinger av fluer og moskitos som var effektive spredere av bakterier og utøy.
Slik så dagsordenen ut i Settat:
| 5.30: |
Revelje. Frokost: To brødstykker og litt kaffe. |
| 6.00: |
Oppstilling og flaggheising med honnør til Trikoloren. Deretter ble arbeidsoppgavene fordelt. |
| 9.00: |
10 minutters pause. |
| 12.00: |
Middagspause. "Vi fikk noe som kunne ligne på mat to ganger i døgnet", skriver Holm. (Tørt brød og vann og en og annen sardin). |
| 15.00: |
Arbeid. |
| 18.00: |
Ny oppstilling mens flagget ble firt. |
Mannskapet på "Ringulv" arbeidet ni timer pr dag. Lønnen var 1,25 franske franc pr. dag. Alle sjøfolkene mistet ti-femten kilo av sin kroppsvekt under dette oppholdet i Settat – og mange ble syke av tyfus og malaria.
"Alt var under streng militær disiplin, og væpnede franske soldater marsjerte omkring oss og drev oss til brutalt arbeid. Først skulle vi bygge en vei fra hovedveien gjennom skogen og inn til leiren. Det var fryktelig varmt og et voldsomt slit. Vaktpostene unte oss ikke fem minutters hvile. Vi var nå slaver i ordets egentlige forstand – under nazistisk herredømme", skriver John Rudolph Rudzin.
Noen av sjømennene ble satt til å arbeide på en jordbruksplantasje der de skulle plante trær i steikende hete, mens Odd Holm og andre ble beordret til steinarbeid med hvit kalkstein som det skulle bygges hus av – hus som skulle utgjøre boliger i en ny militærleir som var under planlegging. Steinen ble hakket ut av et steinbrudd der det skulle lages hull som målte 80x80x80cm der det deretter skulle plantes trær. Kalksteinen måtte fraktes flere kilometer på ryggen – oppoverbakke! Soldater passet på at ingen brukte for lang tid på operasjonen i den forferdelige varmen, og hvis noen bar for små steiner, ble de beordret tilbake etter større. Noen måtte returnere til steinbruddet og starte transporten på nytt om en nidkjær fangevokter mente at farten på bæringen ikke var rask nok. Fanger som ble tatt for å sabotere arbeidstempoet, kunne også risikere å bli sendt til en straffekoloni lenger inne i ørkenen. Odd Holm klarte f.eks. ikke å hakke ut de fem pålagte hullene pr. dag og ble dermed regnet som en av sabotørene. En svensk sjømann fra "Ringulv" ble dømt til straffekoloni, men han klarte å rømme fra toget og ble deretter hjulpet av det svenske konsulatet i Casablanca.
Avtredet lå like ved "spisebordet" og det var umulig å unngå å få spyfluer i maten, skriver Holm. Videre forteller han: "Vi ble plaget av tyfus, malaria og dysenteri. Selv fikk jeg difteri og ble av hensyn til smittefaren lagt inn på et sykehus. En kristiansander, Hans Larsen, døde ved siden av meg 7. september, og han ble gravd ned i sine lurvete klær, uten at norske myndigheter ble underrettet om dette." En fremmedlegionær som lå og sov ved siden av Holm, ble stukket av en skorpion og døde av det giftige stikket. Det fantes noen jødiske leger i leiren, men de hadde ikke serum å hjelpe seg med.
Odd Holm forsøkte å flykte fra denne leiren. Han skriver: "En beksvart natt rømte jeg og to andre. Vi nyttet først togtransport, men hoppet av toget før ankomst Casablanca i det jernbanestasjonene gjerne var bevoktet med folk som ville slå av en prat med oss. Vi gikk til fots videre til byen og oppholdt oss der i 14 dager for å forberede rømningen ut av landet og over til Gibraltar. Det var ganske artig for vi så nokså ofte ca. 30 policer på sykkel som lette efter oss. Så snart policene hadde undersøkt et område, flyttet vi dit, for vi regnet med at der var det ganske trygt. I ett tilfelle bodde vi hos en gammel dame som nok visste hva vi drev med, men som var på vår side. En dag troppet politiet opp. De hadde da oppsporet oss. De to andre var ute, og damen ga meg et tegn om å dukke ned i det hun oppdaget politifolkene på utsiden av huset. Jeg stakk ut bakveien gjennom haven og sprang og fikk varslet de to andre som spilte biljard noen kvartaler lenger borte. Så var det å finne et nytt gjemmested.
I bydelen Medina kjøpte vi et garvet geiteskinn som rommet 45 liter vann. Det skulle vi bruke på turen til Gibraltar. Vann var veldig viktig. Tre mann som rømte før oss og som forsøkte å ta seg frem til Tanger til fots, hadde en flaske vann hver. De drakk av flasken og pisset den full igjen. De holdt det gående på den måten noen dager, men måtte omsider gi opp. De ble sittende i mørkeceller noen måneder efter dette.
Vi fortsatte videre til Rabat med geiteskinnet. Siden kom vi til havnebyen Port Lyautey og tilbake til Rabat. Jeg så ut som en araber og slo derfor følge med disse til et vannhull der jeg fylte geiteskinnet med vann. Når jeg sier vannhull, var forholdet det at araberne hentet vann i sine krukker fra et offentlig sted. Vannet var reint, men steinhardt da brønnene som ble brukt, gjerne var ca. 100 meter dype og var boret i kalkfjell. Mens jeg fylte vann, svømte de to andre over til den andre siden av en elv for å stjele en båt som vi skulle bruke til Gibraltar. Vel, det var et godt forsøk, men på grunn av høy sjø, klarte vi ikke å ta oss ut gjennom brenningene utenfor Rabat. Så var det å tømme geiteskinnet og se seg om efter andre muligheter. Vi reiste da tilbake til siste stopp før Casablanca. En liten oljehavn som heter Fedala. Vi skulle stjele en båt der også, men et helvetes kvinnfolk som oppdaget oss, rapporterte til politiet, og der kom bevæpnet politi og arresterte oss. Vi ble sittende i Fedala en tid og siden overflyttet til Casablanca der vi omsider ble plassert i et kriminalfengsel.
