Krigsseilerhistorier

Min tid til sjøs.

Da jeg var ung var der ikke så store muligheter for arbeid og utdannelse. Det ble at ungdommen søkte seg til sjøs, og for meg som var oppvokst i en sjømannsfamilie falt det seg naturlig å gå den veien. Så da jeg var ferdig med framhaldskolen i 1930, søkte jeg om plass på skoleskipet Statsråd Lehmkuhl og fikk plass. Der skulle vi møte frem i slutten av april, for toktet startet vanligvis 1.mai og varte til ut oktober, ca.6.mnd. Jeg var ikke fremmed for skoleskipet, for det pleide å være innom Stord vår og høst hvert eneste år. Det var jo drømmen til mange av oss guttene å få seile med skoleskipet en gang. Jeg hadde vært meget ombord når den lå på Stord, og da var en jo både høyt og lavt. Likte godt å klatre i mastene, men det hadde vi ikke lov til. Men en dag var jeg kommet for høyt opp i masten, og styrmannen ropte meg ned igjen og sa at jeg kunne gjerne klatre i mastene for hans skyld, men det ville bli så meget blod og skitt på dekket som guttene måtte vaske bort hvis jeg falt ned. Det syntes jeg var felt sagt, jeg var jo ikke mer enn 9-10 år. Og nå var jeg på vei til Bergen, skulle møte på Stuertskolen hvor vi hvor vi fikk de første instruksjoner. Jeg likte ikke at mor ville følge meg, og ba henne være litt i bakgrunnen, ville jo gjerne klare meg selv og det forsto hun. Jeg fikk nå utlevert uniformer og nummer, og så masjerte vi ombord, fra nå av var jeg maskinelev nr.206 ombord i skoleskipet.

Statsråd Lehmkuhl var et barkskip på ca.2000 tonn, det hadde tre master og de to forreste var skverrigget. Hovedmotoren var tysk og den var bygget før 1914, den hadde åpne veivrom og oljen skvatt ut på dørken når motoren var igang. Lysmotoren måtte varmes opp med fyrlampe før start, da den hadde vanlige glødehodetopper, som på en vanlig oppfyringsmotor. Båten hadde vært tysk, men engelskmennene hadde tatt den som krigsbytte i første verdenskrig, og Norge hadde kjøpt den etter krigen. Under dekk var det store banjere, forenfor disse var der en stor latrine med plass til 50 mann på hver side, og i sjøen når det var slingring var det fælt å måtte gå dit. Der fikk jeg prøve hvorledes det var å gi hals for første og siste gang for mitt vedkomende at jeg kastet opp. Aktenfor banjerne var der et vaskerom, der var der også et skap til hver mann. Jeg lå i akterste rekke på s/b side i akterste banjer, så det var nærmt til vaskerommet. Vi lå i hengekøyer og disse måtte vi ta ned og stue dem bort hver morgen.

Hengekøyene var satt fast i kroker under dekk, og var hektet opp langskips med 5-6 i rekken. Vi tolv maskinelevene lå 6 på hver side i akterkant av akterste banjer. Øverste sjef var kommandørkaptein Kjelland som var en myndig herremann, med seg hadde han overstyrmann, samt fire styrmenn. 4. Styrmannen var fra Stord og hette Agdestein, så var det sersjanten, 3.kvartermestre, båtsmann og matroser. I maskinen hadde vi maskinsjef og første maskinist. Og så var det kokker, baker og slakter. Der var også endel bysseelever, eller kokkegutter. Kurset varte i 6.mnd.og vi var innom Leirvik en uke i begynnelsen og i slutten av kurset. Vi seilte til Horten via Stord og på begge plasser ble vi liggende en ukes tid, for å gjøre skipet klar for tokt. Så var vi innom Oslo og gikk derfra til Kjøbenhavn og Fredrikshavn i Danmark. I Danmark hadde vi landlov og var i land å se på byene, og de unge jentene som syntes vi var fine i uniformene. Fra Danmark gikk vi til Trondheim for der var hvor der var landsutstilling, og da kong Haakon kom, sto vi æresvakt utenfor Domkirken, det var oss og guttene fra de tre andre norske skoleskipene, og det var jo stor stas å få se kongen på så nært hold. Han var der i anledning av utstillingen.

Sersjanten vekket oss hver morgen, han blåste i en fløyte og da var det om å gjøre å komme seg opp og få ned hengekøyen og få stuet den på plass, og så komme seg i vaskerommet før der ble for mange gutter. Derefter var det å få bord og benker på plass. To mann ved hvert bord hadde bakstørn, de skulle hente kakao og brød fra byssen, smør og sukker var rasjonert og det hadde vi i skapene våre, vi pleide også å kjøpe litt ekstra som sirup og ost som vi måtte holde oss selv. Etter frokosten måtte de som hadde bakstørn vaske opp, det samme måtte de gjøre etter middag og kveldsmat, vi byttet på hver uke. Dagene gikk med diverse, dekkselevene lærte forskjellig sjømannsskap som spleising, sy seil og diverse annet. Vi maskinelever fikk opplæring i maskinarbeid og hadde også litt teori med maskinsjefen, og når vi var under fart gikk vi vakter i maskinrommet. Vi hadde vaskedag hver mandag, da måtte vi komme med alt skittentøyet søndagskveld og legge det i en stamp med vann, vi fikk utlevert hver sin stamp. Mandags morgen vasket vi klærne på dekk og hang det opp til tørk i riggen. Tirsdags morgen kom maskinsjefen og sersjanten på inspeksjon. De så i alle skapene, for å se om vi hadde glemt igjen klær som skulle ha vært vasket. En gang fant de noe skittent tøy i mitt skap, det var nett før vi kom til Leirvik, så jeg var nektet landlov første kvelden på Lervik.

Kurset var ferdig i slutten av oktober, men jeg måtte vente før jeg fikk reise ut til jeg hadde fylt 16 år i slutten av februar 1931. Jeg ble gående hjemme til i mars 1931, og fikk da heldigvis hyre med M/T Hallanger av Bergen. Fra jeg kom hjem fra skoleskipet, til jeg reiste ut, hadde jeg hatt endel arbeid på fabrikken og det kom vel med. I begynnelsen av mars mønstret jeg på Hallanger som smører, og skulle ha kr.87.00 pr.mnd. Jeg gikk ombord i Adrinne som skulle ta meg og fjorten andre til Rotterdam, vi skulle alle til Hallanger. Vi ble gående en ukes tid i Rotterdam før vi gikk ombord i D/S Hardanger som skulle ta oss til San Pedro i U.S.A. Det er havnebyen til Losangsles i California. De fleste av oss var unggutter men der var og en 3.styrmann og en 3.maskinist med. Turen gikk fint og snart var vi inne i varmt og fint vær, og vi paserte panamakanalen som jo er et mesterverk av ingenørarbeid. På turen vasket jeg klær for offiserene og det fikk jeg en pakke sigaretter for, jeg syntes camel sigarettene var finest, for de hadde så fint bilde. Hardanger var en gammel dampbåt som var lastet med stykkgods til forskjelige havner på vestkysten av Amerika.

Så var vi endelig fremme i San Pedro, vi ble innlosjert på et hotel som tilhørte frelsesarmeen, og der hadde vi det fint. Vi ble boende der noen uker før Hallanger kom inn, og vi var alle glade da vi endelig kunne komme ombord i Hallanger. Vi hadde hatt en fin tid i San Pedro, husker at vi spiste hos en Filipiner i Bacon street og at det var litt vanskelig å bestille mat, det gikk helst på bacon og egg, men etter vert ble vi jo ganske flinke. Ellers var der meget å se for oss som ikke hadde vert ute før. Vi gikk fra San Pedro til Kina og Japan med last og vi var innom flere små byer i Kina og Japan, vi var og i Yokohama i Japan og Hongkong i Kina. Hallanger var et tank skip på 1400 ton, maskinistene bodde på dekk akterut og mannskapet under dekk akterut, maskinmannskapet på s/b side og dekksmannskapet på b/b side. Kaptein, styrmennene, samt stuerten og kokken bodde midsskips. I maskinrommet var der to Werksboor hovedmotorer, samt steam lysmotorer og pumper, samt to kjeler og en donkey kjel. Maskinsjefen var Trygve Amundsen fra Bergen og han har jeg truffet flere ganger siden. Han var en stor mann som det sto svær respekt av, og det kunne trenges, så han holdt god orden på folket, som kunne være bråkete av og til. Der var og en matros Økland og 4.maskinisten som hette Borrevik og han var også fra Stord.

En tur vi lå i Fuchow i Kina, fant vi på at vi ville ta oss en tur inn i byen. Det var to andre gutter og meg som tok i vei. Engelskmennene på stasjonen advarte oss mot å gå inn i byen, men vi hørte ikke på dem. Vi gikk over rismarkene og kom inn i byen, der var meget å se, så en kone med sammensnørte føtter og det hadde vi jo bare lest om. Det hadde jo vært forbudt i mange år, etter hva vi viste. Men etter vært som vi kom inn i byen, begynte folk å følge etter oss, ja de begynte å kaste stein og ropte etter oss, så vi var glad da en gammel kineser ropte etter oss og spurte hvilken nasjonalitet vi var av. Vi sa at vi var norske. Han sa da at han hadde seilt på norske seilskip, og han snakket og litt norsk. Han var en gammel mann med langt hvitt skjegg, og vi var glad da han snakket til dem som hadde fulgt etter oss, og fulgte oss tilbake til kanten av rismarken, og vi takket han så meget for hjelpen. Han sa at folkene i byen likte ikke hvite mennesker, så vi var glad for at vi hadde truffet ham.

