of Warsailor Stories
| Hjem | Odd Conrad Holm | Hobbyer | Genealogi | Linker | Gjestebok | Søk |
of Warsailor Stories
Krigsseilerhistorier - Side 4
|
Peder Kristoffer Langelands Historie Peder Kristoffer Langeland er født 13 mai 1918 i Solsvik på Sotra utenfor Bergen. Han er sønn av Jakob Johan Langeland og Brita Ivarsdotter. Peder var yngst av totalt 12 søsken og av disse er det bare han og en søster som fremdeles er i live. Den 3. mai 1937 mønstret han på skoleskipet Statsraad Lemkuhl som motor elev. Her var han fram til 28. september 1937. Deretter mønstret han på M/T Spinanger av Bergen som hjelpemaskin-mannskap. Her var han ombord inntil 3. mai 1939 og mønstret av i Rotterdam. Den 21. oktober 1939 mønstret jeg på i Bergen som fyrbøter på M/T Langanger og vi går direkte fra Bergen og ned til den Persiske Gulf for å hente ”solar-olje” til fiskeflåten på Vestlandet. På vei tilbake igjen ble vi stoppet av en vaktbåt utenfor Kirkwall på Orkenøyene. Her ble vi liggende i 2-3 dager for å verifisere at lasten virkelig skulle til Bergen. Etter 3 døgn fikk vi ordren, og gikk så først inn til Møre-kysten på grunn av minelegging av Vestlandskysten. Derifra videre ned til Skarholmen utenfor Bergen for lossing. Nyttårsaften ankom vi Skarholmen. Halve lasten ble her losset (ca 7000 tonn). Jakob, min eldste bror kom samme dag til Skarholmen og hentet meg slik at jeg fikk noen timer hjemme på Solsvik. Dette var i nyttårshelga 1940. Resten av lasten gikk vi videre med til Fagerstrand ved Oslo. På denne turen fikk vi kun seile om dagen p.g.a. minefaren. Vi seilte videre til Aruba og lastet crude oil for New York. I New York var det fryktelig kaldt slik at båten ble liggende mye lengre en beregnet. Vi var til sammen 7 stk. som ble invitert inn til New York til en bror av mannskapet som arbeidet som journalist i en avis. Jeg tror navnet hans var Sætre og han var fra Sundhordaland. Her ble det mye moro og da vi kom tilbake til havna var båten gått til Aruba. Alle 7 ble akterutseilt. Skipperen fikk senere en korreks fra konsulatet, da han hadde gått ut med altfor få folk. Båten skulle bare en tur ned til Aruba og tilbake til New York, men i Aruba fikk båten ordre om å gå videre til Middelhavet. Senere fikk vi høre at båten ble bombet ved innløpet til Marseille og deretter overtatt av tyskerne. Vi ble innkvartert på sjømannshjemmet i Brooklyn og her ble jeg værende til den 30. mars 1940 da jeg og en kamerat, Torbjørnsen fra Bergen mønstret på D/T Meline som fyrbøtere. (Jeg seilte forøvrig sammen med Torbjørnsen både på Langanger, Meline og Formosa. Han hadde arbeidet hos Mjellem & Karlsen og begynte der etter krigen igjen. Før 9.april hadde vi det såkalte "Sonetillegget" på hyra. Det var 100% rundt England og ble redusert utover i Atlanteren. Gode penger å tjene). Vi gikk fra New York til Aruba for å laste crude oil. Her fikk vi høre på radio at den tyske flåte var på vei opp Skagerak og at Norge ble okkupert. Dette ble en vanskelig tid for oss alle spesielt med tanke på familiene hjemme og usikkerheten med fremtiden. Jeg hadde jo allerede giftet meg ganske ung i oktober 1937 (med Olga Borgny Toft og hadde en datter Turid født i 1939. Etter krigen fikk vi også Per Ove 1947 – Karl Johan 1950 – Dag 1959 og Birthe 1962). Meline var chartret av Texaco Oil og gjorde flere turer rundt i Mexico Gulfen. Vi var også en tur over til Freetown i Sierra Leone, med bunkers til et hvalkokeri som ble brukt som depot-skip. Navnet var Sir James Clark Ross. Mener å ha lest eller hørt at denne båten ble torpedert i en konvoi noe senere eller at den holdt på å havarere i uvær. Før neste tur over fra Aruba til Sierra Leone måtte vi lage til redningsflåter av gamle oljefat. Skipperen, som også var telegrafist, var mest trolig nazist og han prøvde å forhindre oss i dette, men 2.maskinisten kalte sammen mannskapet og vi fikk innformert