I en steinhule satt det 44 mann som kom fra 23 forskjellige nasjoner. Vi fikk to boller suppe i døgnet, men to av oss var ekstra heldige i det en tredje fikk gulsott og et maveonde slik at vi kunne overta hans matrasjon. (Den tredje overlevde også). Fra denne jordhulen tok de ut fanger ved midnattstider og banket dem opp. Fremmedlegionærene lavet sjakkbrikker av brødet, så fordrev vi tiden med å spille sjakk. Efter en del forhør og et lengre opphold i dette fengselet, avmarsjerte vi til jernbanestasjonen – eskortert av 15 bevæpnede gendarmer. Disse ryddet en hel jernbanevogn for passasjerer og plasserte oss tre kriminelle i vognen hvorefter de selv bevoktet dører og vinduer. Så gikk transporten tilbake til Settat igjen. Der ble vi avlevert til kommandanten av gendarmene ute i skogen. Kommandanten inviterte derefter gendarmene inn på forfriskninger. Mens de inntok sine forfriskninger, stakk vi av igjen, og nu dukker geiteskinnet opp på ny. Jeg hadde fremdeles geiteskinnet, så nu lurte vi oss tilbake til byen Settat og solgte det for 50 franc. For pengene kjøpte vi pinnekjøtt og vin og drakk oss fulle. På veien tilbake til leiren, møtte vi gendarmene, men vi lå på lur slik at de ikke oppdaget oss. De trodde jo naturligvis at vi var i leiren hele tiden."
Mens Odd Holm og hans fangekamerater var på videvanke, ble det oppdaget at Hans Larsen var forsvunnet fra leiren. Hver dag under oppstillingen ble den døde ilagt tre ukers mørkecelle. Odd Holm og hans fangekamerater regnet ut at den døde mannen stod i gjeld med sju måneders fengsel før kommandanten ga opp og mente at kristiansanderens "flukt" hadde lyktes. Ingen fortalte selvsagt sannheten om kristiansanderens endelikt til franskmennene.
OPPHOLDET I QUID ZEM OG SIDI EL AYACHI
Søndag 5. oktober 1941 ble mannskapet fra "Ringulv" overført til arbeidsleiren Quid Zem der fangene nok en gang måtte sove ute, og der maten måtte inntas under åpen himmel. Forholdene ble bare verre etter hvert, men i Casablanca arbeidet Harald Stornes og den amerikanske konsulen, Mr. Stanton, for at mannskapet på "Ringulv" skulle overføres til Camp de Sidi-el-Ayachi der mannskapene fra de 25 andre norske handelsbåtene satt internert.
Odd Holm skriver: "Omsider (22. oktober 1941) ble vi overflyttet til en leir i Azemmour, syd for Casablanca i Marokko, i en gammel buss med gassgenerator. Leiren var tidligere brukt av fremmedlegionen og hette Sid-el-Ayachi. Der ble vi bevoktet av bevæpnede senegalnegrer."
I denne leiren var det internert en rekke jøder – også kvinner og barn - som hadde vært bosatt i franske besittelser i Nord-Afrika. Etter hvert forsvant jødene fra leiren, men først etter krigen fikk Odd Holm og hans skipskamerater vite hvor franskmennene hadde sendt dem. John Rudolph Rudzin skrev følgende om disse jødene: "Vi gikk ut i den lille oasen under palmene og undret oss på hva som nå ville skje. Det var noen hundre jøder der som var returnert fra det indre av Sahara hvor de hadde vært med på byggingen av den beryktede trans-sahariske jernbanen. De så fæle ut; utmagret, syke, med bare skitne filler som klær. De fortalte fryktelige historier om hvordan de ble behandlet i leiren. Men de behøvde ikke fortelle; det var nok å se dem for å finne ut hva de måtte ha gjennomgått av elendigheter."
I denne leiren var det også internert spanske kvinner – hvis menn slavet i arbeidsleirene inne i Sahara. Også flyktninger fra den spanske borgerkrigen ble holdt innesperret i denne leiren – mange av dem krøplinger ute av stand til å arbeide. Tusenvis av andre spanske flyktninger som hadde kjempet mot Franco, arbeidet på den trans-sahariske jernbanen for to cents dagen!
De norske fangene fikk ligge på senger i denne leiren takket være inspeksjon med påfølgende protester fra utsendinger fra det amerikanske konsulatet i Casablanca.
Odd Holm og tre av hans kamerater hadde med seg et godt minne fra denne leiren. Utenfor kommandantens bolig ble det oppbevart vin i et stort trefat som rommet 500 liter. I et ubevoktet øyeblikk klarte nordmennene å forsyne seg av fatet ved å bore hull i treverket. Vinen ble fylt opp i bøtter som i flere omganger ble fraktet til et sikkert skjulested. "Jeg lå og holdt for hullet og drakk inniblant mens de andre bar på bøtter uten å bli oppdaget," skriver Odd Holm. Om kvelden skjulte de seg for uvedkommende og fikk en lystig kveld oppi all elendigheten. Neste morgen ble tyveriet oppdaget. Odd Holm, den eneste i "firerbanden" som på det tidspunktet var blitt edru, tilbød seg å hjelpe kommandanten med å trille det halvtømte vinfatet inn i en garasje. Han fikk stor takk for sin hjelpsomhet.
