Krigsseilerhistorier

Oskars brev til sin kone Amy, datert Yjmeden 25/1-1940
Kjære Amy
Dette brevet faar du ikke se før jeg kommer hjem (sender det med skipperen) men jeg er saa forfærdet og saa opskaket at jeg maa faa betro mig til dig, for du er vel med mig i alt vel? Ellers staar jeg helt alene.

Biarritz og vi gik i følge ut. Det er helt galt at gaa ut i nattemørket. Full fart, Kl. 11 1/2 24de vaaknet jeg av en stor risting i baaten, og for op, det gik imidlertid ikke noget galt. Jeg døset igjen, men fik ikke sove, jeg laa jo med fulle klær (alle sammen forøvrig) og bare ventet. Det kom Amy. Det smalt og jeg og flere med mig trodde det var os som hadde gaat paa. Men det var Biarritz. Aa Gud aa Gud -- Den sank paa 1/2 minut og som de skrek, en messejente som var der ombord fik hysterisk anfald og jeg hører skriket stadig og alle de som laa i sjøen skrek efter hjælp og Gud.

Svarte natten. Litt maaneskin. Smul sjø. Jeg graater naar jeg skriver dette. De var ikke i båten mer end en 1/2 time høiden, men 3 døde efter de kom ombord trods alle opplivlingsforsøk. Der i blandt var Vikstrøm, som du vet jeg snakket om var den 2den styrmand ombord i Stromboli. 3 lik blev brakt i land her. Jeg har git bort nesten alt det tøi jeg hadde for jeg hadde to mand i min lugar og tilsvarende de andre. Det var 27 pasengers. Manskapet var 32. De som er reddet er ca. 18-19 og de omkomne er ca 40. En kone laa og ropte paa mand sin, han sat i baaten, men kunde ikke svare for frost. Saa slet hun sig løs og druknet. En anden var nylig gift og hun i omstendigheter. For et budskap.

Jeg vet ikke hvorledes vi kommer videre. Tilgi mig, men jeg er hvist snart færdig og likedan med de andre. Vi har ikke gjort noe ondt. Kommer jeg helskinnet hjem kan du faa lese dette. Det er enda mer men jeg orker ikke snakke om det.

Amy, du maa hjelpe mig.

Oskar

26/1
Kommer hvis ikke til at gaa før lørdag, da kontoret sier vi skal vente til det blir to baater i følge igjen. Sov godt inat og alt er bra nu.

Hilsen Oskar (D/S Borgholm)

Fra dagboken - 1939/1940 (D/S Borgholm - Oskar hadde vært fast maskinist på Borgholm siden den var ny i 1922).
Vi hadde ligget oplagt ca. 14 dagers tid efter krigsutbruddet, men saa blev vi satt paa Antwerpen. Vi er nu ivei paa andre turen. Jeg kan ikke si andet end at jeg likte den første turen bedre. Det kommer vel av at den stadige agtpaagivenhet tar paa nervene, mere og mere, eftersom tiden gaar. Usikkerheten blir jo efterhvert større eftersom flere og flere minefelter lægges ut. Til disse kommer da de minefelter som lægges ut og som det ikke varsles om. Pasasjen i Nordsjøen blir paa den maate mindre og mindre, eller smalere og smalere. Risikoen for minesprængning blir større og større.

Den første turen gik vi i ballast hjemmefra. Vi skulle laste jern og stykkgods i Antwerpen for Norge igjen. Vi saa ikke noget til hverken miner eller krigsfartøier, men hver formiddag var tyske rekogneringsfly over os. De gjorde os imidlertid ikke noget galt og stemningen var forholdsvis rolig og tryg over hele skuta. Jeg gik ordentlig tilkøis pa frivaktene og lot det staa sin prøve. Men utenfor indløpet til Antwerpen, fik vi en følelse av at det ikke var saa trygt alikevel. Vi viste at det var gaat mange baater der og vi kom dit efter mørkets frembrud saa vi blev gaaende utenfor hele natten og vente paa los. Da vi fik losen, fortalte han at 5 miner var drevet iland i nattens løp og oppi det hadde altsaa vi gaat frem og tilbake. Det var bra vi ikke viste det, og det gik jo bra.