politiet på Trinidad som kom om bord for å sjekke forholdene nærmere opp. Vi gikk også med fulle lys om natta og vi lurte på hva dette kunne være, siden krigen allerede var begynt. Etter denne hendelsen forsvant skipperen sporløst. Vi fikk senere høre at han kom seg til New York og videre via Japan til Norge. Det gikk senere rykter om at han ble skutt på Strandkaien i Bergen. Styrmann Nilsen ble etter dette skipper og vi seilte flere turer over til Sierra Leone med bunkers til Sir James Clark Ross. Utpå sommeren ble vi liggende flere uker utenfor Norfolk i North Virginia for å vente på at Nortraship skulle bli ferdig etablert. Senere gikk vi flere turer med bunkers fra Venezuela, til bauxittgruvene som ble drevet av Canadian Aluminium (CanAl) på Trininad. Vi gikk gjennom en smal kanal hvor palmene hang omtrent over skuta og opp til Caripito. Om bord var det en matros fra Arendal. En høy stram kar som alltid gikk så fint kledd. Han var svært opptatt med "union arbeide" samt arbeids- og boforhold og ble ikke så lenge om bord. Han mønstret av i Norfolk da vi kom fra Caribbean. På denne tiden ble D/S Samnanger skutt i fillebiter. Jeg hadde en maskinistnabo her i Solsvik på Sotra som het Elias Toft ombord i denne båten. Jeg mønstret av Meline 6. desember 1940 i Philadelphia. Formosa gikk jeg om bord i 24 januar 1941 og var der til 7 april 1941 som motormann. På- og avmønstret i New York. Jeg tok denne svenske båten på ”run” fra New York til Buenos Aires og retur med garanti om den skulle tilbake til New York og ikke til Sverige. I Buenos Aires møtte jeg Odd Ågotnes fra nabobygda som var om bord i M/S Trondanger. Han ble senere amerikansk statsborger og bosatte seg i Brooklyn. M/S Heina En søndags formiddag kalte skipperen alle opp på brua for å konstantere hva utkikken hadde oppdaget i horisonten. Det ble besluttet å gå nærmere for å undersøke, selv om det var kjent blant sjøfolkene at ubåtene brukte å heise et seil for å ”lure” til seg båter. Da vi kom nærmere så vi at det var en livbåt med til sammen 19 personer, som viste seg å være fra den engelske M/T Wellfield. På vei opp av livbåten døde en mann. Mannskapet mente at mannen ble så glad for å ha blitt berget at han døde av glede. Idag vet vi at dette sannsynligvis var av nedkjøling, såkalt hypotermi. Det var en forferdelig bombing hver gang vi var i Liverpool. En gang i Mersey River falt alle bombene på sida av båten og en var så nærme at den "slengte" Heina sideveis. Jeg stod akkurat da i lugaren og pakket papirene mine inn i vesten, da vi skulle gå ut. Papirene hadde vi alltid i en pose inni vesten når vi var i sjøen. Vi kunne se flyene lyse blankt som en sølvdollar i strålene fra lyskasterne, når tyskerne kom inn over byen om kveldene, sånn i 2200-2300 tiden. Når vi lå på reia for inn eller utgående hadde båtene luftballonger hengende i en blokk i masta. Dette for "day-bomberne" som kunne dukke opp når som helst. Alf van der Hagen var sjømannsprest i Liverpool. Han var også bokser, en riktig "villmann" vet du. Den værste gangen vi lå inne var i mai 1941. En kveld jeg og Gunnar Tømmervik var på vei til baren "Clock Inn", begynte en forferdelig bombing. (Gunnar var en voldsomt høy og kraftig mann som var fra samme plassen som statsminister Johan Nygaardsvold, Hommelvik i Trondheimsfjorden). Vi passerte akkurat et stort varehus og vi løp for å komme i sikkerhet. Jeg snublet og gikk på trynet, mørkt som det var, men Gunnar var litt lenger fremme og fikk noen stygge sår på leggene av sprut fra en brannbombe. Det var fæle greier disse brannbombene, de fikk jo omtrent stål til å brenne. I parken hadde et tysk fly med full bombelast nødlandet. Etter hvert ble bombelasta fjernet, men flyet lå lenge. En natt landet det en bombe på kaia der vi lå uten å eksplodere. Vi fikk alle ordre om å holde oss under dekk. Dagen etterpå kom det en lastebil med militære