Jakten på ukjurene gikk raskt for Odd Holms tre kamerater var så fulle at det var en enkel sak å avsløre ugjerningsmennene som havnet i mørkecellen for en tid. De hadde skjenket fulle noen av sine skipskamerater også, mens Odd Holm hadde gjemt det meste av sin "kvote" på flasker som han fra nå av solgte på leirens svartebørsmarked.
Odd Holm som var liten og mørk, gikk under oppnavnet "Tateren" – "og jeg bar jo navnet med rette", skriver han etter å ha fortalt om denne hendelsen. Grunnet sin hjelpsomhet overfor kommandanten fikk "Tateren" et enklere forhold til leirens voktere. Han klarte således å få kjøpe levende høner av en araber som holdt til like utenfor leirområdet. Hønene ble deretter kokt i blikkbokser. Hønsekjøttet ga mersmak, og da Odd Holm og en av hans kamerater oppdaget en høne som gikk på beite like utenfor leirens gjerde – bundet til den ene foten, var de ikke seine før de snappet til seg høna og kappet av hodet og tilberedet den som best de kunne under rådende forhold. Skipskamerat Brandstrøm fra Harstad ble også invitert til "hønegildet". Brandstrøm fortalte da at han hadde en høne gående på beite like utenfor leiren. Den skulle de få smake den dagen han inviterte til fuglemeny. Odd Holm hadde ikke hjerte å fortelle Brandstrøm at det nok var denne høna de nå satt og fortærte.
22. oktober 1941 ble "Ringulv"s mannskap ført videre til leiren Qued Zem nærmere Atlasfjellene. Grunnet malaria ble kaptein Messel sendt til Casablanca sammen med sin stuert, Nils K. Larsen, som skulle stelle ham. Kaptein Messel, som på denne tiden var over 60 år gammel, klarte å flykte fra denne leiren om bord i en liten seilduksbåt som var blitt laget i lasterommet på et norsk skip uten at franske vakter oppdaget det. I dette skrøpelige fartøyet klarte kapteinen og fem andre nordmenn å ta seg ut gjennom brenningene og over Gibraltarstredet der de ble vel tatt imot og gratulert av britiske marinemyndigheter.
Andrestyrmann Ingolf Valvatne og kokken Trygve Olsen ble også skilt fra de andre grunnet sykdom. Fire av mannskapet på "Ringulv" døde av tyfus i denne leiren. Odd Holm fikk i oppdrag å passe på en dødssyk tromsøværing før han døde. Hans siste ord i bevisst tilstand var en rekke forbannelser over livets urettferdige tilskikkelser, minnes Holm. Også Odd Holm ble angrepet av tyfus og malaria og ble plassert på isolat, men på tross av manglende medisinsk hjelp, overlevde han av gammel vane, som han sier - selv om han bare veide 45 kilo.
Også i denne leiren klarte Holm å opprette et vennlig forhold til kommandanten. På denne måten fikk Holm og to av hans kamerater lov til å fiske for kommandanten i et vann ved foten av Atlasfjellene. Fiskerne gikk til fots om nettene og fisket om dagen – med grashopper som agn. Grashoppene var enklest å fange i sivet like før dagslyset brøt igjennom. Det kommandanten ikke visste var at de tre nordmennene hadde smuglet med seg en steikepanne på turen. Ved stranden av vatnet koste de seg med steikt fisk mens morgenrøden la sitt varme skjær over det fruktbare landskapet. Fiskerne sørget selvsagt for at noe av fangsten ble levert til en fornøyd kommandant.
I mai 1942 ble mannskapet på "Ringulv" sendt videre til en ny leir et stykke inne i landet. Der ble sjøfolkene internert med engelske og greske fanger. Hver fjortende dag ble leiren inspisert av en tysk kontrollkommisjon – hvis medlemmer var kledd i uniformer. Fangene ble spurt om de hadde noe på hjerte, men ingen verken sa eller spurte om noe – av frykt for å få det enda verre. Etter at ti greske fanger klarte å rømme, ble vaktholdet forsterket med flere bevæpnede voktere og piggtrådhindre foran vinduer og dører. Som represalie for den vellykkede greske flukten, ble de gjenværende fangene sendt til en ny og mer primitiv leir i Algerie.
FRI!
Det var i september1942 mannskapet på "Ringulv" ble sendt med tog fra Qued Zem til Marrakesh og videre til samleleiren Mecheria dit sjømennene ankom 10. september 1942. Derfra var det meningen å sende dem videre sørover til ørkenområdet Columbechar der de norske sjøguttene skulle settes til tvangsarbeid på den transsahariske jernbanen. Nok en gang ble sjømennene beordret opp til treningsmarsjer i opptil 50 graders varme klokken seks om morgenen. "Det var som å være på blåmyra hva utsikten angår, for det fantes ikke et grasstrå, men bare sand så langt vi kunne se", skriver Odd Holm. "Vi fikk ikke så mye mat at det gjorde noe, og det var ikke uvanlig at vi måtte stå i kø flere timer for å få en flaske vann, men lus var det mer enn nok av."
I slutten av november 1942 ble imidlertid mannskapet sluppet fri i forbindelse med at allierte soldater frigjorde Nord-Afrika fra det tysk-franske nazi-styret. (Operasjon Torch).
"Ringulv"s mannskap fant på egen hånd fram til amerikanske soldater sydøst for Oran og ble midlertidig installert i et vareskur på kaien i den algierske havnebyen. Der deltok de fra første dag i lossingen av krigsmateriell fra allierte handelsskip, og der fikk de for første gang befatning med Røde Kors-pakker – pakker som var adressert til nordmennene, men som var "holdt tilbake av disse kjeltringene som hadde makten før amerikanerne overtok." Nordmennene ble godt tatt vare på av amerikanerne – også i matveien. Dermed kunne de tjene noen ekstra skillinger ved å selge sine Røde Kors-pakker til arabere.