Vi laster og tok fat paa hjemveien igjen, men paa den tid vi hadde ligget der, var 5 baater gaat paa mine utenfor og et stykke nordover den vei vi skulde. Det var ingen hyggelig efterretning, men vi maatte jo gaa. Dyplastet som vi var, fik vi atpaa til en raka storm paa os. Vi fik den tvers og skuta slingret som om alle smaadjævler skulle slængt den frem og tilbake. Tilsut maatte vi lægge paa, da sjøen holdt paa at ta livbaatene. Slik laa vi hele natten med bauen ret mot minefeltene. Hvor nære vi var, vet vi ikke, men det blev ikke noe søvn den frivakten. Det vi var mest redd for var miner som kunde ha revet sig løs. Livbeltene hadde vi med os baade paa vakt og i lugaren. Morgenen efter satte vi agterenden til og kjørte unda. Stormen la sig efterhvert og uten flere forsinkelser kom vi omsider frem til Oslo.

Saa fik vi nogen dage i tryghet hjemme, men ikke større hvile, for du verden hvor travelt de hadde det for at faa losset og lastet - og ut igjen. Jeg kan ikke si annet end at jeg misundte dem som hadde sin gode trygge job hjemme. Men forretning er forretning, i den er ingen sentimentale følelser indblandet.

Den 11. november gik vi ut med last igjen for London. Altsammen var kontrabande. Blev vi praiet av ubaat, var ikke noget saa sikkert som at vi blev senket. Riktignok varslet de enda før de sendte torpedoen, men vi fik stygvær igjen og hadde aldrig faat en baat helskinnet ut. Vi gik saahvidt vi kunde innenfor 3-milsgrensen til bortved Lister og satte saa kurs for Leithsfjorden. Vi fik Engelske kysten i sikte litt nordenfor munningen til Leithsfjorden og fortsatte sydover langs Engelske kysten til litt sønnenfor Flambourgh Head hvor vi ankret ved mørkets frembrud. Der fik vi høre i radioen at Danmarks største baat var gaat paa mine og sunket sønnenfor Spurn fyrskip (dette må ha vært Canada som gikk på mine 3. november-1939, lagt av en tysk jager i oktober). Senere paa natten lød det S.O.S. fra en Græker* med samme posisjon som Dansken. Dagen efter gik vi forbi dem begge to. Grækeren hadde i mørket rendt paa Dansken som var sunket paa grundt vand. Bergingsbaater holdt paa med dem da vi gik forbi.

*Den greske Georgios gikk på vraket av den danske Canada og sank nordøst for Dimlington, men datoen stemmer ikke (14. des.-1939).

Kl. 2 om natten ankret vi innenfor Sunk fyrskip og ansaa os for berget denne gangen. Losen fortalte at det var mange miner og at det var gaat mange baater ved Margate. Vi hadde altsaa ikke noget godt i vente for det var den veien vi skulde da vi var færdig i London. Vi skulde nemlig til Antwerpen og laste for Norge igjen. 2 traalere hadde blitt minesprængt der. Paa den ene var to brødre, skipper og styrmand og paa den andre var en 3dje bror skipper. Skipperen sto og saa paa at den baat som hans to brødre var paa, blev sprengt i filler. Alle mand omkom.