og hentet bomba. En dag jeg skulle opp på konsulatet for å fornye passet, kjente jeg meg ikke igjen. Tyskerne hadde lagt flatt hele Birkenhead, og mange mennesker ble sikkert drept. Vi lå i en Dock som het Toxteth Dock. Mowinckel-båtene lå ved denne kaia også før krigen, "Cosmopolitan Line"? Hørte senere at det var her i området at "The Beatles" hadde vokst opp. 2 Docker ovenfor oss lå M/S Bra-Kar som ble helt ødelagt. Siste turen med Heina fikk vi om bord en tidligere chief fra M/S Bra-Kar. Han var en tykkfallen eldre kar som snakket lite og holdt seg for seg selv. Mener at han gikk i land som meg, da båten kom på verksted. Vi lå også i Toxteth Dock da vi skulle teste de nye gummidraktene som vi hadde fått om bord (Vaco-drakten). De var veldig tynne med en gul hette og med en slags selvlysende band rundt halsen. I støvlene var det bly slik at man skulle flyte rett opp/ned i sjøen. Imidlertid måtte man ha vesten på, ellers gikk det dårlig. Da vi hoppet i vannet ved docka ble vi etter en stund jaga av politiet, som forklarte at vannet var meget giftig inne i dockene. I konvoiene kunne vi på frivakt stå ved rekka å se på torpederingene. Spetakkelet begynte alltid ved 1900-2000 tiden om kvelden. Engang i konvoi på vei til England ble begge båtene som gikk på hver side av oss torpedert. Vi var sikre på at ubåten lå rett under oss, siden vi ikke ble tatt. Den ene båten, en svær tanker som lå på styrbord side av oss, gikk rett ned, med propellen svivende. Vi kunne høre folkene skrike (Westfal Larsen-tanker?). Dette skjedde mens jeg stod ved rekka og skulle ned i maskinen på vakt rett før kl. 2000. På vakt i konvoi en gang kom der et øredøvende smell og ei forferdelig ramling. Herregud som vi kvakk, "Der fikk vi han" (torpedoen) ropte vi. Så viste det seg at det var kontravektene (som er krympet inn på akselen), på en hjelpemotor som var løsnet. De knuste sida på maskinen og fløy langt opp på spanta i skutesida på motsatt side. Dette var en gammel B&W, 2 sylindra 4 takter hjelpemotor som vi aldri fikk til å gå skikkelig. Men det kom bare et blink i lyset og maskinen fortsatte å gå så oljeføyka stod i hele maskinrommet, inntil vi fikk stoppet den. Der var dessverre noen som ikke klarte "presset" i konvoiene. Bl.a. en ålesunder som i døgnevis bare gikk rundt på dekket med et ullteppe over seg. Vi fikk han i land i første havn. I Liverpool tok jeg opp 7 pund den 14.oct.1941 (ifølge avregningsboka). "Big fest" vet du, da vi visste at det lå et helt reir av ubåter å venta på oss. Vi gikk ut fra Mersey River et par dager etterpå. Siste turen jeg var om bord i Heina kom vi ut for et ubåtangrep. På vei fra Liverpool til Halifax ble konvoien splittet, på grunn av forskjellige destingnations og manko på eskortefartøyer, da noen av disse måtte tilbake til England. Samme dag kom en ubåt opp aktenfor og begynte å skyte etter oss. Prosjektilene fòr over båten. Vi kjørte så det ”knaket” da maskinen ble presset til det ytterste. Hele dagen fortsatte dette uten at ubåten traff oss. Da vi også hadde en kanon på poopen som ble operert av 2 engelske ”gunnere” besvarte vi ilden. Vi skjøt vi så fort vi kunne klare å lade, uten at vi registrerte noen treff. Det var endel slingring og under arbeidet med å bringe ammunisjon til kanonen var jeg uheldig og fikk en overhaling slik at jeg falt og har i all ettertid hatt problemer med ryggen. Været ble dårligere og vi kom oss unna ubåten i kuling og mørke. Normalt gikk vi på ca. halv fart i konvoi, noe som tilsvarte 8-10 knop samt ”stand by” ved manøverspakene slik at vi på kort varsel kunne slå akterover eller stoppe. Full fart var ca.12 knop, men mener å huske at vi var oppe i 17 knop da vi kom oss unna. På grunn av ”råkjøringa” med å komme unna ubåten hadde maskinen fått seg en alvorlig knekk slik at M/S Heina gikk rett på verksted for overhaling (de ble liggende i 2 mnd.). Det