Men etter en tid ble sjøfolkene sendt videre nok en gang. Denne gang var bestemmelsesstedet flyplassen ved Port Lyautey utenfor Rabat i Marokko der sjømennene ble satt til å laste amerikanske bombefly.
Odd Holm oppsummerer sine erfaringer med fangeleirene i Afrika med sedvanlig sarkasme: "Hvis jeg skulle forandre noe nå på mine gamle dager, så ville jeg nok ha valgt skill i midten"!
I januar 1943 døde Odd Holms far hjemme i Hegra, men det skulle gå lang tid før denne opplysningen nådde sønnen i utenriksfart. Odd Holm nevner dødsfallet ganske flyktig i ett av de brevene som er bevart etter ham - uten å nevne noe om hva dette gjorde følelsesmessig med ham. Men det er ikke vanskelig å forstå at denne informasjonen må ha vært et hardt slag å få for en ungdom i en ensom lugar langt hjemmefra - hvis tanker stadig kretset omkring de der hjemme. Noe i 23-åringens drømmer og lengsler ble brutalt knust i hans utlendighet. Å komme hjem igjen skulle aldri bli slik han hadde forestilt seg det, for der ventet ikke lenger noen far han kunne snakke med om alt han hadde opplevd – en far som kanskje hadde vist stolthet over å være opphav til krigsseilersønnen. Det må ha vært sårt å ikke kunne dele sorgen med noen som stod ham nær. På denne tiden seilte Odd på "Nyhorn" av Haugesund.
NY HYRE
Under krigen ble handelsskuta "Nyhorn" senket i en elv ved byen Port Lyautey, men båten ble nå tatt opp og reparert, og Odd Holm fikk ny hyre i denne båten som skulle gå i alliert konvoitjeneste – i første omgang fra Casablanca til Newcastle. Odd Holm stod om bord i Nyhorn i ca ett år. Da ble han oppfordret til å gå i land i London for å ta radiotelegrafiutdannelse da det var stor mangel på radiotelegrafister i den norske handelsflåten.
I LONDON
"Så ble det et Londonopphold som jeg aldri glemmer (1943-44). Dette var i grunnen ikke noe hvilehjem for anstrengte nerver. Vi ble angrepet to ganger i døgnet. Det deltok ca 100 fly i hvert angrep som gjerne varte i to timer. Angrepene begynte vanligvis ca kl. 21.00 og varte til 23.00. Så var det fredelig mens det brant over alt, inntil angrepene startet igjen kl. 04.00 og varte til ca kl. 06.00. Dette var vanlig rutine inntil man i juni måned (1944) begynte med disse V1 rakettene. Dette var jo førerløse fly med en sprengladning på tusen kilo. Det var som kjent bensintilførselen som bestemte når flyet skulle ramle. Det gikk altså flyalarm i juni måned, og denne alarmen ble aldri avblåst idet disse "inntrengerne" gikk oftere enn bussene. Ved radioskolen ble undervisningen lagt til et kjellerrum, og jeg husker læreren ofte sto og holdt tavlen rolig mens han skrev. Vi overnattet i et splintsikkert tilfluktsrom i tre måneder. Jeg fikk allikevel en splint i det ene låret, men denne ble fjernet av en kvinnelig førstehjelperske. I Londontiden overlevde jeg ca. 500 flyangrep og hvert angrep varte ca to timer. Dette utenom hva vi måtte igjennom efter at V1-bombene ble tatt i bruk. Siden kom V-2 bombene som veide 15 tusen kilo. De var svært greie å ha med å gjøre for de falt hurtigere enn lyden, og efter at man er død, sjenerer ikke dette bråket noe særlig. I det området hvor vi hadde tilhold, ble 80 % av husene totalt ødelagt, og ikke sjelden var vi ute om nettene og hjalp til med å bære levende og døde."
RADIOTELEGRAFIST
Som nyutdannet telegrafist mønstret Odd Holm på Sandefjord-båten M/T "Thorshov" i 1944.
Båten var utstyrt med såkalte flydekk som gjorde at 10 fullt monterte fly fikk plass på hver side av skipet. 100 dypvannsminer fikk også plass om bord – samt en oljeledning som gjorde at eskortefartøyene i konvoiene kunne få brenselsforsyninger underveis over Atlanterhavet - og siden i Middelhavet etter de alliertes gjenerobring av Italia.
Frigjøringsdagen 8. mai 1945 ble noe spesiell for Odd Holm. "Thorshov" var da på vei fra Liverpool til USA etter å ha losset bensin i den engelske havnebyen. "Thorshov" befant seg på denne dagen i samme posisjon hvor passasjerskipet "Athenia" ble senket av en tysk ubåt 3. september 1939. På det tidspunktet seilte Holm på den norske handelsbåten "Nidarland", og mannskapet på den norske båten hadde hjulpet til under redningsarbeidet. Seks år seinere var ringen sluttet for Odd Holm som da befant seg i nøyaktig samme posisjon hvor krigen startet for hans vedkommende.
Under oppholdet på radiotelegrafistskolen i London, må Odd Holm har tilegnet seg gode engelskkunnskaper, for 9. juli skriver han bl.a. følgende på engelsk til tremenningen Grace i USA:
"We left Mediterranean the 23rd of December, so we had Christmas at sea. Have not had any real Christmas since 1936 together with my parents. Hope to have the next home (det skulle gå enda et år før han var hjemme igjen). V-E day we were in the Atlantic in convoy as usual, so the day passed by very quiet, except some depth-charges. It is the best way to celebrate such a great day, quiet and in thankfulness to those who loosed their lives in the terrific struggle for freedom. I`m very thankful that we got our country back, without total destruction as we feared. Among all others, the Norwegian people are very thankful indeed. The country is of course much ruined, but it will soon be what is was before the war, and still better I hope. It may seems difficult, but it is not if the people do their very best".