Mens vi reiste der var det krig mellom Kina og Japan, men det merket ikke vi så meget til. Ombord hadde vi en fyrbøter som siden skulle bli godt kjent under krigen, for sitt arbeid for undergrundsbevegelsen på kysten, Laurits Klubben fra Bømlo. Jeg var mønstret på ett års kontrakt, men det sto i kontrakten at det kun var avmønstring i Nord Europisk havn, men etter 18 mnd. gikk slike kontrakter ut så da kunne enn mønstre av hvor som helst. Vi var tre mann som mønstret av samtidigt i San Pedro om høsten 1932, det var en svensk fyrbøter, samt en Bergensgutt og meg. Vi fikk oss en liten leilighet med stue og to soveværelser samt kjøkken. Den lå oppe i annen etasje med trapp opp utenfra, så det var nokså greit. Vi leigte huset av en nordmann som bodde i nabohuset. Det var et eldre ektepar, han var tilsatt ved den Norske Kirken i Masa Street som lå i nærheten. Vi laget maten selv og bodde svært billigt. Vi kjøpte fisk på fisketorget nett før de skulle gå hjem, for da fikk vi den billigere og det samme gjorde vi med kjøtt på kjøttmarkedet. Frukt og grønnsaker kjøpte vi hos folk som kom rundt med håndkjerre, vi fikk foreksempel en bøtte appelsiner for 10 cent. Vi hadde og en isboks som vi kjøpte is og hadde i, så vi kunne oppevare maten noen dager. Husker vi kokte betasuppe med masse grønsaker i, og den hadde vi i flere dager. Utenfor huset vokste der et stort fikentre med deilige fiken på, de var blå og pæreformet og ganske gode på smak. Vi bodde der i to måneder og den andre måneden betalte vi for leigen med å male huset utvendig og litt innvendig. For dette fikk vi så meget at vi hadde litt ekstra lommepenger. Jeg fikk sydd meg ny dress, jeg hadde jo reist ut i komfirmantdressen og den hadde jeg slengt for lenge siden. Ellers hadde vi en fin tid i San Pedro, vi ble kjent med endel norske fastboende og var med dem ut til Long Beach og badet på stranden der. Der var en norsk prest som hadde sin egen sjømannsmisjon og var hyrebas. Men kirken oppe i Masa Street ville og ha jobben som hyrebas, så der var strid immelom dem, og de to prestene var ikke venner.

Etter nesten to måneder mønstret vi på Orkanger som hadde lagt i opplag i San Pedro i nesten to år, og den var nokså skitten i bunn da vi gikk til sjøs lastet med olje til Le Havre og Tamshafen i Europa, og deretter skulle den gå til Stavanger for verksteds opphold. Vi hadde vært nødt til å ta Orkanger eller bli sendt hjem av den amerikanske myndigheter, etter å ha vært iland i to måneder. Vi gikk via Panama kanalen til Le Havre i Frankrike og derfra til Tamshafen i England. Vi hadde brukt lang tid på turen, gjennomsnits fart 8 mil på grunn av at den var så skitten, den kunne normalt gå med 14 mil. Jeg hadde ikke skrevet hvilken båt jeg var mønstret ut med, så jeg ble svært overasket da jeg kom opp til Moster og hun sa at hun måtte ringe hjem, for nå hadde mor ringt flere ganger og spurt etter meg. Vi hadde lagt til ankers et par dager før vi fikk komme i dokk på grunn av at det blåste storm, så da vi endelig fikk komme iland hadde vi lagt to dager for ankers uten å få komme i land. Det viste seg at mor hadde fulgt med i skipslisten, fra vi hadde gått fra San Pedro til vi var hjemme i Stavanger. Hun hadde nemlig sett at Orkanger forlot USA samtidig som jeg hadde sendt brevet mitt og lagt to og to sammen. Men hadde vist blitt litt redd da Orkanger var kommet og hun ikke hørte noe fra meg, så hun var glad da vi ringte fra Moster og jeg var kommet til rette. Ja så var jeg hjemme etter 22 måneder ute, jeg mønstret av den 5 januar i 1933. Første morgen jeg var kommet hjem, måtte jeg vente til mor hadde funnet vinter undertøy og tykke klær før jeg fikk stå opp. Jeg hadde jo ikke brukt vinter undertøy siden jeg reiste ut, og det var jo to år siden. Jeg ble gående hjemme til mai, men hadde heldigvis litt arbeid på fabrikken, ellers var det smått med kontantene, heldigvis stakk mor til meg litt penger av og til, og det kom godt med.

I begynnelsen av mai mønstret jeg ut med S/s Siggen av Bergen som lettmatros. Onkel Theodor var kaptein og min bror Olav var fyrbøter. Vi gikk i mellom Finland og og England med trelast, og hadde kull og koks tilbake til Norge, Danmark og Sverige. Det var en fin sommer, med masse moro i havnene, og Olav syntes vist han måtte passe på meg. Det ble en fin sommer på Siggen, og endel episoder var det jo. Vi hadde en styrmann fra Tysnes, han likte ikke at vi røkte når vi gikk standby på bakken under fortøying. Så da far kom ombord i slusen da vi skulle inn til Cardiff, sa han til meg; Nå kan du gå bort og spørre din Far om de får lov til å røyke når de går standby på hans båt? Da sa jeg at der var forskjell på båter, dette var jo bare en liten holk. Om kveldene satt han og skrev brev til kona, for han var nygift. Så en kveld vi lå i en liten by i Frankrike, skulle jeg ha vakt om kvelden fra klokken 21. Jeg hadde vært i land og kom ombord og tok på meg en dongeritrøye og gikk ned og sa i fra at jeg var kommet. Han sa bare at jeg måtte passe godt på og så skrev han videre, jeg sprang på dekk, slengte av meg dongerijakken og gikk tilbake i land til de andre guttene. Vi hadde en som var kombinert kokk/stuert som vi hadde meget moro med, en kveld jeg skulle fylle parafin på lanternene var jeg innom byssen, der hadde kokken laget pannekaker til kaptein, jeg syntes de så gode ut, så jeg tok dem med og spiste dem. I mens jeg holdt på å fylle lanternene, kom kokken og sa at jeg hadde stjålet pannekakene til Kaptein. Jeg mente at maten hans var ikke så god at det var noe å stjele. Kaptein som spaserte på dekk, kom bort og spurte om jeg hadde tatt dem, jeg spurte da om han syntes at maten til kokken var så god at det var noe å stjele?

En tur vi lå i Finland og lastet trelast et stykke fra en liten by, gikk jeg og en annen gutt fra Stord en tur opp i byen, der traff vi flere av arbeiderne som arbeidet ombord og de inviterte oss på fest, så vi kom ikke ombord før en på morgenkvisten til Olav sin store forskrekkelse. Siggen var en baklader med broen og alle ofiserslugarene og stuertlugaren akterut, mannskapet bodde forut, der var dekksfolkene i forkant i alt fire mann, samt 2 fyrbøtere på ene siden og donkeymannen på den andre siden. I alt var det kaptein, 2 styrmenn samt stuert, 2 maskinister, 4 dekksmenn og 2 fyrbøtere og donkeymann. Jeg mønstret av i Koppervik i slutten av september og gikk hjemme til i januar i 1934. Da vi kom hjem fikk Olav job som læregutt på Rubbestadneset, så da Kaptein Bormann (han hadde vert styrmann med far på Landås), ringte og ville ha Olav med på en ny båt som motormann, fikk jeg mor til å spørre for meg og jeg fikk jobben.

M/t Permian var et tankskip på 15000 tonn og tilhørte Atlantic Oil Company i Philadelphia, USA og førte Panama flagg. Vi var alle norske untagen maskinsjefen, han var amerikansk. Det var en baklader med brobygningen akterut, kaptein bodde på brodekket i sammen med styrmennene, stuerten og maskinsjefen. Maskinistene bodde på s/b side på dekk sammen med kokken. Mannskapet bodde under dekk, maskinbesetningen på s/b side og dekksmannskapet på b/b side. Offisersmessen lå i forkant på dekkshuset og mannskapsmessen på b/b side i akterkant av dekkshuset og Pørste lugaren i forkant. I offisersmessen spiste kaptein og maskinsjefen og alle de andre offiserene, i mannskapsmessen hele mannskapet. Kabyssen lå i akterkant av dekkshuset. I maskinrommet var der en stor elektrisk hovedmotor samt fire disse motorer påhengt hver sin elektrisk generator. Disse leverte strøm til hovedmotoren, som var elektrisk. Og så var der en stor dampkjel for oppvarming av oljelasten, samt en liten donkeykjel for oppvarming av lugarer og oppholdsrom. Der var og to svære sentrifugalpumper i et eget pumperom med aksling igjennom veggen til maskinrommet hvor pumpene var tilkoblet elektriske motorer, disse kunne levere 2000 tonn olje hver til land. Ved klargjøring ble dieslene startet og generatorene innkoblet på tavlen, før maskinisten varskudde broen at alt var klart, derefter ble all manøver utført fra broen. Dette var jo noe som var svært sjelden i den tiden, og da jeg fortalte det på maskinistskolen i 1939, sa læreren at jeg måtte slutte å lyge. De er kommet langt, sa han, men så langt er de ikke kommet enda. 4.Maskinisten har jeg truffet siden, han ble siden annsatt i veritas, og en av matrosene var siden kaptein på verdens største skip da, Manhatten. Kaptein var Arne Grønningsether som og har vært svært kjent etter krigen.