var et svært verksted i Hoboken, rett ovenfor Manhattan. Etter ankomst gikk jeg og en kamerat Bjørn på mønstringskontoret for å mønstre av den 21.november 1941. Da hørte vi at de hadde en båt til oss som lå rett nedenfor Washington Brigde. Siden det var noe gruelig kaldt og det var kort vei om bord, går vi begge direkte om bord i M/T Gefion. Bjørn var fra en plass utenfor Sandefjord og av hvalfangerfamilie. Faren var maskinist på et hvalkokeri. Bjørn hadde også tidligere vært om bord i Gefion. Får senere høre at M/S Heina er senket etter endt verkstedopphold, i Atlanteren utenfor Halifax (følg linken til Heina for mer mer om dette). Som tidligere nevnt var vi "stand by" ved manøverspakene, men ved avløsning måtte vi gå igjennom tunnelen for å sjekke bærelagera til propellakselen. Litt skummelt var det, for over oss i "femmeren" hadde vi 2000 tonn med bomber og granater. Ekstra ille var det at nødluka i akterkant var blokkert av last, slik at vi måtte gå samme vei tilbake. Bildet av meg i ”Nortraships Flåte” (bind 1 side 200) ble tatt av Fredrikstad-gutten Karl Agerup (gjengitt nedenfor). Han kom fra en Klosterbåt som hadde fått en torpedo rett igjennom maskinrommet uten å eksplodere. De holdt da på med å male skottet i maskinrommet. Karl hadde også en bror som var noe eldre og som senere begynte å arbeide hos Sigurd Golten med å overhale brennstoffventiler. Hørte også at M/T Strinda fikk en torpedo inn i stampesjø mellom skottet og rekkverket slik at denne ble liggende på fordekket og at de kom inn til England med denne.
M/T Gefion En kveld på sjømannskirka i New York i 1942 kom det en sa hallo og slo meg på aksla. Det var Sigmund fra Skorpa ved Florø, som vi hadde besøkt i 1939. Faren var tidligere "reist" til Amerika og Sigmund ville finne far sin igjen, "om han så skulle reise rundt hele verden". Han hadde funnet far sin i New York, der han arbeidet med å lage kjeler til Libertybåtene. De var etter hvert blitt gode busser og vi reiste hjem til hans far som bodde i 30th.gate på 4th.Avenue i Brooklyn. Sigmund ble gift med en stram, flott lyshåret finne-jente og begynte visstnok i det amerikanske militære. Jeg så han aldri igjen. M/T Polycastle De gangene jeg var avmønstret i New York bodde jeg alltid (sammen med noen andre) hos et eldre ektepar fra Tromøya utenfor Arendal. Der var det alltid husrom. Mannen var i jobb som lekterskipper på havna, mens hun var pensjonert fra Subwayen, der hun hadde sittet i billettluka i mange år (hun var nok noen år eldre enn han). Han hadde lugar på lekteren og bodde for det meste om bord, da disse lekterne var veldig svære, sikkert opp mot 2000tdw. De ble så slept rundt, slik at båtene kunne losse og laste fra disse, i mangel på varehus i havna. Dessverre kan jeg ikke komme på hva de het, men de hadde ingen barn. De bodde i 54. gate mellom 4th og 5th Avenue i Brooklyn. De hadde også en liten hage på baksida, der vi satt mye å spilte og sang. Jeg hadde malt et stort fint maleri på seilduk av Statsråd Lehmkuhl som jeg gav til denne familien. Her bodde også Hans Rosvold fra Askøy som var 2 år eldre enn meg. Han kjøpte seg en gård på Askøy etter krigen. Ja, og så var det Jerry Johnsen en bokser som var bartender på ”Steinhuset” i Brooklyn. Han var fra Stavanger, og kom over i forbindelse med Stavangerfjord. En kveld jeg dro down-town på kino, kom der en sværandes typhoon som de kalte "Hassel", mener jeg. Da vi kom ut fra kinoen fløy skilt og trær igjennom gatene, samt at det rant vann helt ned på Subwayen. Vel hjemme hos ekteparet, måtte vi først sage ned et stort tre som var kantra over inngangen. Joe Louis en bokser, "The Brown Bomber" hadde en restaurant på Broadway (42st?). Brøyt handback med ham en kveld på restauranten, en veldig "game" kar. Den tyske bokselegenden Max Schmeling ble berømt da han slo Joe Louis på knockout i 1936. Dette brukte propagandaminister