Etter frigjøringen ble "Thorshov" satt inn i frakten av olje til hvalkokeriene i Sørishavet. Odd Holm mønstret av "Thorshov" 13. mai 1946 etter å ha stått om bord i denne båten i 19 måneder. I et brev til moren datert Glasgow 25. august 1945 funderer han litt over alle de norske sjøfolkene som har sikret seg nye koner i løpet av krigen. "Det er også en del norsker som er gift både i Norge, England og Amerika. Det er kanskje kjekt å ha ei kjerring sånn litt hist og her, men det blir antagelig vanskelig å få regnskapet til å balansere for mange av bigamisterne. De norske kvinnene har muligens forandret seg litt de siste årene, men er sikkert fremdeles førsteklasses i forhold til utenlandske. Det finnes naturligvis unntagelser." Videre skriver han i dette brevet: "Da nu krigen er over og ikke noe uforutsett kommer til å hende, får jeg sikkert oppleve den store glede å kunne stå i vinduet på toget fra Trondheim til Hegra. Ja, det blir en begivenhet. Når jeg kommer hjem vet jeg ikke enda. Vi kan jo ikke reise heim alle sammen. Det ville ikke bli rart med forsyningene til krigsherjede land da. Vi skal nu antagelig til Mexico og laste olje. Sitter nå og hører rettsreferat fra Quislingsaken. Når jeg tenker på aksemaktene, må jeg si som Frostakjerringa sa: "Sjøl begynte ho, sjøl slutta ho og sjøl får ho ha det og!" Da han endelig kunne dra hjem til Hegra i mai 1946, var det åtte og et halvt år siden han forlot barndomshjemmet som 18-åring.
KORT OM ODD HOLMS LIV ETTER KRIGEN
22. mai skrev "Stjørdalens Blad": "Velkomsthyldest til Odd Holm: Sjømannen Odd Holm fra Hegra som seilte for Norges sak ute på verdenshavene under krigen, kom siste onsdag kveld tilbake til heimbygden sin etter åtte og et halvt års utlendighet. Selv om meldingen om heimkomsten ble kjent bare få minutter før togets ankomst, var stasjonen fullt besatt av venner og kjente som ville hilse og hylde den vidt bereiste kjemperen. Ja, selv musikk og barn med flagg manglet ikke, det var som den jublende frihetsgleden fra maidagene i fjor ble vekket og gitt uttrykk på ny. Da toget rullet inn på perrongen og Holm brun og kjekk kom ut, stemte Hegra Hornmusikklag i med "Ja vi elsker" og mens den milde kveldsbrisen bar tonene over bygda, fikk atter en gang folket gitt en trofast soldat sin varme takk og hyldest. Etter musikken sa lærer Øverkil noen velkomstord og ga uttrykk for bygdas glede over å ha ham velberget tilbake etter farefulle seilaser. Han kom nå direkte fra fangstfeltet i Sydishavet hvor han siden freden har tjenestegjort som radiotelegrafist på en oljebåt."
Odd Holms datter, Siri Holm Lawson, har registret at faren seilte på følgende skip etter krigen:
| Sept. 1946 til april 1947 |
Titanian. Kaptein Bernt Breivik. Palmesøndag 1947 gikk denne båten rett inn i et magnestisk minefelt og brakk nesten i to. Etter tre døgn ble mannskapet berget av en nederlandsk tråler. |
| Aug. 1948 til febr. 1949 |
MS Torshav |
| Okt. 1951 til des. 1951 |
Toronto |
| Febr. 1952 til mars 1954 |
MT Olav Ringdal Jr. (kaptein Arne Bjørnstad). |
| April 1954 til juni 1954 |
Bjolartus* |
| Okt. 1954 til mai 1955 |
Southern Venturer |
| Sept. 1955 til april 1956 |
J.K.Hansen. |
| Juli 1956 til april 1957 |
Ragnvald Jarl, kaptein Paul J. Holm |
| Juni 1957 til aug. 1957 |
Havtroll |
| Okt 1957 til april 1958 |
S. Laurel |
| Juni 1958 til des. 1959 |
MT Aurelian, kaptein Harald Schmidt |
| Jan 1960 til juli 1960 |
M/T Beth |
| Juli 1960 til juni 1961 |
Mosjøen |
| Juli 1961 til sept. 1961 |
Ulefoss |
| Des. 1961 til febr. 1963 |
Bonnie Blues* |
| Juni 1963 til aug. 1963 |
Baleares |
| Oktober 1963 |
Alco* |
|
1967
|
Prospector |
*Se Odds båter for ny informasjon og rettelser.
I 1976-77 gikk Odd Holm på Styrmannsskolen i Stavanger. Deretter mønstret han en kort tid på en Gotaas-Larsen båt.
Odd Holm mottok både Deltakermedaljen og Krigsmedaljen før han i 1989 ble tildelt Kong Haakon VII´s Frihetsmedalje for "særlig lang og trofast innsats som seilende sjømann i den norske handelsflåten under 2. verdenskrig". Men medaljene kom etter at bitterheten over den behandlingen den norske stat hadde gitt sine krigsseilere, hadde satt seg fast og "jeg har en mistanke om at han nærmest så på det hele som en vits", skriver datteren.