Som motormann hadde jeg 50 daler i måneden, og det var bra for den tiden. Vi hadde ingen overtid men fikk tiden igjen, når vi dokket hver sjette mnd. Vi fikk og alt gratis, så som sengklær såpe og fyrstikker. Da jeg var en av de få som snakket noenlunde engelsk ble jeg satt sammen med han som passet donkeykjelen, for så å lære arbeidet videre til de to andre som skulle passe den. Vi ble liggende i Grenoch i flere uker før vi var klar til å forlate verkstedet å gå til sjøs, men det var først den siste uken at vi fikk ta bagasjen med å flytte ombord. Vi hadde hver sin lugar, men der var skillevegger imellom tre og tre lugarer, og på veggene var der jernvegger og veggen mot skutesiden var der et korkbelegg som isolasjon, veggene var malt med en grønmaling som skulle holde borte veggedyr. Ellers var der en seng, bord, stol og et kleskap. Det var ikke alt vi var like fornøyet med da vi bodde i Gernoch, vi fikk foreksempel te istedenfor kaffi og det var vi ikke glade for, men da vi fikk kaffi istedenfor te, var det ikke lenge før alle ba om te igjen. Vi fikk også mye annet rart som vi ikke var vant med. Og da vi bodde på Sailors Rest som lå nede ved havn, og var hva vi ville kalle et sjømannshjem i Norge, var det jo ikke så bra . Jeg ble kjent med en jente som bodde i samme gaten, men jeg måtte møte henne utenfor byen og der måtte vi og skilles på grunn av folkesnakket. Da vi kom til Philadelphia, lå der brev fra henne og det forsatte vi med i et og et halvt år inn til moren skrev at datteren hadde falt og brekket høyre arm så han måtte skrive i stedenfor henne, da sluttet jeg og skrive, da jeg kom tilbake i 1940 var hun gift og hadde flere barn.

Vi gikk i fart i mellom Philadelphia og Las Pedros i Venezuela i mellom Amerika. På denne turen brukte vi syv dager samt en dag til og losse og en til og laste. Jeg ble satt på vakt med 1.maskinisten fra 4-8 og 16-20, og da de andre to etter noen måneder ville bytte vakt, sa 1.maskinisten at de kunne bytte vakt så meget de ville, men hans vakt skulle gå som den var. I Philadelphia lå vi ved Point Brise som var oljeanlegget til Atlantic oil, og der kunne det ligge opp til 4 5 kompani båter. I Las Pedros var der en lang pir ca.1000 m. og vi lå ytterst ute, så vi hadde lang vei til å gå i land. Inn over piren lå der opp til 5-6 små båter på ca.2000 tonn, dem brakte olje fra Maraceibo og ned til Las Pedros. Floden opp til Maraceibo var så grunn på den tiden, siden er den mudret ut til store båter. Derfor måtte små moskito båter ta oljen derfra til Aruba, Curasao og Las Pedros, hvor store båter tok lasten videre. I Philadelphia hvor vi helst gikk i land, og da opp til en bydel som lå nærme båten, der var det både forretninger og barer. Ellers ble vi jo godt kjent i byen, der var også Norsk sjømannskirke hvor vi var av og til. Det var svert strengt i porten, vi hadde ikke lov å ha med fyrstikker gjennom porten og hvis en var påvirket av alkphol slapp en ikke inn, en motormann måtte gå utenfor i flere timer før han slapp inn. Vi hadde slappkiste ombord og der fikk vi kjøpe det meste vi trengte, så som klær og sko.

Atlantic Oil hadde tre båter under Panama flagg og det var Permian, Brunsvik og Winkler, Winkler var mindre ca.8000 ton. Den gikk for det meste på kysten nedover til New Orleans og var eldre enn de andre to. Las Pedros var en liten plass, bare noen barer og en forretning og så politiet da, som lå på den andre siden av piren der var også fengselet som enkelte fikk stifte bekjentskap med, men ikke frivillig. Hvis noen drakk seg full ble han tatt og bragt over i arresten, men hadde de 12 daler kunne en betale mulkt og så slippe fri. Men da var det best å komme seg ombord, ellers kunne en risikere å bli tatt på ny. En tur var 2.styrmannen og stuerten i land, da kom 3.maskinisten og laget spetakkel og dem begynte å slåst. Dermed ble de alle tre tatt og havnet i arresten, men stuerten hadde 24 daler så han kjøpte fri 2.styrmannen og seg selv, men lot 3. maskinisten sitte, for det var jo han som hadde begynt. 3.maskin ble sitende til vi gikk, for da de andre offiserene hørte hva som hadde hendt lot dem han bare sitte til vi skulle gå, og det mente kaptein også, siden han hadde stelt seg slik fikk han ta det på sin egen kappe.

Vi var og en tur til Haifa i Israel inne i Middelhavet, og det var jo en avveksling fra de korte turene vi var vant med. Vi hadde to katter som det var meget moro med det var Turi og Truls, men en tur skulle Turi ha små og hadde laget seg bol nede i matrosgangen. Hun syntes vist at Truls skulle være med på dette og var oppe og hentet han gang på gang, men Truls stakk seg bort så til slutt kunne hun ikke vente lenger. Første mann som forsvant over langgangen i Philadelphia det var Truls og vi så han aldri mere, så han hadde tatt skrekken. Turi fikk to fine unger som vi hadde meget moro med, men en tur kom det ombord en ny katt, vi kalte han onkel Sam. Turi ville ikke se han på dekk men jaget han opp på båtdekket så snart han viste seg på dekk. Da vi kom tilbake til Philadelphia forsvant den i land, men snart forsto Turi at hun savnet en makker og gikk opp på båtdekket og skrek etter Onkel Sam, men det var forseint. Kattungene hadde vi nå meget moro med men en dag forsvant den ene overbord, vi stoppet og lårte livbåten men fant den ikke.

I slutten av 1935 mønstret jeg av og reiste opp til Brooklyn, hvor jeg tok inn på sjømannshjemmet i Karol str. Jeg traff andre som jeg kjente fra før, deriblant en motormann som hadde vært på Permian et par turer. Så vi ble gående i lag noen stykker av oss, der var mange som gikk i land på den tiden. Der var opprettet en skandinavisk sjømannsklubb som jeg ble medlem av, og de forlangte at alle skulle ha amerikansk hyre på Norske båter og 100 daler for å ta en båt hjem. Der var endel krangel med konsulatet for de forlanqte at vi skulle seile for norsk hyre, og det måtte vi skrive under på ellers fikk vi ikke hyre på norske båter. Der var dem som hadde bruk for å få mat, og der var en menighet som het Betesta som leverte ut suppe, men da måtte en skrive under på å seile for norsk hyre. Da jeg hadde gått i 14 dager uten å få hyre hjem, selv om der var flere norske båter som hadde tatt folk i syd Brooklyn og gått utenom klubben. Da mente jeg at det hadde vært meget bedre å la oss som ville hjem få mønstre for norsk hyre, så hadde de fått ut en god del folk. Så nå var jeg lei av å vente, derfor ville jeg ta første sjanse å mønstre ut. Jeg gikk da til bestyreren på hjemmet og sa at hvis han fikk en båt var jeg vilig til å reise, og en dag kom han og sa at der var en Drammensbåt som skulle ha folk, så hvis jeg kunne komme meg ut fra hjemmet kunne jeg og en Drammensgutt få jobb der. Jeg diskuterte så med den andre gutten og vi ble enige om at jeg skulle ta bagasjen og kjøre opp i Union str. og ta han opp der, jeg skulle si til dem som sto vakt utenfor hjemmet at siden jeg ikke kunne mønstre ut ville jeg ta Brunswick i stedenfor. Det godtok de og vi kom vel ombord på D/S Hellen og da var vi begge glad det var godt så fint.

Der var flere som var mønstret på, men de fleste kom fra syd Broklyn. Det var mange norske fastboende som ville hjem og endel som hadde gått på skole her borte, og skulle hjem. Blant dem var der en kiropraktikker, han fortalteat han var en slaks doktor som helbredet forskjelige ryggskader og andre skavanker ved å kjenne på ryggraden. En av guttene som gikk og blinket med det ene øyet, han spurte gutten om han hadde hatt det lenge, og det hadde han. Gutten fik så beskjed om å legge seg på maven på et bord, etter at kiropraktiker hadde trykket opp over rygraden, fant han et punkt som han trykket på og dermed sluttet gutten å blinke på øyet. Vi kom til Antverpen og der mønstret jeg av og reiste hjem til Bergen med Leda til B.D.S. og vi hadde en fin tur over nord-sjøen. Da vi kom til Bergen tok jeg inn på Metropol hotell og ble der til neste dag, før jeg reiste hjem. Jeg var på byen og kjøpte meg ny dress og frakk, for jeg skulle være oppdresset denne gangen når jeg kom hjem. Det var kjekt å komme hjem igjen etter to år ute selv om enn følte seg litt fremmed overfor kameratene, jeg var jo blitt to år eldre. Jeg fikk også beskjed om å melde meg for militære, jeg var jo et år for seint ute, heldigvis var det loddtrekning og jeg slapp fri. Jeg fikk arbeid på fabrikken så tiden gikk jo fort, men jeg begynte jo å lengte ut igjen og begynte å snakke om at jeg ville reise til Bergen for å søke hyre igjen, men mor mente at jeg måtte prøve å få verkstedstiden først og maskinistskolen før jeg reiste ut.