Den 2/11 var vi færdig utlosset og gik fra London igjen (det er noe muffens med datoene her, han sier 11. november lenger oppe, det skal sikkert være 1. november). I de dage vi laa der, hadde 14 baater gaat i luften utenfor Thamesmunningen. Flere folk var blitt borte. Det var den første tiden tyskerne hadde begyndt med de magnetiske minene sine og Engelskmennene stod til at begynde med, helt magtesløse. Minene var firkantede, og ikke av tyngste sprengladning saa den blev utlagt fra flyvemaskiner og ubaater. Det var derfor det var saa vondt for Engelskmennene at faa has paa dem. Naar en baat gik over disse, blev de tiltrukket av skroget og saa kom eksplosjonen. Det var jo litt uhyggelig at gaa ut til dette, og vi hadde ikke store troen paa at komme helskinnet til Antwerpen. Men vi kom ikke lenger end til Gravesend, saa blev vi stoppet. Fik ordre at vi skulde ankre og bli liggende til vi fik nærmere ordre fra admiralitetet. Da vi hadde ligget i 3 dage, kom en baat ut med ordre om kursen vi skulde gaa naar vi engang fik ordre. Idag kom ordre om forandring av denne kurs, for en baat var minesprængt i nattens løp i denne kurs. Som man ser raadet det endel forvirring. Vi skulle jo forresten ha los til Dovns.

Idag er det lørdag og vi har endnu ikke faat ordre at vi kan gaa. Vi har ligget her nesten en uke nu. Derimot fik vi i mørkningen ordre om at blende alle lys, da de ventet flyangrep. Ikke engang ankerlanterner maate tendes. Og nu ligger vi her 70-80 baater for anker i dypeste mørke. I land er heller ikke et lys at se. Det regner og blaaser uhyggelig og utover i retning av South End ser vi glimtene og hører svakt smellene av maskingeværer. Det tar paa at ligge saan at vente og saa engang maa vi jo ut og sjangsen for at komme over, er ikke stor. Er da det krisetillegget vi har saa stort i forhold til det vi risikerer montro? Vi er jo ikke i KRIG enda ialdfald, saa vi kunne nesten forlange at gaa ifred. D.V.S. at Norge er ikke i krig, men landets sjøfolk er det. Enda sier de hjemme: Du store verden for penger de tjener. Men jeg sier: La mig faa være hjemme og gaa dere ut saa faar vi se.

Søndag 26/11
Natten forløp rolig, skjønt stormen hylte saa jeg synes det var rart at ankeret holdt presset. Losen kom ved 10-tiden idag. Han hadde hat Brisk ut. Den gik 1 døgn før os. Da den gik fra London, var vi ikke utlosset og altsaa før trafikken blev stoppet. Før de naadde Sunk hvor losen skulde gaa, kom et tysk fly og slap miner ned ret foran baugen paa den. Den undgik dem, snudde rundt og gik ind og ankret i forholdsvis sikkerhet. Brisk gik ut igaar og losen kom altsaa direkte derfra til os. Kl. 13 gik vi ned til South End og ankret hvor vi skal ligge inat. Fremdeles er alle fyrer og alle lys blendet. Imorgen tidlig kl. 7 skal vi gaa i et træk til vi er over paa den Belgiske kyst.

Mandag 27/11
Ja, kl. 7 gik vi og nu er vi altsaa underveis. Nu haaper jeg det gaar i et træk til vi er i Belgien. Vi er nu utenfor Margate og skal gaa til Dovns red og ankre der igjen. Det gaar etappevis, men engang maa vi vel komme frem. Ved 10-tiden passerte vi en Engelsk baat som var gaat paa mine i nattens løp. Vi kunde se bakken, midtskibet og pipen. Da vi gik avgaarde kom en hollansk baat og gik forbi os. Den hadde litt anden kurs end os, men den var vel ikke mer end ca. 200 m da den ved 11-tiden gik paa mine. En voldsom eksplosjon fulgte. Det saa ut som om den var truffet midtskibs, for røyk og damp trengte op fra maskinrommet. Den sank sakte og pent. Vi saa besetningen gaa i baatene og kom godt ifra skutesiden. Saa kom en losbaat og tok dem op. Vi saa ikke mer for vi gik videre, men er det noget at undres over at hele frivakten holdt sig oppe og klar. Det er 10-12 baater i følge. De fleste skal ankre ved Dovns. Mesteparten av dem er foran os. Det er jo en liten betryggelse. Nervene er spent til det ytterste. Snart kan det smelle, men det gaar vel bra haaper jeg. Det er vemmelig at det blaaser saa hardt og det er endel sjø.