Påkjenningene Odd Holm hadde opplevd under krigen hadde naturligvis sin pris også for ham. Etter difterianfallet i Afrika var han for resten av livet plaget av astma. Malariaanfallene vendte stadig tilbake, men det som var aller mest plagsomt, var polynevritis, krampe i legger og lår som startet under fangeoppholdet i en av de ni franske leirene i Nord-Afrika. Da han kom hjem i 1946, fikk han behandling for plagene ved Levanger sykehus, men han måtte komme seg i arbeid igjen før behandlingen var avsluttet da han ikke hadde penger å leve for. Av samme årsak måtte han avslutte lignende behandling ved Sarpsborg sykehus i 1957. For resten av livet måtte han gå på store doser B-vitaminer for å kunne stå oppreist om dagene. Det var annet enn en medalje han savnet i etterkrigsårene!
Odd Holm beklager i et brev at han aldri ble gjort oppmerksom på at han måtte ha skrevet søknad om pensjon på eget skjema for å oppnå krigspensjon. Ingen gjorde ham oppmerksom på dette, og han fikk derfor bare utbetalt ordinær pensjon de første årene som pensjonist. Han skriver: "For mine 16 måneder i fangeleirene, ble jeg gjennom den norske stat og fra den tyskvennlige regjeringen i Frankrike tildelt en erstatning på, siger og skriver: enkroneogsyvogførtiøre pr. dag. Derfor tillater jeg meg 40 år efter frigjøringen å søke om krigspensjon"!
Odd Holm ble omsider innvilget en slik pensjon. Holm var gift to ganger. Første gang i 1947 og andre gang i 1957. Begge ekteskapene ble oppløst ved skilsmisse. Hans andre kone var Åse Torsvik (mor til Siri). Åse Holm døde i 1988 og var da bosatt på Sunde i Stavanger der jeg hilste på henne i flere omganger. Det er selvsagt umulig å fastslå i hvor stor grad Odd Holms krigsopplevelser influerte på hans evne til å vise romslighet og fleksibilitet i nære relasjoner. Samtidig som det er opplagt at hans krigserfaringer spilte en rolle for disse relasjonene – ikke minst fordi hans helse var delvis ødelagt.
BREVSKRIVEREN
Det er bevart en rekke brev fra Odd Holms hånd også etter krigen. Her framstår han som en skriveglad mann med sterke, poengterte meninger – ofte krydret med saftig humor. I et brev til en av brødrene datert Rio de Janeiro 27. oktober 1958 mimrer han om gamle dager og en felles klassekamerat som er avgått ved døden. Broren Jarl har i et brev til Odd antydet at det muligens var noe i veien med hjernen til avdøde. Til dette svarer Odd bl.a.:
"Du forsøker å antyde at det skal ha vært noe iveien med hjernen hans. Da sier jeg stopp. NN var en arbeidsom og snild gutt. Bl.a. var han et geni til å kaste stein, men han nådde aldri opp til annet enn tredjeplassen i den klassen han tilhørte. Vi hadde jo sånne størrelser som Georg og Odd Holm i den klassen, så en tredjeplass i et såvidt fint selskap var jo ikke for katten. Jeg gikk jo sammen med ham i sju lange år, så derfor synes jeg at det er en fundamental villfarelse å stille en diagnose hvor ordet hjerne forekommer. Det fortoner seg like feilaktig som å påstå at en sau har ondt i armen. Hadde lærer Moe levd ville han nok ubetinget vært enig med meg. Den samme Moe – han hadde riktignok gikt den dagen – gikk så langt som å påstå at om NN hadde hatt en to-tre hår mere i ansiktet – hadde han vokst opp i en sologisk have, ikke som tilskuer, men som atraksjon. Når jeg tenker på at NN kunne leve i 40 år uten hjerne, så mener jeg, at man ikke mere kunne vente. I 1945 ble han innkalt i de militære styrker. At han ikke klarte å komme seg ut derfra, er et ganske bra sikkert bevis på at lærer Moe ikke tok munnen for full den dagen han uttalte, at hadde NN levd samtidig med en herre ved navn Darwin, hadde sistnevnte vært spart for mange års forskning i den Afrikanske jungel."
I et brev hjem datert Suez 1. februar 1960 kommenterer han utviklingen i India etter frigjøringen i 1947 med følgende kraftsalver:
"Jeg var i forskjellige byer i India i oktober og november. Det var da 10 år siden jeg hadde vært i India. På de ti årene har jo India fått både indre og ytre selvstyre. Begge dele til stor skade for dem selv. Sosialiseringen er nå så vidt langt fremskreden at tilstandene neppe kan bli verre. Elendigheten trosser enhver beskrivelse. Det har ikke hjulpet det spøtt at medisinaldirektør Evang lot bygge latriner for 4 millioner kroner i Kerala. Det sier seg selv at så lenge befolkningen ikke har noe som helst å spise, bortfaller problemet med latriner ganske av seg selv."
Med samme sarkastiske humor kommenterer han ansettelsen som styrmann om bord i en gasstanker. Brevet er adressert til Jarl og Julie og datert Stavanger 29. desember 1977.
"Ja, jeg var styrmann på en av de såkalte gasstankerne. Det er en ny bransje. Gassen fryses ned til 163 grader celsius minus, og da er det ikke gass lenger. Jo, skipet var 300 meter langt, og høyden fra vannlinjen til navigasjonsbroren var 45 meter. Den flytende massen vi lastet veide ca 60 tusen tonn. Ombord i slike båter trenger man ikke livvester, men det hadde vært greit med en fallskjerm. Det hadde jeg ikke, men jeg hadde en sammenleggbar paraply som jeg kjøpte på en hittegodsauksjon i Oslo en gang i femtiårene. Det kostet meg firekronerogfemtiøre. Den hadde jeg liggende på nattbordet og jeg har vel aldri sovet bedre enn jeg gjorde der ombord. Det er bestandig bra å ha noe å falle tilbake på – og så kom paraplyet til sin rett."!