En dag ba mor meg å gå bort å spøre Gulliksen om jeg kunne få læregutt jobb der, jeg mente at der var liten sjangse til å få job, men jeg kunne jo gå for å støtte mor. Til min store forundring, sa han at jeg godt kunne få jobb men han hadde ikke råd til å ta inn folk, så hvis jeg ville begynne som læregutt var det O.K. men han hadde ikke råd å betale meg noe i begynnelsen. Vell jeg begynte og etter et halvt år fikk jeg 5 kr i uken, og det steg så etter to år hadde jeg 20 kr i uken. Det var ikke så greit for verkstedet mange ganger det hente at selv jeg med min betaling måtte vente en uke før han kunne betale meg. Selv om vi lagte motorer som ble sendt så fort vi lagte dem, tok banken alt han tjente for gammel gjeld. Da de hadde faktisk ikke råd til å leie folk eller å ta inn folk i det hele tatt. Den gangen var det jo praktis, å la læregutter som skulle ta verkstedstiden for maskinistutdannelsen gå uten betaling, for de mente at de forsvant når de hadde lært så meget at der var nytte av dem, og det må en jo vere enig i. Den eneste fagarbeideren utenom familien var Knut As, og selv han måtte ofte vente med endel av lønnen til neste uke før han fikk den. Ellers var de fire brødre som arbeidet der, det var Rolf som var sjefen og han hadde Teknikken i Bergen, de andre var Otto, Håkon og Finn, gamlegutten var med på kjøtt og flesk. Rolf hadde tegnet motorene vi laget og de var svært bra får en si. Det var Stord motoren som var godt likt, vi bygget 3.Hk. 5 7 og 12.Hk. Da jeg sluttet etter 3 år på verkstedet høsten 1939 begynte jeg på 3.maskinist skolen og var ferdig til jul. 1 1938 hadde Olav laget en 3 hk. motor på Rubbestadneset, jeg fikk bygget en snekke på Sunde hos Kviteberg og i denne fikk jeg montert motoren. Far lånte meg de 350 kr.som jeg betalte for den, og han brukte den under hele krigen. I 1946 satte jeg en ny motor i den. Båten var grei å ha, jeg reiste inn til Skorpen med båten og på turen brukte jeg 1 og en halv time hver vei. Ellers gikk disse årene fort, men var glad da jeg endelig var ferdig med verkstiden og kunne si takk for meg og søke om plass på 3.maskinist skolen i Stavanger.

I begynnelsen av september i 1939 reiste jeg til Stavanger for å begynne på 3.maskinist skolen, og den varte til jul i 1939. Jeg bodde hos min tante som var jordmor der og hadde en stor leilighet i Muségt.19 på Våland. Vi kom godt overens og hun hadde et ekstra værelse som jeg brukte til å gjøre lekser og sove i. Det brøt ut krig i mellom England og Tyskland i midten av september og i november tok Engelske marinebåter et Tysk handelsskip som viste seg å vere lastet med Engelske sjøfolk, disse var tatt fra Engelske båter som Tyskerne hadde oppbrakt og senket. Vi var to gutter fra Stord som gikk på skolen i sammen, det var Per Eldøyen og meg. Etter endt skolegang kom jeg hjem og tok meg arbeid på fabrikken, men i slutten av februar i 1940 ringte min elste bror hjem og spurte om jeg ville ta jobb på Para som 4.maskinist, han var nettopp mønstret av Heina fra samme kompaniet. Norge var jo nøytralt så jeg hadde ikke noe i mot å ta jobben, for vi hadde jo ikke noe med krigen å gjøre.

M/s Para var en lastebåt på 7 8 tusen tonn og hadde i alle år gått på Syd Amerika og Norge i Syd Amerika linjen. Chiefen hadde vert ombord fra 1921 og mange av mannskapet hadde vært der i mange år, ja enkelte av dekksfolkene i opp til 10 år, så dette var en ettertraktet båt og hadde ikke vert så lett å få i fredstid. Selv om det var en gammel båt, bygget i 1920 var det en fin båt å se til. Den hadde to werksbor motorer på 1800 hk. hver, disse hadde såkalte svevende fat oppe under dekk som brennoljen ble pumpet opp i og rann derfra ned til motorene. Dette var en innsprøytning som var svært avlegs, der var også påhengte luftkompressorer som leverte 60 kg innblåseluft. Dette var første og siste gang jeg var ombord i en slik gammel båt. Hjelpemaskineriet var 2 lysmotorer som vi måtte være to mann for å starte, disse hadde også påhengte luftkompressorer med 60 kg innblåseluft. Jeg mønstret på som 4.maskinist men etter tre uker ble jeg ommønstret som 3.maskinist imens vi lå på verkstedet i Oslo. Vi hadde gått fra Bergen til Oslo for å reparere S/b motor som hadde haverert på veg fra Syd Amerika. Vi ble liggende til slutten av mars før vi var klar til å laste for Syd Amerika. Vi var tre båter som skulle samme vei, det var Rigel som ikke kom ut og Cometa ble tatt før den var kommet ut i Atlanteren. Så vi var den eneste som kom oss vel frem til Syd Amerika.

Min fartstid i tiden fra 1940 til 1946.

Jeg var ferdig med 3.maskinist skolen til jul i 1939, og hadde arbeid hjemme til jeg mønstret ut med M/s Para i slutten av februar i 1940 som 4.maskinist. Vi gikk fra Bergen til Oslo hvor vi losset ut. Gikk så på verksted for å reparere s/b, motor som hadde havarert på forige tur. Før vi gikk ut ble jeg ommønstret til 3.maskinist og Skålevik fra Fitjar ble 2.maskinist. Vi kom godt ut av det med hverandre og ellers hadde vi et fint mannskap, noen hadde vært ombord i flere år. Da vi var ferdige på verkstedet, lastet vi i Oslo og Brevik for Syd Amerika, før vi gikk nordover kysten. Da alle fyrløkter var slukket på grunn av krigen, gikk vi kun om dagen. Påskeaften ankret vi opp på Leirvik havn, og jeg var da hjemme en tur til midnatt, da rodde far og mor meg ombord, mor syntes det var fælt at jeg skulle reise når tidene var så usikre, men jeg mente det var jo bare 3 måneder før vi var hjemme igjen. Vi skulle jo bare til Sydamerika en 3 måneders tur, det skulle gå 6 år før jeg så dem igjen. Etter midnatt var Skålevik en tur hjemme i Fitjar. Vi gikk ut ved Hustadvika og passerte 200 mils grensen den 8.april om morgen, og alle sendte telegram hjem alt vel. Men neste morgen den 9.april kom telegrafisten med det triste budskap at tyskerene hadde overfalt Norge og at vi var i krig. Det ble jo en masse snakk om hva som kom til å skje der hjemme, men det var jo lite vi kunne gjøre, vi var jo på vei til Sydamerika. Hørte siden at mange hadde mønstret av i England og Amerika for å reise hjem for å sloss, men det var jo ikke så greit å komme seg til Norge, så dem ble gående å vente, og hørte at i New York hvor den skandinaviske sjømannsklubben hadde virket noen år, ble der en masse rot.

Turen til Syd Amerika gikk fint og en dag ankret vi på Montevideos havn hvor vi losset og gikk så til Buenos Aires hvor vi ankret på Rio de la Plata hvor vi ble liggende til kampene i Norge var slutt. Mens vi lå der kom M/S Salta ut for å gå til Norge, men den kom ikke lenger enn til Dakar hvor den ble internert til krigen var slutt i 1945 (internert til den allierte invasjonen i Nov.-1942). Da kampene var slutt i Norge gikk vi inn til Buenos Aires og losset ut, gikk derfra til Rosario for å losse ut resten av lasten, og ble så liggende der for ordre. I Rosario ble vi nå liggende og manskapet ble som ventet svært utålmodige for alt var jo så uvist, men etter en tid fikk vi litt penger og da så vi jo litt lysere på situasjonen selv om vi ikke hørte noe hjemmenfra. I Rosario traff vi på mannskapet fra et tysk marinefartøy som engelskmannene hadde senket utenfor Montevideo i januar 1940 og nå var dem internert der, men vi kom jo ikke i snakk med dem. Så vi var glad da endelig beskjeden kom fra London om å laste korn for England. Det var heller ikke kjekt at vi viste at kaptein vår hadde vert N.S.medlem før krigen.

Det ble noen spennende dager før vi kom oss avgårde til England. På veien over Atlanteren møtte vi noen båter, og da var det alltid like spennende å møte andre båter for vi hadde fått beskjed om at tyske hurtiggående båter var utstyrt som kaperskip, og opbrakte norske skip i Atlanteren, men vi var heldige og kom vel frem til Freetown i Nord Afrika, hvor vi tok konwoy til England. Første havn ble Greanoch (Greenock) hvor vi losset og lastet for Baltimore i Amerika, lastet der for England hvor vi lastet for Afrika, i Freetown tok vi ombord 20 negre som skulle laste og losse. Vi gikk noen turer på Afrika før vi gikk tilbake til Amerika. Å komme til Amerika var som å komme til en annen verden, med opplyste gater og langt unna krig. Der kom vi i snakk med andre norske som kunne fortelle at den norske regering var kommet til London og hadde dannet et selskap til å ta seg av skipsflåten som var under norsk flagg, og dette hadde fått navnet Nortraskip. Og da de norske sjøfolkene hadde høyere hyre enn de engelske sjøfolkene, var der blitt enighet om at vi skulle ha de samme hyrene som de engelske, men at differansen skulle settes på et fond som ble kalt Nortrafondet. Og som skulle betales tilbake etter krigen.

Chiefen på Para var en snil og omgjengelig mann som vi kom svært godt ut av det med, han hadde vært på Para siden 1923 da han begynte som 3.maskinist. Han hadde mange gameldagse ideer, som han ville ha gjenomført. Han mente at jeg skulle gå ned og arbeide om formidagen, for det gjore han, jeg mente at det var ok hvis han ville betale overtid, men det ville han ikke. 4.maskinisten som var kommet etter meg fikk ikke løse av 2.maskinisten til kveldsmat fra 18.30 til kl.19. og det var jo jeg misfornøyet med, jeg fikk jo ikke betaling for det. En kveld jeg ga smøreren en sigarett, dette så chiefen, og ga meg kjeft for det, jeg mente at hvis han ikke likte måten jeg løste av på, fikk han gå selv.