Kl. 16: Vi er nu kommet heldig frem til Dovns red hvor vi skal ankre for natten. Det ligger sikkert 100 baater her av alle nasjnaliteter. En losbaat kom ut og tok op besetningen paa hollenderen. Folkene var ombord i losbaaten og den slepte 3 livbaater efter sig. Folkene vinket til et par av vaare fyrbøtere som stod paa agterdekket og saa paa. En norsk koksbaat som antagelig skulde til Oslo, gik like efter hollenderen og var vidne til katastrofen. Den snudde og gik for fuld fart indover igjen. Imorgen tidlig kl. 7 skal vi gaa igjen. Gaar det heldig skulde vi ialdfall ankre trygt i Antwerpenriveret imorgen kveld. Det er ialdfall nøitralt land og da er spenningen for miner slut for nogen dage.

Tirsdag 28/11
Kl. 7 idag gik vi igjen. Jeg kan se to baater til med samme kurs - en Engelskmann. Det skulde ikke være mer end 5-6 timer over til los. Været er fint. Solen skinner, men det er litt sjø. Det er rart at tænke paa at denne smilende blaa havflaten rummer saa mange lumske farer ret under overflaten. Det blir som det usiviliserte folks kultur, den er ogsaa overfladisk. Det gik værre med hollenderen som blev tat igaar end det saa ut til. 5 mand blev drept.

Kl 14: Vi har stoppet for at ta los. Vi har passert 2 drivende miner. Den 3dje ligger og dupper i vandskorpen et par baatlængder fra os paa B/B av de. Nu kom losen og det gaar for fuld fart indover. Vi kan se mastetoppene paa en baat som er sunket her. Jamen var det to miner som laa og drev langt op i elvemunningen ogsaa. Den første minen vi møtte var en tysk hornmine. Losen fik posisjonen paa den, da de ikke viste om den. De andre visste de om og imorgen blir de tat op. Været har vært saa daarlig at de ikke har kunnet faa tak i dem før. Ja, nu er vi snart oppe og vi puster lettet ut alle sammen. Nu kan vi ialdfald faa sove ordentlig om natten.

Lørdag 2/12
Liggetiden i Antwerpen gik fort og nu er vi under gange igjen. Det blir at ankre i kveld og gaa imorgen tidlig igjen.

3/12 Søndag
Kl. 7 idag lettet vi anker og gik avgaarde. Det er rart det aldrig kan være pent vær naar vi skal ut. Nu er vogga igang igjen. Det skal være mange miner i farvannet raporteres fra Biarritz som kom til Antwerpen lørdag, men vi har ikke set nogen enda. Det gaar vel bra denne gang ogsaa happer jeg. Skulde ønske det hadde vært job paa taubaaten saa en kunde slippe dette her (hans bror hadde en havneslepebåt i Oslo. Oskar fikk senere jobb der fra juni 1940, men ble beordret tilbake til Fred. Olsen i april '41. Mer om dette lenger nede på denne siden).

Kl. 11.30 paserte vi en stor mine et par baatlængder borte. Den var svart og oval av fasong. Det gaar enda om dagen for da ser vi dem jo. Senere paserte vi 3 miner til. Den ene blev styrt unda saa vi paserte den 4-5 meter fra sklutesiden.

4/12
I nat kl. 4 maatte vi ligge paa for været. Sjøen holdt paa at ta den ene livbaaten. Tjernebjelken som vi har liggende paa brøstdekket slænger sjøen op paa lukene. Skuta er jo helt gul opaa med denne lasten. Sist brukte vi 5 dager. Det blir vel ikke mindre nu hvis det ikke løier. Vi saa en baat i nat som brukte lyskaster for at se miner, men i saa oprørt sjø er det vel ikke godt at se dem alikevel. I kveld var jeg saa træt saa jeg klædde helt av mig og gik ordentlig tilkøis. Men det blev bare en døs. En støi utenom den vanlige larm av sjø og lænseporter, saa var jeg lys vaaken paa øieblikket.