Som mange andre må Odd Holm ha følt seg provosert av Karl Evangs arrogante og allvitende måte å opptre på. I alle fall får helsedirektøren gjennomgå i et nytt brev til Jarl og Julie – datert Stavanger 22. mai 1978. Der heter det bl.a.:
"Ja, så skal man ansette en biskop i Tunsberg. Jeg husker ifjor da storkjeltringen Oddvar Nordli ble spurt om det forekom politiske ansettelser. Han svarte, så vidt han kjente til, at så ikke gjorde det. Hvor har så han oppholdt seg? Det kan i alle fall ikke være på vår klode. F. eks. så ble den største kjeltringen Norge har fostret, Carl Evang, utnevnt til helsedirektør i 1938 da han var 36 år gammel. Han var på det tidspunkt idrettslege i Arbeidernes Idrettsforbund, og hadde i hele sin legepraksis brukt tilsammen siger og skriver 150 centimeter heftplaster, og gikk da foran alle kvalifiserte søkere. I 1940 rømte han til Amerika da Norge aller mest trengte en helsedirektør, og kom igjen og tok stolen på ny i 1945. Nå sitter han som idiot på Aker sykehus, og jeg håper han får leve lenge slik. Jeg skal derfor vedde alt jeg har på at Jakob Jervel blir utnevnt til biskop i Tunsberg som takk for at han støttet Arbeiderpartiet nu ved siste valg". "Nei, jeg kjenner lusa på gangen når det gjelder politikken til Nordli", føyer han til i et seinere brev. (Adressert til Jarl og Julie og datert Durban 16. juni 1978). Der heter det også:
"Vi går herfa 28de til Bombay, og videre til Karachi i Pakistan og videre til Bashra der hvor elvene Eufrat og Tigris renner sammen. Vi er da i Mesopotamia. Jeg har fløyet i lav høyde nedover langs de elvene mange ganger. Jeg har en bok i Sarpsborg som du skal få låne, hvis den ikke allerede er utslitt. Den heter "Men Bibelen hadde rett". Meget interessant å lese. Den bygger på en masse av de utgravningene som er foretatt der i årenes løp."
Brevene avdekker at Odd Holm, blant meget annet, også var en beleven, belest og samfunnsengasjert sjømann – kunnskapshungrig, interessert i å lære nytt - og allergisk mot alt som smakte av offentlig maktarroganse og frihetsberøvelse. Det var ikke lett verken for Oddvar Nordli eller andre politikere å få småkårsgutten og krigsseileren til å gå i takt. Oppvekst og krig hadde lært ham at "ein fekk klar sæ sjøl som best ein kunj".
PERSPEKTIVER PÅ ODD HOLMS HISTORIE
På vaskeseddelen til videoen "Evig heder – norske sjøfolk i krig og fred" utgitt av NRK i forbindelse med 50-årsjubileet for freden står det: "For 30000 sjøfolk på over tusen norske skip var krigen et faktum allerede 2. september 1939, over et halvt år før den tyske invasjonen i Norge. Før 9. april 1940 hadde 394 norske sjøfolk mistet livet og 58 skip gått ned på grunn av krigshandlinger. Ved krigens slutt hadde nærmere 4000 norske sjøfolk mistet livet. Den norske handelsflåten spilte en helt avgjørende rolle i kampene over Atlanteren, kanskje krigens mest avgjørende seier for de allierte."
Historien om Odd Holm handler om en av de mange norske sjøfolkene som overlevde krigen etter å ha satset alt for det landet de elsket. Det som for meg er spesielt med denne krigshistorien, er Frankrikes forhold under krigen. Jeg var ikke klar over at Vichy-regjeringen til de grader ble håndlangere og lakeier for Hitlers nazi-regime. Det er et tankekors at ny-nazismen synes å ha best levekår i Østerrike og Frankrike – de to demokratiske statene i Europa som bare har gjort halvhjertede forsøk på å ta et grunnleggende oppgjør med sine posisjoner under andre verdenskrig.
Amerikanerne var meget tydelige når det gjaldt å uttrykke hvilket syn de hadde på Vichy-regimet. I en note fra "the Acting Secretary of State" til Vichy-regimets Amerika-ambassadør, Gaston Henry-Haye, datert 13. april 1942 heter det bl.a.:
"The Government of the United States fervently hopes that it may see the re-establishment of the independence of France and the integrity of French territory.
But only by the total destruction of the present criminal regime of Germany, and by the complete defeat of the armies of Germany and of the dictatorship which have aligned themselves with Germany, can that hope be realized. That is a fact well known to all the people of France, including even that handful of Frenchmen who, in contempt for the high tradition of liberty and individual freedom which has made France great, have sordidly and abjectly, under the guise of "collaboration", attempted to prostitute their country to that very regime in Germany which is bent upon nothing less than the permanent enslavement of France."
I sin bok "Akseptable avvik" (Genesis Forlag 1998) skriver journalisten John Stanghelle:
"Georges Bernanos snakket om "sannhetens skandale". Albert Camus hevdet at "ved å unnlate å sette rette ord på tingene, øker man lidelsen i verden". Og da rettssaken mot den 87 år gamle – og av det offisielle Frankrike høyt hedrede – Maurice Papon i Bordeaux startet i oktober 1997, håpet mange at krigsforbryterprosessen mot den eksemplariske embetsmann også skulle bli et oppgjør med bigotteriet og den terapeutiske taushet som i hele etterkrigstiden har ligget som et slør over et svart kapittel i Frankrikes historie – Vichy-regimet. Papon var tiltalt for forbrytelser mot menneskeheten. Og etter saken er det blitt enda vanskeligere å opprettholde fiksjonen om at Vichy-regjeringen så å si var en historisk arbeidsulykke.