Der hadde nok vært nokså strengt ombord da dem gikk på sydamerika. Offiserene fikk ikke gå aktenfor 3.luken og mannskapet ikke forenfor. I Rosario satt jeg og kokken på en resturant da 4.maskinisten og en motormann kom bort og satte seg med bordet vårt, da kom chiefen bort og ba motormannen fjerne seg fra bordet, da reiste jeg meg og sa kom så går vi, jeg vil ikke være sammen med slike mennesker, han måtte huske på at vi var i krig nå. Det fikk han erfare da han ville sparke Monsen,den flinkeste motormanen vi hadde. Jeg fikk beskjed om å hente Monsen, da jeg hentet Monsen sa jeg til han, at det første han skulle, var å si opp før chiefen kom til orde. Da han kom bort til chiefen sa han at han ville si seg opp med fratredelse straks til chiefens store forundring, det hadde aldri før hent at noen sa seg opp på Para. Om kvelden kom en av smørene, han ville og si seg opp, 2.maskinisten sa at han fikk komme igjen neste dag, for chiefen var iland. Neste morgen kom chiefen ned og ba meg hente alle mann på manøver dørken, han holdt da en tale for dem og sa hvis der var noen som ikke likte seg måtte de bare si fra, så skulle de få mønstre av. Dermed sa alle unntaken to maskingutter seg opp og gikk iland. Chiefen sa at dette aldri hadde hendt ombord i Para sin historie før.

I Lagos losset vi til kl.22 om kvelden, og etterpå måtte vi stoppe lysmotoren, men da chiefen fikk overtidsboken min hadde han strøket den halve timen hos meg, men hos 2.maskinisten hadde han latt det gå. Jeg sa da at det ble siste gang jeg kom til å ta vakter ombord i Para. Da vi kom til Liverpool skulle han ha en mann på vakt lørdaqs ettermidag og kveld, 2.maskinisten var gått på land så han mente at jeg fikk ta den. Jeg spurte da om han hadde glemt hva han hadde gjort i Lagos da han strøk overtiden min, så jeg mente han fikk ta den selv.

Da vi lå i Baltimore om våren 1941, satt jeg og hørte på radioen, det var nytt på Nordk fra USA med hilsener på norsk. Da hørte jeg at der var hilsen fra min bror Gustav som hadde vært på Norge da den ble senket i Narvik i april i 1940. Han var ombord i Håkon 7, en marinebåt som var gitt i gave fra USA. Det var første gang jeg hørte at han var i live.

Para gjorde liten fart, så det var vanskeligt å holde farten i konvoyen, så vi ble som regel sendt ut på et av hjørne akterst i konvoyen. Vi hadde heller ikke noe skyts å hjelpe oss med, bare to gamle luis maskingeværer. Vi fikk siden en 4.toms kanon akter på poppen, den var fra første verdenskrig og var laget i Japan i 1918. På siste turen koliderte vi med en andnen båt, det var på min vakt kl.2 om natten. Jeg fikk en stri job med å manøvrere begge motorene samtidigt, og så hadde jeg bare en ung gutt på vakt som ikke kunne starte luft-kompressoren alene. Men det gikk bra og da det ble stopp i begge motorene satt jeg gutten til å stenge høytrykksluftflasken, da kom chiefen og 2.maskinisten ned og chiefen sa du må ikke la smøreren stenge høytrykksflasken. Jeg spurte da hvem han mente skulle gjøre det, når jeg var alene nede, og mente at det hadde vært bedre at dem hadde vist seg før.

Jeg mønstret av i begynnelsen av mai 1941, og det var rart å gå fra gamle Para. Det var 4.maskinisten, 3.styrmannen og meg som gikk i land samtidig. Og bare et par dager seinere begynte tyskerne å bombe Liverpool, det varte i 7 netter og da var hele sentrum av Liverpool lagt i grus. Jeg bodde heldigvis på andre siden av Mercy river og i utkanten av Birkenhead. Det var lite bombing der oppe som jeg bodde, vi hørte bare drønnet av bombene som falt ned over Liverpool. Men etter hvert ble det bombet endel der oppe ikke langt fra hvor jeg bodde, men da det var over var Liverpool et fælt syn å se, hele sentrum lå i grus. 4.maskinisten som var mønstret av samtidigt med meg var drept. Det norske konsulatet og det Norske sjømannskontor var også borte. Der ble mange drepte under bombingen og jeg ble med i en begravelse av bror til fruen jeg bodde hos. Det var en familie på fem, far og mor og tre barn. De hadde vært hjemme, men da en bombe traff hjørne av huset flyktet de til et stort tilfluktsrom som rommet 80 mennesker, men en bombe traff utgangen og drepte alle som var der inne av lufttrykket.

Jeg bodde i sammen med 3.styrmannen fra Para, Alf Osbrong fra Kristiansund. Vi bodde hos en familie i utkanten av Birkehead, den var på 3.etasjer og hadde mange rom så de var nødt til å leie ut rom, og for å slippe å ta inn soldater, leiet de rom til 3-4 norske sjøfolk og da helst offiserer. Familjen besto av mormor, mor to døtre og en sønn, samt en tante som var gift med bror til fruen. Faren bodde ikke der,og morfaren var død, han hadde vært norsk sjøkaptein og hette Andersen. Vi var fire mann som bodde der og vi hadde det fint på alle måter. Der var en stor hage på baksiden og på fremsiden av huset, hvor vi kunne sitte å kose oss. Vi fant oss et par puber oppe i Palm Hill, hvor vi var både om formidagen og om ettermidagen og ofte om kvelden hvis vi ikke reiste over til Liverpool. Husker første kvelden vi tok undergrunnen til Liverpool og så folk komme med tepper for å tilbringe natten der nede på perrongen, og da vi kom tilbake i 11-12 tiden om kvelden lå folk og sov der nede. Det var et trist syn å se alle disse meneskene der nede og husker det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Tenkte at det var folk som kanskje måtte opp i arbeid neste morgen. Husker og da vi kom på puben første kvelden, folk bare så på oss, neste kveld nikket de og tredje kvelden var vi dus, og de snakket til oss som om vi var gamle kjente. En dag vi kom opp til puben og så nedover gaten, var den helt tom for hus, det hadde falt en landmine som hadde feiet med seg 5 hus på hver side av gaten, og folk gikk og leitet etter sine. Da vi nevnte dette på puben, sa de at det hadde vært meget verre sist.

En dag vi kom fra puben så vi to unge damer på den andre siden av gaten, jeg veddet da med de andre at jeg skulle få dem til å følge meg hjem, hvis jeg klarte det skulle jeg ha en flaske whisky. Jeg gikk da over og fikk dem etter en del snakk og forklaringer, til å følge meg hjem, da vi var fremme takket jeg dem så meget og ville invitere dem med på Adelfi hotell hvor vi var vant til å gå, men de sa det var altfor dyrt, de ville heller ta oss med til New Brighton en badeby i utløpet av mersey river. Vel vi ble dem ut til New Brighton, og vi hadde det ganske moro. Vi var sammen med disse jentene flere ganger, og vi hadde mange fine turer med dem. Men jeg hadde vært svært god venn med en av døtrene i huset, så jeg forsatte å være i sammen med henne. En helg var jeg med henne til en liten by i Wales, hun hadde en tante som bodde i Banglor i Anglesey, vi hadde en fin tur og det var kjekt å se en slik gammel by. Da vi kom hjem søndags kveld, kunne moren fortelle at de hadde vært å spurt etter meg fra Nortraship. Jeg reiste over til Liverpool neste morgen, og mønstret ut med M/t Salamis som var en helt ny båt, som var kommet ut i 1939 om høsten. Den hadde en motor som var på 5800 Hk.og gikk med 16.5.mil på last, ja det var for tiden Norges hurtigste tankbåt.

Ja så var det slutt på ferien i Birkenhead, med mange gode minner selv om der hadde vært bombing i begynnelsen. Det verste var at det var ofte vanskelig å få siqaretter og sjokolade. En dag jeg hadde kjøpt meg en kurv jordbær, gikk jeg inn på en tobakksforretning og spurte etter sigaretter, men desverre hadde hun ikke sigaretter. Jeg spurte da om hun ville ha jordbær, og da hun tok et sa jeg at hun måtte ta flere. Hun spurte da, var det sigaretter du ville ha og da jeg sa ja, kom hun med flere pakker, og siden fikk jeg alltid sigaretter hos henne. En anden episode derfra hendte i 1949 da jeg lå i Kristiansund på 17 mai, kom Alf Osbrong ombord og sa at jeg måtte være med han hjem og hilse på en gammel kjent. Det viste seg at han hadde giftet seg med Maira, den ene av de to jentene vi traff i Birkenhead i 1941. Hun kunne fortelle at den andre piken hadde vert ansatt i Geneve ved folkedomstolen. Hun hadde også hatt en venn fra Norge og det var Sigurd Søreide fra Stord.

Salamis var en tankbåt som gikk imellom Elsmoreport i Manchester kanalen og U.S.A.og vi brukte tre uker på turen, hadde også turer til Aruba og Curasao i Vestindia. Vi pleide å forlate konvoien når det var 4-5 dager igjen, og gikk derfra alene resten av veien, da måtte vi alltid gå i siksak for å villede tyske ubåter. På en av turene hadde vi følge av en ny norsk båt, det var en ny båt som var kommet ut fra Sverige i slutten av 1940 om høsten, og gjorde nesten samme fart som oss. Den kom frem til Aruba noen timer før oss, og da vi traff manskapet på puben om kvelden skrøt dem av at de hadde latt være å kjøre siksak og var derfor kommet inn før oss. De hadde fått kontrakt på et halvt år å skulle seile i mellom Aruba og Laspedros i Venezuela, en 6 timers tur i sjøen. Ja de var så glad for no kunne de slippe atlanteren for noen måneder. De reiste samme kveld og neste morgen kom beskjeden at den var senket utenfor Aruba, og alle mann akterut var drept untaken 2.maskinisten. Han hadde gått inn i lugaren, da han fant ut at det ikke var noen sjanse å berge seg akterut, da det var blitt en lysning til midtskip, hadde han tatt sjansen og sprunget dit bort og ble berget. Og at den lå og brant utenfor Aruba, så vi var glad at det ikke hadde hendt oss. For hadde Kongsgård kjørt siksak som den skulle hadde vi kommet først (ifølge mine opplysninger var Kongsgaard bygget i 1937, ikke 1940).