Josef Goebbels for alt det var verdt. At Louis fikk sjansen til revansj 2 år senere og slo knockout på Schmeling i første runde, nevner ikke Goebbels noe om. Hovedsakelig gikk vi mellom Trinidad og Portland Maine/Gulfen med bensin. Skipperen Charles Rasmussen var bror til rederen og kona til skipperen var ofte om bord da hun var bosatt i NewYork. En gang vi lå og lossa i Brownsville fikk vi en forferdelig syklon (lik Ivan i dag), slik at da vi skulle gå kom vi ikke ut på grunn av slam. Ble derfor liggende fast inntil der kom en slamsuger som fikk laget en renne slik at vi kom oss ut. Det var en forferdelig aktivitet på USA-østkyst i 1942/-43. Amerikanerne hadde luftskip langs kysten. Vi gikk mye Cape Cod-kanalen. M/T Belinda var en flott ganske ny båt. Noe av informasjonen som følger er blitt litt feil - sammenlign med Belinda's reiser i denne perioden. Vi gikk senere inn til Portsmouth og losset bensinlasta som nok var til invasjonsstyrkene. Etter utlossing gikk vi til Swansea for inspeksjon og reparasjon. Etter reparasjon gikk vi til Southampton og lasta. Deretter til Gibraltar og Casablanca. Videre til Nigeria og opp et elveleie for å laste palmeolje som skulle til Baltimore. Her var en masse stygge greier å se da vi lå rett ved et slakteri. De kom med levende kyr som de hengte opp i tau og kutta strupen på. Det var helt svart av fluer her og jeg pådro meg malaria. Jeg og en annen av mannskapet fra Toska nord for Bergen, ble ”dausjuke” og vi lå i feberfantasier. Heldigvis hadde vi fått nye medisiner ombord og dette kombinert med genever og kinin gjorde at vi etter hvert ble bedre. For meg slo imidlertid ryggen seg helt vrang igjen slik at jeg i en periode ikke var i stand til å gå. Etter ankomst havn ble jeg bært opp i en bil av skipperen og en kamerat og transportert til et marinehospital i Baltimore. Sykehuset var dessverre stappfullt, slik at jeg ikke kunne innlegges. Jeg ble påmontert et slags ”korsett” bestående av skinner og støttebandasjer. Etter dette begynte jeg gradvis og komme til hektene igjen. Etter utlossing i Baltimore gikk Belinda på verksted for å bygges om slik at vi kunne ta ombord amfibiekjøretøyer og andre kjøretøyer. Det var i grunnen bare et ekstra dekk. Vi fikk ombord fullt av kjøretøyer og gikk i konvoi med lasta over til England, nærmere bestemt Liverpool. I Liverpool kom det om bord representanter fra Den Norske London-regjeringen som kunngjorde at alle om bord i Belinda var tildelt krigsmedaljen. Selve medaljen og diploma fikk min kone overlevert av lensmannen i Fjell-kommune rett etter krigen. Etter avmønstring i New York 18.august 1944 var vi 3-4 mann som ble invitert opp til Lake Telemark i New Jersey. Dette var en slags ”Norsk Farm” ferieplass/hotell. Her var vi i ca.14 dager med sang og spill. Jeg spilte jo både trekkspill, banjo og mandolin. En formiddag jeg spilte banjo i en kano ble jeg etter hvert oppmerksom på at det hadde samlet seg en haug med tilskuere bak meg. Om kvelden kom jeg i kontakt med en dame som spilte piano. Etter dette spilte vi sammen ved flere festlige anledninger. Ellers var jeg mye på dans i New York. På ”Finnehallen” nord i Brooklyn som ble drevet av finner og på ”Gjøahallen” litt lenger syd. Der var også en plass til i samme område, men kommer ikke på navnet. De spillte opp til vanlig dans der, mest reinlender og polka. Det var før rocken vet du og det var som å være hjemme. Her var det mange skandinaver og mange jenter som arbeidet om bord i Stavangerfjord og Bergensfjord. Mange sjøfolk ble også senere gift med disse. Både Stavangerfjord og Bergensfjord hadde ”Band” om bord på turene over Atlanteren, som igjen spilte i land når de lå i havn. Stavangerfjord hadde også et par revystjerner ombord som het Seterstrøm & Kristoffersen. M/T Maridal I Corpus Christi hadde vi engang noen rolige dager. Ovenfor kaia var det en svær restaurant