Tirsdag 5/12
Har ikke set hverken miner eller fly idag. Ikke en baat engang. Ved 24-tiden i nat venter vi at faa se paa norskkysten isikt. Da kan vi vel være i Larvik imorgen sent paa eftermiddagen. Den som kunde faa reise hjem med det samme. Jeg har kjøpt et pent kaffeservis og glæder mig til at la Amy faa det. Jeg faar vel sende det, for det blir vel ikke noe reise for mig for Oslo, saa jeg faar nok ikke se Amy pakke op. En æske chokolade har jeg ogsaa som Amy og gutten faar spise sammen.

Mandag 18/12
Vi har hatt noen trygge dage i Norge og tænk jeg har vært hjemme hele 4 dage. Riktig hyggelig har jeg hat det, hjemme i Halden hos kona og hos mine kjære i Oslo, skjønt i Oslo var det bare en kveld og forresten krever arbeidet og den megen skifting til lasteplasser rundt kysten som vi hadde nu, det meste av ens tanker. Og nu er vi altsaa paa farten igjen. Nu kl. 20 er vi utenfor 3-milsgrensen. Men nu er jeg tret av at tænke paa det, saa nu klær jeg helt av mig og gaar til køis, saa faar det gaa som det vil. Jeg har hat en vemmelig følelse om, helt siden før vi kom ind til Norge siste tur, at det kommer til at gaa galt denne tur. Naturligvis er det bare noe tøis. Nervene spiller vel en et puss. Det merkelige var at stuerten hadde akkurat samme følelse. Men tænk ikke! Nu skal vi til Antwerpen og feire jul der. Det er et hvis og det er et men. Det faar ikke hjælpe. Som jeg ialdfald sa til en fyrbøter, vi skulde skamme os hvis ikke denne generasjon av sjøfolk gjorde sin plikt som de i den forrige krig gjorde. Naar der kommer til stykke er det dog ikke bare pengene vi farer for heller. Stoltheten og pliktfølelsen over for vaart land spiller ogsaa ind og ikke saa lite. Se bare paa Finnene hvad de gjør. Et eksempel til efterfølgelse. Jeg haaber hvis det blev krig for Norge ogsaa at ingen Nordmann vil vise sig feig. Foreløbig er det bare nu, som i forrige krig, bare sjøfolkene som er oppe i det, men blir det mer, faar de andre komme ogsaa.

Været er fint og sjøen stille, det gaar sin jevne gang fremover. To gange idag var det tyske fly rundt os. De tittet bare paa baaten, saa fløi de videre. Ved 2-tiden idag paserte vi en barkasse, antagelig fra et sunket krigsskib. Den laa og fløit i vandskorpen. Vi gik rundt den, men merket ikke noe liv. En svenske som kom efter os, stoppet imidlertid og undersøkte nærmere. Om det ikke var levende, kunne det jo være døde ombord.

Tirsdag 19/12
Intet av betydning er sked paa dagen. Vi hørte i radioen at Glitrefjel var minesprengt utenfor Skotskekysten. 5 mand drept. Vi laa sammen med dem i Oslo nu. Det var visst ganske nye baaten, som altsaa nu har gaat sin siste reis. Hvem ante det naar vi saa den i Oslo. Men intet er sikkert nu. Vi ankret kl. 19 i kveld og venter nu paa lysningen for at faa los. Saa er vi fremme denne turen ogsaa.

Onsdag 20/12
Ankommet Antwerpen idag. Nu haaber jeg vi faar 3 deilige juledager i ro.