Vi gikk alene til Halifax hvor vi tok 12.5 mils konvoy til England. Der var endel torpederinger på turene, men vi kom heldigvis bra fra det. På en av turene skulle vi til Glasgow og i utløpet av Clyde River, møtte der opp en ombyget hvalbåt som gikk som patruljebåt for marinen. Han annropte oss og da vi sa hvor vi skulle ropte han, full fart, følg meg, men det gikk ikke lenge før de spurte hva fart vi gjorde, da han hørte det, ble ordren 12.5.mil. På en av turene fikk vi storm, så det var umulig for eskortebåtene å holde konvoyen samlet, kom beskjeden at alle båtene skulle gå til Belfast. Og så ta oss frem det beste vi kunne, jeg hadde vakt, så da ordren kom varskudde jeg Chiefen for nærmere ordre. Det fikk jeg, han ba meg sette omdreiningen opp fra 103 til 115 pr.min.og exsos temp. opp fra 415 til 450 gr.C. Vel vi kom ca.24 timer inn før neste båt, men da var alle skillevegger forut under bakken slått til pinneved.

På en av turene våren 1942 gikk vi samlet 4 5 båter på Amerika kysten, de var begynt å sende oss i konvoy på grunn av at det hadde vert så mange torpederinger helt inn på kysten. Vi var på vei inn til Norfolk og hadde nettopp slått ganske sakte fart for å ta los, da en torpedo strøk foran baugen vår og exploderte inne på stranden. Hadde vi kjørt 5 min. lenger hadde den truffet oss. To båter som kom etter oss ble senket, og da vi gikk ut neste morqen senket dem enda 3.båter, og en av dem trillet rundt og sank på noen minutter. Endel ubåter ble tatt og ombord fant de amerikanske magasiner og kino billetter. På en av turene i England fikk vi ombord en ung gutt som hadde svømt 100 meter igjenom flammehavet, han hadde lagt flere måneder på sykehus. Han kom ombord som byssegutt for det var en lettere jobb mente dem på hyrekontoret. Han hadde store brannskader over hele kroppen, så det var et under at han var i live. Det viste seg snart at han var for svak til å arbeide i den varme byssen, og da vi kom til Halifax for å ta konvoy sendte kaptein ombord det Canadiske marinepolitiet for å ta han i land. De henvente seg til styrmannen og sa de skulle hente en mann som nektet å arbeide, men da de så gutten, sa de at denne gutten må jo på sykehus og det kom han. Jeg mønstret av Salamis i Manchester i juni 1942, og reiste til Glasgow. Jeg bodde først oppe i Clartin st. i nærheten av botanisk have, siden flyttet jeg over til Queens park.

Jeg bodde oppe ved Queens park til jeg mønstret ut igjen. I den tiden jeg var i land i 1942 hadde jeg det svært fint, og jeg fikk mange nye venner som jeg holdt forbindelsen med helt til krigen var slutt. Vi var fire mann som bodde der oppe og vi holdt godt i sammen.Vi holdt oss for det meste der oppe, men var også nede i sentrum på Beresford hotell og rundt Carling Cross, der de norske og amerikanerene holdt seg. En av dem jeg bodde i samen med var stuert, så en dag kjøpte vi salt sild samt øl og dram. Vi gikk hjem og stuerten lagte til silden, og da den var ferdig inviterte vi konen og datteren i huset på sildemiddag. De mente at det gikk ikke ann å spise silden rå, men den gikk ned og de syntes den var go, men det var første gang at de hadde spist rå sild, di var vant å koke den.

Etter å ha vært en måned i land mønstret jeg ombord på Polartank i Gourock en by som lå nedenfor Glasgow. Det var 2.styrm-annen og jeg som skulle mønstre på, men da vi kom ned dit ville ikke fløttbåten ta oss ut, da det blåste storm. Så vi gikk hele dagen før vi kom oss ombord. Vi satt på hotellet og ventet, og da tiden falt oss forlang, fordrev vi tiden med å kose oss med mat og et glass øl no og da. Så da vi kom oss ombord utpå kvelden var vi sånn passelig på en snurr begge to. Dagen etter kom chiefen og spurte hvor mange flasker whisky jeg ville ha på utførsel, jeg mente det var nok med en flaske. Men han sa jeg kunne dele en kasse med 4.maskinisten for jeg måtte jo ha så meget som 6 flasker det var det minste syntes han. Chiefen spurte en dag, hvorfor jeg bare ville ha en flaske, jeg mente da at når han ikke kjente meg, var det best slik. Jeg kunne jo vere alkoholikker og drikke alt på en gang. Senere fortalte han at det hadde han vært ute for engang, han hadde hatt en 3.maskinist som først hadde sakt nei, men chiefen hadde fått han til å ta imot 6 flasker og det hadde han angret på. For en kveld kom ikke 3.maskinisten på vakt og da han gikk opp for å se etter han, hadde han og pumpemannen drukket opp alt sammen, der var bare tom flasker igjen.

Vi gikk mange turer til England med bensin, og det ble mangen natt og kveld med torpederinger, hele kveldene ble det til å stå på dekket å se andre båter bli torpodert og gå ned og gå opp i flammer. Det verste var at når klokken ble 12 var det å gå ned på vakt, hadde da alltid med meg et par pakker sigaretter så en ikke skulle bli lens på vakten. Under angrep ble det som regel til at jeg ble stående alene nede for motormannen og fyrbøteren kom bare ned innimellom for å smøre og se etter fyren. Selv måtte jeg holde meg på manøverdørken, for det var manøvre og vekslende fart hele tiden for å holde plassen i konwoyen. Da jeg kom opp av vakt kl.4 var jeg som regel så trett at jeg la meg med alle klærne på, og ba dem vekke meg hvis noe hendte. Husker en natt der hadde vært torpederinger hele vakten, og da jeg kom opp var jeg så trett at jeg sovnet med en gang, etter en stund kom en og vekket meg og sa at nabobåten var torpodert og gikk ned, jeg sa da at varsku hvis vi blir tatt og så sov jeg videre. Under angrep sto som regel motormannen og fyrbøteren oppe på toppristen slik at jeg kunne få tak i dem hvis nødvendigt. Husker en gang at fyrbøteren kom springende forbi meg, og skulle opp, jeg stoppet han da og sa. Det er helt i orden at du vil opp, men for all del ikke spring for da springer jeg etter.

På en av turene i 1943, var vi på vei til England da vi ble passert av en marinebåt med flere eskortebåter inne i konvoyen. Hørte siden at det var Churchill som hadde vært i Amerika, og han hadde sagt i radioen at han hadde truffet en konvoi som var fullspekket av eskorte båter, vi fandt ut at det måtte være da han passerte oss, for vi hadde bare 3 corvetter med oss.

I mars 1943 var vi på vei ut fra New York og skulle single opp konwoyen og innta plassen i konvoien, jeg var nettop kommet opp av vakt kl.16 da en amerikansk båt som kom aktenfra kjørte inn i den akterste lasteoljetanken på s/b side, jeg var i lugaren da den kom forbi lysventilen i lugaren min og sprang straks ut på dekk. Den hadde kjørt seg helt inn til svalkebroen og fra den amerikanske båten hørte vi dem rope, for guds skyld ikke røk, vi har truffet en bensintanker og kaptein vår ropte er dere fulle eller galne. Ja det var et under at vi ikke tok fyr. Det som berget oss var at det hadde vært så kaldt en god stund. Vi ble nå tatt inn til en avsides plass og der gikk vaktbåter som passet på at ingen kom i nerheten av oss før de hadde losset lasten over i andre små båter. Etter at båten var rengjort ble vi sendt på verksted i Hobokken, New York hvor vi ble liggende i 8. uker, før vi kom ut igjen. Vi hadde da fått et ekstra dekk for å kunne laste flyvemaskiner, og da vi forlot Amerika for Oran på Afrikakysten hadde vi med foruten oljelasten som var flybensin, 16 jagerfly på dekk. Det ble en hard tur med mange torpederinger før vi kom frem til Gibraltar og var glad da vi var kommet så langt, men på veien inn til Oran ble det riktigt ille. Vi gikk i første rekke av siden av Comandoren, for vi hadde gyrokompass og det var det ikke ofte at lastebåter hadde da. Vi mistet først comandoren og da neste båt rykket opp i hans plass ble også han tatt. Vi gikk avsiden av og gikk heldigvis klar, ja til og med en troppetransporter ble tatt med 500 menesker ombord, men heldigvis ble mange berget.

Vi ble tatt inn først, for vi hadde jo meget verdigfull last for de allierte styrkene i Afrika. En norsk maskinist fra en amerikansk båt som ble liggende av siden av oss, sa at de hadde lurt på hva som ville skje hvis vår båt ble tatt. De likte ikke å ligge ved siden av oss, men heldigvis slapp vi fra de og. Det var et meget godt forhold ombord her, kaptein og chiefen var begge over 70 år og sønn til kaptein var matros og sønn til chiefen 4.maskinist. Kaptein var kjent som en fremragende sjømann, ja flinkere enn de fleste yngre kapteinene. Han gikk i strikkejakke og trebunn støvler og gikk under navnet Seilmakeren. Ja selv på konvoimøtene møtte han opp i sitt vanlige utstyr, i mens de andre kapteinene kom i full uniform. Men i sjøen var han den beste mann å ha. På en av turene fikk vi maskinstopp, jeg var nettopp kommet opp kl.16. da jeg så flammen sto opp av skorstein, jeg sprang da ned og det viste seg da at en av brennstoffventilene hadde hengt seg opp og måtte skiftes, da den var skifet viste det seg at sikerhetsventilen var brent opp og måtte skiftes den og, i mens vi arbeidet med dette kom kaptein ned og da vi startet ca.kl. 19.30, sa han; kl.04.00 skal vi ta konvoien igjen, det var ingen som trodde han, men fem minutter på fire neste morgen slo de klart og vi hadde tatt konvoien igjen. Det var ikke det beste været vi kunne hatt, for der var tåke og isfjell på Newfoundlandsbanken den natten. Så vi var alle glade og pustet lettet ut da vi hadde tatt konvoien igjen.