og bar som vel er der enda. Den var plassert i toppen av en stor Hollandsk vindmølle. Vi holdt på med stempelsjau da vi fikk greie på at Presidenten var død. (Franklin D. Rooseveldt døde 12.04.1945). Vi hadde en eldre kar Johannes Harkestad som kom ombord til oss i Port Arthur som messegutt. Han kom fra Bertha Brøvig som gikk med cisal (til å lage trosser av) mellom Mexico og New Orleans. Han var blitt alvorlig syk der om bord og var blitt sendt i land på Cuba. Der hadde han etter hvert blitt frisk igjen. Etter krigen var han stuert på en av rutebåtene og bodde på Sjømannshjemmet i Bergen. Da freden kom var vi i Caribbean og fikk beskjeden av telegrafisten ombord. Feiringen ble ikke ”det helt store” slik vi tidligere hadde forestilt oss. Jeg fikk heller en slik merkelig ”matthetsfølelse” over meg, at nå var krigen over. Vi gikk hovedsakelig på Syd Amerika (Buenos Aires –Barranquilla-Curacao etc.) og opp til US-østkyst. Da Argentina merkelig nok bugna over av varer, og det kom mange flotte nye tankere fra Sverige, fikk vi sendt noen varer med dem hjem til familiene. Vi var i land og handlet sammen med sjømannsprest Sverre Eika, som jeg mener hadde vært i Buenos Aires hele krigen. Han viste oss bl.a. opp på noen store loft hvor det hang massevis av flotte skinnjakker. Siste tur før avmønstring gikk vi fra Buenos Aires via Curacao og til Philadelphia. Den 28. februar 1946 mønstrer jeg av og reiser til New York, der jeg har mange kjente og for å forsøke å komme meg hjem. Først måtte jeg imidlertid ned til Philiadelphia igjen, for å hente Johannes Hakkestad som var kommet bort for oss under avmønstringa. Tidligere under krigen hadde jeg truffet en kjenning fra Florø (Sigmund) som igjen hadde en kamerat fra Bergen som jobbet på konsulatet i New York. Han kontaktet jeg og fikk hjelp til å komme ombord på libertybåten Harald Torsvik som gikk fra Norfolk til Oslo med kull. Vi var en hel flokk sjøfolk som skulle over til Norge, men vi måtte alle mønstre på for å være registrerte. Etter ankomst Oslo tok jeg toget til Bergen. Der traff jeg blant annet min svigerfar Karl Toft som ble både glad og forbauset over gjensynet. Han sendte videre beskjed til familien på Solsvik om at jeg var kommet tilbake til Bergen. Etter krigen bygde jeg og min kone hus på hjemstedet vårt Solsvik på Sotra. Etter hvert har jeg fått en god krigspensjon, men som med så mange andre krigsseilere tok det lang tid før alt ble ordnet. I 1996 døde min kone og jeg bor fremdeles alene her på Solsvik. Mvh. Peder fikk tildelt Krigsmedaljen og Frihetsmedaljen - de står avbildet på siden min om Norske Krigsmedaljer. Note: Imidlertid dukker samme bildet opp igjen i Guri Hjeltnes bok fra 1996, bind 3 side 120 og da med nesten samme tekst, men med henvisning til M/S Montevideo (Backer). Ser man litt nærmere på dette, så har man også et bilde av en mann i maskinrommet på M/S Montevideo (årstall og byggenr. vises) på side 124 i samme bind 3. Dette maskin-besetningsmedlemmet har en redningsvest av annen fabrikat/design enn den Peder har på seg i det omtalte bildet. Ville tro at alle i maskinen hadde like redningsvester. Hvordan kan sammenblandingen av M/S Heina og M/S Montevideo ha oppstått? Bilder jeg har funnet i bøkene viser forøvrig at båtene er ganske "like" og begge bygd på B&W i Copenhagen med 3 års mellomrom. Jada sier Peder, det er klart vi hadde like vester alle sammen. Mvh Karl Henrik Jeg vil igjen oppfordre krigsseilere til å sende meg litt om sine egne opplevelser, slik at jeg kan legge flere historier inn her. De kan sendes til |
| Den norske handelsflåten 1939-1945 | Skipslister (bare på engelsk) |
|
Forum for søk etter gamle venner
|
|
|
|
|
| Skips-forum | For spørsmål vedr. skip |
Min fars, og D/S Ringulv's historie (Odd Conrad Holm er hovedsiden):
|
|
|
|
| Hjem | Odd Conrad Holm | Hobbyer | Genealogi | Linker | Gjestebok | Søk |