Maurice Papon var ansvarlig for deportasjon av 1560 jøder, blant dem mer enn 200 barn, fra Bordeaux i årene 1942-44, og det var flere forhold som gjorde rettssaken mot ham spesiell. For Papon hørte ikke til de mistenkte krigsforbrytere som forsøkte å skjule seg i eksil eller med en ny identitet. Tvert imot var hans karrière som offentlig tjenestemann og politiker en sammenhengende suksess, helt fram til den satiriske avisen Le Canard Enchaine avslørte hans fortid i 1981 og rettsprosessen startet. Men allerede tyve år tidligere – i 1961 – ble de første dokumenterte anklager mot Papon reist. Den gangen ble de totalt avvist av myndighetene. Papon har hele tiden hatt mektige venner som av ulike grunner har holdt sin hånd over ham.
At det tok 36 år før saken ble reist, forteller noe om hvor viktig det har vært for Frankrike å holde fast på konstruksjonen av krigsårene som en helheroisk epoke. Franske presidenter fra de Gaulle til Mitterand, har alle nektet å ta et oppgjør med landets medvirkning til folkemordet på jødene. Men da Jacques Chirac i 1995 brøt denne taushetens sammensvergelse, og erkjente den franske stats medansvarlighet for den offentlige medløpervirksomheten under Vichy-regimet, innevarslet det en ny holdning. Og høsten 1997 mannet endelig den katolske kirke seg opp til å be de franske jøder om unnskyldning for sin tause unnfallenhet under krigen, og til åpent å erkjenne det heslige antisemittiske innslag i kirkens egen historie. Til Jean-Marie le Pens og mange katolske tradisjonalisters forferdelse.
Det er flere og svært sammensatte grunner til at det har tatt så lang tid å komme til rette med denne "periodens atmosfære", for å låne to ord fra Francois Mitterands begrunnelse for sin aktive inngripen for å trenere saken mot Papon og andre krigsforbrytere. At det var sammenheng mellom Mitterands uvilje mot å sette krigsforbrytere på tiltalebenken og hans egen aktive innsats for Vichy-regimet i krigens første år, er vel åpenbart for de fleste i dag.
Saken mot Papon, som tiltalte selv kalte en "maskerade" iscenesatt av "venstregrupper" og som han sammenliknet med Dreyfus-salen (sic! = slik står det virkelig), bidro til å avlive noen myter om krigstidens Frankrike. Forsvaret spilte på de mest slitte strengene i slike prosesser: at tiltalte intet visste om jødenes endelige skjebne, og at han bare fulgte ordre. Ja, den kaldblodige toppteknokrat – som nådde sitt karrièremessige høydepunkt som finansminister under Valery Giscard d´Estaing – sa i et fjernsynsintervju etter tiltalen var tatt ut, at "samvittighet har ingen plass når den skal tjene staten".
(....) I en tid hvor stadig flere gir seg – for å bruke Jean Armérys ord – det intellektuelle bedrageriet som kalles historisk objektivitet i vold, for hvem den myrdede er like skyldig som morderne, ble denne saken et viktig lærestykke i et land der de antisemittiske understrømmene fremdeles er sterke."
Takket være disse understrømmene fikk også Odd Holm og hans skipskamerater store deler av sine liv ødelagt – og fremdeles er disse strømningene høyst levende – ikke bare i Frankrike, men over store deler av vårt kontinent, og mens dette skrives (15.08.00) søker "Boots Boys" for tredje gang om tillatelse til å demonstrere foran Israels ambasssade i Oslo – for å hedre Rudolf Hess` dødsdag!
I forbindelse med problemer med å få hjemsendt en handikappet norsk krigsseiler til hans nåværende hjemland, Canada, skriver journalist Finn E. Våga samme dag i "Stavanger Aftenblad" under overskriften "Vår ære og vår skam" bl.a.: "Norske sjøfolk deltok i alle store sjøslag under 2. verdenskrig. De opplevde forlis og tap av skipskamerater. De seilte i konvoier med døden i kjølvannet. Over 4000 av dem mistet livet ved norske skipsforlis i et torpedo- og bombehelvete.
Sjøfolkene ble krigens tause og glemte helter i fredsrusen. De snakket sjelden om sine grufulle opplevelser, men de fleste av dem var brennmerket og ødelagt for livet. De kunne aldri glemme farer og påkjenninger. Torpedering, lange døgn i livbåten, minnene om alle de døde som ble igjen der ute.
Behandlingen av krigsseilerne er en av de største skamplettene i nyere norsk historie. Oversett og glemt, ble livet i frihet aldri slik krigsseilerne hadde trodd. Det var ikke det Norge de hadde kjempet for.
De måtte kjempe for penger, for ære, for rettferdighet og menneskeverd.
For mange av dem ble kampen for hard, de valgte å ta sitt eget liv".
KILDER
| Dannevig, Birger |
Den norske handelsflåtes krigsinnsats 1939-1945 |
| Eriksen, Knut Einar |
Notraship, krigsseilernes og hjemmeflåtes historie |
| Hegland, Jon Rustung |
Notraships flåte-krigsseilasen under den allierte offensiv |
| Hjeltnes, Guri |
Handelsflåten i krig 1939-1945 – Sjømann – Lang vakt |
| Lindbæk, Lise |
Tusen norske skip – En antologi over norske sjøfolks innsats i den annen verdenskrig. |
| Ottosen, Kristian |
Nordmenn i fangenskap 1940-1945. |
| Poulsen, Henning |
Fra krig til krig, Aschehougs verdenshistorie bind 13, (Aschehoug 1982). |
| Stanghelle, John |
Akseptable avvik (Genesis 1998). |
Brev fra Odd Holm til ulike familiemedlemmer.
Notater vedrørende Odd Holms familieforhold og yrkeskarrière samlet av Siri Holm Lawson. Hjemmeside:http://www.warsailors.com |
|