På turen før jul i 1942 hadde vi 3 Corvetter med, en kveld var det flere torpoderinger og kl.0200 ringte 2.styrman og sa at det hadde vert en flammesøyle, men det var for mørkt til å se om det var corvetten eller ubåten som hadde gått ned, neste morgen hadde vi heldigvis alle corvettene med oss. Fikk siden vite at min bror Gustav var med den båten. I juli 1943 mønstret jeg av i Glasgow, og fikk hybel på samme sted som i fjor. Etter noen uker i land gikk jeg ombord i en liten båt på 5 6000 ton som skulle til Afrika, det var et såkalt tunglasteskip, den lastet 150 tonn med forreste bom og 200 tonn med den akterste bommen. Vi lastet ca.2000 tonn last i bunn av båten og lektere på mellomdekk og taubåter på dekk, nalt for Malta. Dette var en gammel båt med liten fart, ca.7 mil på last. Det gikk fint til vi kom til Gibraltar, men midt i stredet fikk vi maskinstopp, det var en sylinderforing som var lekk. Det var ikke det beste stedet å stoppe, så vi var glad da vi endelig kunne starte og komme oss inn til Gibraltar. Vi var nesten kommet inn til Spansk Tanger på Afrika kysten, så vi var glad da vi kom oss avgårde, det var jo heller ikke trygt for ubåter i dette farvannet. Ja det hadde vert noen nervepirrende timer å arbeide nede i maskin.

Vi ble liggende i Gibraltar en ukes tid for å skifte sylinderforingen og vi lå i marinebasen, og husker at de britiske marineoffiserene gikk omveier for å slippe å hilse på kaptein og chiefen for de hadde jo flere striper enn de fleste av marineoffiserene. Marineoffiserene syntes visst det var under deres verdighet å måtte hilse på offiserer fra handelsflåten. Vi gikk fra Gibraltar til Malta i 7.mils konvoi og kom frem uten noen flere angrep, og det var bra, for Malta var et av de mest bombete plassene i Europa. Vi losset taubåtene og lekterne her i Malta og gikk så til Bona for å losse resten av lasten. Etter å ha losset ut resten av lasten ble vi liggende i Bona og fungerte som tungløft. Vi tok tunge kolli fra andre båter og over til land, og omvendt. Vi ble liggende her så lenge at vi slapp opp for matvarer, så vi måtte ta bokser med kornbiff fra lasten vi hadde med fra England og bulkete melkebokser fra Amerika, alt var såkalt soldatkost. Så vi misunte ikke soldatene som måtte spise denne maten. Vi var også en tur borte i Biserta for å ta noen store kolli, og en kveld vi lå der kom det fly over oss, og det synet å se 150 båter skyte lysende skudd etter flyene, det var et syn, selv om det var skremmende og høre flyene over oss. Må si at vi var glad da ordren kom at vi skulle laste utransjert krigsmateriel for England. Vi lastet ombord forskjellige ting i rommet og på dekk hadde vi landgangsprammer og andre ting som var brukt under slaget i Nord Afrika. Der var meget rart å finne ombord i landgangsprammene, der lå både geværer og patroner. Mannskapet hadde tatt forskellige ting som de ville ha som suvernir men det tok tollerene i fra dem da vi kom til Glasgow. Vi hadde brukt 5 måneder på turen og lille julaften mønstret jeg av i Glasgow. Neste dag gikk Belnor tilbake til Middelhavet og jeg var glad som var kvitt den.

Denne gangen fant jeg meg hybel nede ved Charing Cross, men seinere flyttet jeg opp i Langsideroad ikke langt fra Queens park, til en familie som var felles bekjent av en dame jeg kjente fra tidligere år. Jeg ble boende der oppe til jeg mønstret ut i gjen. En kvell jeg var innom klubben, kom en gutt fra Stord med en liten jente, det viste seg at han var gift med en skotsk jente. Jeg viste ikke at han var kommet ut fra Norge, men han fortalte at han og tre kamerater var kommet fra Stord med en liten skjøyte og Erik Hollekim hadde vært styrmann ombord. Det var i Nonås sin båt og sønn til Nonås hadde vært med. Han ble siden drept oppe i Skottland nett før krigen var slutt. I julen var jeg på fest på sjømannskirken, der kom husmoren bort og presenterte meg for sjefen på den båten som Gustav var på. Han kunne fortelle at den lå i Bristol og at Gustav hadde vakt i julen. Jeg søkte da om å få reise ned til Bristol for å besøke han, og det fikk jeg. Jeg var der nede og besøkte han og siden var han oppe i Glasgow og besøkte meg. Han var da ombord i Bottentilla som var en norsk korvett og de sa at de hadde sikkert vært i samme konvoi som meg mange ganger. Det var første gang siden 1939 om sommeren vi treftes.

Michael Onarheim sammen med sin bror Gustav - 1943.

Jeg ble nå gående i Glasgow et par måneder og hadde tatt meg arbeid i sammen med to andre, vi skulle rydde opp i et hus som en nordmann hadde kjøpt. Men en kveld jeg kom ned på klubben, sa de andre at en mann fra maskinistforeningen hadde spurt etter meg, han kom etter en stund og ba meg komme opp til han neste morgen, da jeg ville vite hva han ville sa han at det skulle jeg få greie på neste dag. Om morgen dagen etter kom to mann med drosje og hentet meg og tok meg med rundt på de forskjelige kontorene, og da alt var klart kjørte vi hjem og hentet bagasjen min. Deretter kjørte de meg til klubben hvor vi spiste middag før de satte meg på toget til Inverness. Det var en koselig tur over de skotske heier, men var glad da jeg var framme i Inverness seint på kvelden. Der var det en mann som tok i mot meg og sa at jeg skulle reise videre neste morgen til Loch Ewe, jeg tok så inn på hotell og kjørte videre med taxi neste morgen. Det bar nå videre over heien og vi kom til Loch Ewe ut på dagen, hvor jeg gikk ombord i President De Vouge. Hørte at der var sendt ombord en 3.maskinist, men han var forsvunnet underveis, derfor sendte de meg avgårde i hu og hast da båten lå klar til å gå. Så da var det forståligt at de var så hemmelige og sendte Gestapo for å se meg vel ombord. Der var to vakter på mannskaps kontoret som skulle ta seg av slike saker og det var sikkert nødvendigt mange ganger. Disse ble kalt Gestapo av guttene og var sikkert flittig i bruk.

Klubben i Glasgow, var en sjømannsklubb og der kunne vi kjøpe øl og smørbrød i første etasje og i andre var der resturant med god norsk mat. Betjenigen var norsk, det var jenter som var kommet fra Norge og Svalbard, og de var snille og greie alle sammen. President De Vouge var en stor og forholdsvis ny båt den gikk med dieselolje og hadde anlegg for å bunkre marinefartøyer under fart. Vi var også armert som om det var et et krigsskip, der var 12 oerlicon maskingevær, en 12.punder forut på bakken og en bofors 3.toms kanon akter på båtdekket og en 4.toms kanon akter på poppen samt utskytningsutstyr for dypvannsminer i akterkant av tankdekket samt 24 dypvannsminer lagret på hver side av svalkebroen. Der var også bygget ekstra lugarer på poppdekket til 24 skytere hvor av en var armeoffiser og en marine underoffiser. Og 12 marinegaster og 12 soldater til å betjene skytset. Disse skytterne hadde sin egen messe på dekk, men offiserene spiste med oss i offisersmessen.

Vi gikk noen turer i mellom Amerika og Middelhavet, men fra sommeren 1944 gikk vi for det meste mellom havner inne i Middelhavet. I flere måneder gikk vi bare mellom Haifa og Port Said, det var bare 12 timer i sjøen, siden gikk vi ned til Agusta i Italia. Vi ble og liggende en måned i Palermo til ankers, da fikk vi bare gå i land en gang i uken og da bare en tredjedel av mannskapet. Båten skulle alltid være klar til å forlate stedet. Når vi gikk i land brukte vi bare amerikanske sigaretter som byttemiddel for å få amerikanske daler, l kartong ble betalt med 10$ og det var jo bra for vi betalte bare 1$ for kartongen. Det var guttunger som kjøpte dem og vi så at disse guttene solgte sigarettene videre for 1$ pr. sigarett på fortausrestauntene, så jammen var disse guttene forretningsfolk.

I begynelsen av 1945 ble vi sendt til Ajakio på Corsika, der ble vi liggende i sammen med 5000 store og små landgangsprammer. De største var på 5000 tonn og var utstyrt med rakettbatterier, 24 raketter i hvert batteri. Der var også dem som hadde kanoner i baugen, da vi inntok Toulouse i Syd-Frankrike skjøt disse prammene innover stranden før soldatene gikk i land. Vi var med for å bunkre marinefartøyene og lå et stykke fra land, men vi fulgte jo med så godt vi kunne. Etter en tid gikk vi til Agusta i Italia for å hente ny last, men var glad da vi endeligt fikk ordre om å gå til Baltimore, for å foreta endel reperasjoner etter oppholdet i Middelhavet. Da vi var ferdig ble vi sendt til den Persiske bukt via Suez-kanalen, og lastet i Abadan for Glasgow. Da vi var utlosset i Glasgow, ble vi liggende der en stund for å gjøre oss klar for å gå til Murmansk. Men i mens vi lå der ble krigen slutt i Europa, først i Belgia, Nederland og Danmark. Husker at jeg gikk opp på stampuben den kvelden, og alle ropte til meg at nå var krigen snart slutt og i morgen gir nok tyskerne seg i Norge og, men jeg hadde liten tro på at dem ville gi fra seg Norge uten kamp, men neste morgen den 7.mai fikk vi høre at de hadde gitt fra seg Norge og uten kamper, og Norge var fritt etter 5 lange år.

Vi ble nå omdirigert, og skulle gå til Norge og det var vi jo alle glade for. Vi håpet jo alle å få komme hjem til den 17 mai. Den 8.mai ble selve frihetsdagen og da ble alle lysene tent i Glasgow for første gang siden krigen begynte i 1939, jubelen var jo stor og alle gatene var fulle av folk til langt utover natten. Den 12.mai gikk vi til Loch Ewe for ordre. Vi ankret opp i Loch Ewe, og det ble noen lange dager før vi lettet anker og satte kursen for Norge. Det var rart å se norskekysten igjen etter så mange år, og som første alierte handelsskip kom vi inn på Stavanger havn, første pinsedag i 1945. Vi gikk inn på indre havn men ble sendt ut på ytre havn hvor vi ble liggende. Det gikk ikke lenge før båten var oversvømt av folk som skulle ønske oss velkommen hjem. Dem fikk så meget mat de ville ha, men det gikk helst på hvit brød som de ikke hadde sett på mange år. Kokken bakte hver dag og alt forsvant som dugg for solen, som en sier. Jeg ba noen gutter gå oppom Muségaten og hilse til min tante og det gjorde dem, så ikke lenge etter kom min tante og noen kjente av henne ombord for å hilse på meg. Hun hadde da telefonert hjem til far og mor og hadde hilsen med fra dem og. Jeg tok dem med bort i messen men da var alt tomt for mat.

Vi ble nå liggende i Stavanger i flere uker og jeg var i land så ofte jeg hadde fri, og dagen etter at vi var kommet telefonerte jeg hjem og det var første gang siden før krigen at jeg snakket med dem, og det var rart å høre stemmene deres etter så lang tid. Prøvde å få permisjon for reise hjem, men vi lå på 6.timers varsel så det lot seg ikke gjøre, og så hadde vi fått ny chief ombord og han var jo ikke kjent ombord. En dag jeg skulle iland, fikk jeg ro med to fiskere inn til land. Jeg satt og tenkte på hva jeg skulle si, for jeg måtte ringe hjem og si at jeg ikke kunne få fri alikevel. Jeg hadde tent meg en sigarett og tatt et par drag av den, og så kastet jeg den på sjøen. Fiskerne stoppet og ro og sa dette hadde de ikke sett siden før krigen. Jeg fortalte da at jeg satt å tenkte på hva jeg skulle si når jeg skulle ringe hjem og si at jeg ikke fikk fri for å reise hjem alikevel, og ga dem så hver sin pakke med sigaretter. Da jeg ikke fikk reise hjem kom mor og far samt Margarethe og besøkte meg. Jeg hadde dem med ombord og de fikk kaffi og forskjelig proviant med hjem. Jeg beklaget at jeg ikke hadde fått kjøpt noen barneklær til Egil, men det kom så uventet på at vi skulle til Norge, han var jo bare 11 år da jeg reiste ut. De kunne fortelle at han no var en voksen mann og en god del større en meg, så han kunne knapt bruke mine klær, jeg sendte med dem en lett kakidress som var svært populær i Amerika på den tiden, men hørte siden at han hadde sprengt den da han tok den på.

Jeg tok kaffi hjem til min tante og hun ba veninnene hjem på kaffi, en av damene drakk så mange kopper at hun mistet stemmen, og det gikk flere dager før hun fikk den igjen. Det ble noen koselige dager i Stavanger, en kveld var jeg med heimevernsfolkene ute på anleggene på Randaberg, viste ikke da at jeg skulle bli gift der. Det var nemlig en jente der ute fra som jeg traff da jeg gikk på maskinistskolen i 1946/1947, jeg siden ble gift med. En annen kveld jeg skulle ombord ropte fløttmannen og ba meg komme opp, der hadde han og 3 kamerater full fest, de hadde vært i sammen på Grini fangeleir og hadde nå kommet i sammen. Seinere kom 2 og 3 styrmannen til og vi kom først ombord kl.07 om morgenen. Da vi lå i Stavanger brukte de høyere marineoffiserene å komme ombord i tyske motorluncer betjent av tyske marinegaster de sto og beundret denne båten som var armert som et krigsskip. Da vi skulle gå fra Stavanger hadde vi fått ny maskinsjef og overstyrmann samt 17 maskin og dekks mannskap fra Stavanger samt Lise-Lotte Bergesen som skulle være med til Amerika for å besøke sin bror.

Så var vi ferdig med Stavanger og vi reiste til Kristiansand og ble liggende der noen dager før vi gikk til Fagerstrand i Oslofjorden. I Kristiansand var det full fest på torget hver eneste kveld for å feire freden. En kveld kom vi sammen med noen ungdommer ut på fest, vi mente at vi burde ha noe og drikke. De mente at i den engelske leiren hadde de brennevin, vi gikk ned og spurte dem. Ja brennevin kunne vi få, men han skulle hatt et armbåndsur til kona, jeg sa da at jeg var på et skip som var kommet fra England så noen klokke kunne jeg ikke skaffe han, men jeg hadde engelske pund, og da fikk jeg brenevin. Da 2.styrmannen og jeg skulle ombord, ble vi stoppet av en gutt og en jente med studentluer, de spurte oss på engelsk hvordan vi likte Norge og at de var glad for at vi var kommet, vi svarte dem på engelsk, men så sa jeg at det var vel bedre å snakke norsk, de trodde jo at vi var engelske, siden vi gikk i uniform. Så de ble nokså lange i ansiktet da de forsto at vi var norske.

I Fagerstrand losset vi resten av lasten, vi lå der den 7.juni da kongen kom hjem. Vi gikk derfra til Aruba hvor vi losset for Baltimore. Da vi var utlosset i Baltimore, gikk vi på verksted for å gjøre oss klar for å gå til Stillehavet, da det fremdeles var krig med Japan. Men før vi var ferdig på verkstedet ble atombomben sluppet over Nagasaky og dermed var krigen slutt da Japan overga seg og glad var vi. Nå ble båten frigitt og overlevert tilbake til rederiet Sig. Bergesen i Stavanger, den ble nå ribbet for alt militært utstyr, kanoner og disse soldatlugarene. Båten ble også malt i rederiet sine farger. Det ble endel diskusjon da skorsteinsmerket skulle males, det var jo ikke mange som husket det. Hele båten hadde jo vært grå, nå var den sort med hvitt overbygg.

Da vi var ferdig på verkstedet, gikk vi til den Persiske bukt og lastet i Abadan for England. Vi losset i Swansea i Bristolkanalen og da vi lå der kom der telegram fra Birkenhead, det var veninnen min fra 1941 som ville komme å besøke meg. Da det jo bare var noen timer før vi skulle gå til Norge, sendte jeg telegram tilbake og sa at vi var på vei til Norge og var klar til å gå om noen timer. Husker at jeg lurte svært på hvordan hun hadde fått greie på hvor jeg var. Dem hadde kjente på det norske konsulatet så det var vel der hun hadde fått greie på meg. Vi gikk derfra direkte til Stavanger og fortøyet ved Rosenberg for å utføre endel arbeid ved Rosenberg verksted. Neste dag ble jeg avmønstret og reiste hjem til Stord, hvor jeg gikk i land fra nattruten for første gang siden 1940. Margarethe var på kaien og tok i mot meg, og det var rart å gå ned veien der hjemme etter så mange år. Far og Mor var i Bergen, men kom hjem neste dag. Det var ikke meget jeg hadde fått med meg der jeg kom fra, men hadde kjøpt noen damesko i Port Said og så fikk far og Olav skjorter med kort arm.

Den første tiden hjemme var det vanskelig å finne seg til rette, jeg tok meg turer til Bergen og traff da andre som var kommet hjem og hadde vært ute under krigen. Der var også vanskelig å få sigaretter, men hadde heldigvis tatt med meg i land 20 kartonger med sigaretter i alt 4000 sigaretter, og det kom vell med. På vinmonopolet fikk vi bare borgerakevitt og det var jo ikke jeg vant med. Husker og at jeg spurte far hvor meget jeg skyldte han fra før krigen, jeg hadde jo fått lånt penger til å gå på maskinistskolen og til en snekke som vi fikk bygget i 1938, han hadde alt oppskrevet og jeg betalte han tilbake hvert øre. Jeg var hjemme hele sommeren og om høsten begynte jeg på 2.maskinist skolen i Stavanger hvor jeg traff Ingeborg som siden ble min kone. Da jeg var ferdig med 1.maskinist skolen sommeren 1947 mønstret jeg ut i Det Bergenske Dampskipsselskap av Bergen. Da jeg gikk på skolen hadde jeg truffet en jente fra Randaberg utenfor Stavanger og henne giftet jeg meg med i 1948. Vi bodde fem år ute på Randaberg, der fikk vi Gustav og Ole Michael, i 1955 flyttet vi til Bergen og i 1956 kom Leif. De er nå voksne og gift alle tre, og bor på hver sine plasser av landet. Vi har bygget på bakken hjemme på Stord, og da jeg gikk av med pensjon i 1974, flyttet vi hjem til gamle tomter og har det bra på alle måter.

Krigsseilerhistorier - Side 1
Side 2
Side 3
Side 4

Den norske handelsflåten 1939-1945	Skipslister (bare på engelsk)
Finn gamle skipskamerater	Forum for søk etter gamle venner
Maritime Bøker	For salg, kjøp, bytte eller spørsmål om maritime bøker
Skips-forum	For spørsmål vedr. skip