Fredag 29/12
Vi hadde en hyggelig jul skjønt en længtet jo hjem ikke saa lite. Nu er vi underveis igjen. En bergenser skulde samme vei som vi og vi ble enige om at holde følge. Det er liksom mer livlig da en er med en annen baat. Biaritz hadde 6 mand fra Rudolff med sig til Antwerpen. De hadde seilet 150 kv.mil i livbaatene. Den andre livbaaten hørte jeg ikke noe om. ("Skip og menn" av Birger Dannevig sier at D/S Bjerka reddet 9 overlevende fra Rudolf)

Lørdag 30/12
Det gaar fremover skjønt vi har hat styggelig vær 1 døgn igjen. Denne baaten er umulig paa jernlast i bunden. Bergenseren holder fremdeles følge, skjønt den kunde gaa fra os hva tid den vilde. Bedre fart og bedre last for at gaa i sjøen. Et engelsk fly tittet paa os idag.

Søndag 31/12
Siste dag paa aaret. Jeg har altid sat saa gode forsetter for det nye aar. Efter jeg blev gift at trygge kone og barn, faa eget hus og slutte sjølivet. Lengselen staar jo altid hjem, og hadde jeg arbeid iland, tror jeg baade Amy og jeg hadde vært mer lykkelige. Gode forsetter sa jeg, sjølivet med sine lengsler er nok ikke sporen til at fastholde de gode forsetter, for man gjør saa meget for at glemme lengselen. Veien til Helvede er brolagt med gode forsetter. Dit gaar det vel og snart, hvis jeg ikke snart faar slippe.

Bergenseren holder trofast følge og ære vere ham for det. Vi har nu forandret kurs for minefeltet paa den norske kyst utenfor rennen og styres for Lista. Det slenger jævla og ribbesteken som byssepersonalet fik stekt, maa spises med pletten i haand, mens en følger skipets rytmiske bevegelser. Tankene er hjemme. Jeg er dødstret og nu vil jeg køie trods miner og fandenskap. Saa jeg gaar. Skal jeg gaa, gaar jeg vel alikevel, hvis det gaar galt. Gaar det bra er vi unda imorgen kveld ved disse tider kl. 21.

Lørdag 13/1-1940
Underveis igjen til Amsterdam og Antwerpen. Kom ikke hjem denne turen og det er trist i disse tider.

Mandag 15/1
Ank. Amsterdam, alt vel. Det er egentlig saa meget en kunde fortælle om, men jeg er ikke oplagt. Forkjølet som jeg er, har jeg ikke hat en blund hele turen, saa jeg er overtræt. For et liv. Imorgen gaar vi videre til Antwerpen hvor vi skal laste for Norge igjen.

1/3-40
Første gang i konvoy (se Convoy HN 16). 1 minesprengt. Fly. 8 jagere. Stor krysser.

5/3-40
Leithsfjorden.

7/3
Videre til Tym.

8/3
Fra Tym. Farligste stykke. Bomber, miner. Maskingeværer. Nu kommer konvoyen og vi gaar. Bak mørke overalt. Skibene som skygger. Tro hvor ?haks det gaar. Klærne paa ialfald.

9/3
Pasert vrak efter vrak. Sunket paa grunde vand. Ingen bombefly, men minefaren overhæengende. En lang svart nat imøte igjen...

Da Norge ble invadert var Oskar hjemme på ferie. Borgholm seilte fra Horten 7. april-1940, altså like før invasjonen, og havnet dermed i uteflåten. Oskar tok som sagt hyre på sin brors slepebåt i Oslo fra juni-1940, men siden han egentlig var ansatt i Fred. Olsen ble han tvunget tilbake i april '41, under trussel om å bli meldt til tyskerne som rømling. Erling sier at farfaren tok det fryktelig tungt at han måtte seile i hjemmeflåten, mens båten "hans" var ute. Han var overbevist om at han ville omkomme på havet, og han fikk rett. Han mistet senere livet da D/S Breda ble angrepet av fly i Nærheten av Rotesand fyr i Weser-innløpet den 6. september-1944 (mer om dette under Breda). I April-1941 fikk han arbeid på D/S Blenheim, med løfte om en båt som seilte sivilt med norske interesser, men det ble ikke helt slik - han havnet istedet på troppetransport i Finnmark - dagboken fortsetter:

Den 15. april 41 reiste jeg med trondheimstoget fra Oslo. Jeg hadde fått jobb som 2. maskinist på S/S Blenheim. Den gikk i kystfart nordover var jeg blitt underrettet om, og jeg trodde den gikk i hurtigruten der, men det gjorde den som det senere viste seg, ikke. Det begynte dårlig med en gang. Toget var overfylt. D.v.s, det gikk med soldater så bare 1 vogn var reservert sivilie. Jeg måtte tvinge meg med omtrent. Jeg turde jo ikke vente til dagen efter da jeg var redd jeg ikke skulle komme tidsnok til Kåvik hvor jeg skulle gå ombord. Reisen til Trondheim tok 16 timer og hele natten måtte jeg stå, mesteparten av tiden på plattformen, bare de få siste timene fikk jeg sitte. Jeg var altså nokså trett og håpløs tilmote da jeg kom til Trondheim. Sertifikatet mitt hadde jeg glemt igjen på Østbanen i Oslo, så jeg måtte ringe og greie med å få sendt det etter også. Nå jeg gikk da inn på en resturant og fikk meg litt mat. Hotellrom, så en kunne få vasket og stelt seg litt, var ikke å oppdrive. Så vandret jeg rundt i byen til ved 3-4 tiden da Polarlys som jeg skulle reise videre nordover med, endelig kom. Det var en vemmelig følelse av forladthet som kommer over en når en vandrer rundt i en fremmed by hvor en ingen kjenter har, ingen å snakke med og ingen steder å krype inn og jeg tenkte ved meg selv at dette ikke var noen god start.

Ombord i hurtigruten hadde jeg det bra. Jeg var så heldig å få egen lugar og da jeg fikk vasket og stelt meg og sovet godt en hel natt var jeg som et nytt menneske. Fredag den 19. april kom vi til Svolvær. Her måtte jeg skifte båt og kom ombord i en elendig lørje av en lokal båt som var så overfylt at det ble atter en natt å stå rett opp og ned. Ved 11-tiden lørdag formiddag kom vi til Narvik. Blenheim var ikke kommet. Jeg forespurte hos den tyske havnekaptein hva tid den var ventende og fikk til svar at den ikke kom på 3-4 dager. Jeg forbannet både Blenheim og hele jobben i mitt stille sind. Her var også alle hoteller opptatt og jeg visste ikke hvor jeg skulle få hus de dagene og dessuten minket det sterkt på pengene. Heldigvis fikk jeg på ny forespørsel vite at båten var ventende ved 5-tiden om kvelden og glad var jeg. Jeg fikk være med losskøyten ut og ble godt mottatt ombord.

Søndag morgen skulle vi inn til kaien og da var det å tørne til og ned i maskinen. Det tok ikke lange tiden, men det ble arbeidet hele resten av dagen med en pumpe som det var noe i veien med. Mandag ble det satt vakter og ved 11 tiden om formiddagen avgikk vi fra Kåvik med ca. 200 soldater ombord foruten kasser med ammunisjon, proviant, biler, tanks og feltkjøkkener. Da visste jeg jo hvaslags kystfart det var....

Vi var innom Tromsø og Hammerfest. Fra Hammerfest gikk vi ved 14 tiden om tirsdag den 22. Vi skulle til Billefjord som ligger et stykke inn i Porsangerfjorden. Jeg kom av vakt kl. 7 om kvelden og gikk inn i messen og spiste. Etterpå ble jeg stående å prate med maskinmesteren og gikk derpå inn i lugaren for å skrive ned noe overtid. Klokken var da omkr. 10 min. over 8. Mens jeg sto derinne synes jeg at det begynte å lukte røk, men la først ikke noe brett på det. Lukten ble imidlertid sterkere og jeg tittet omkring og lurte på hva det kunne være. Da så jeg det trengte fine røkspiraler opp mellom puten på sofaen og skottet, ryggen på sofaen altså og likedan i køien. Jeg skulle nettopp til å løpe ut og undersøke hva det var, da en av dekksfolkene kom løpende og ropte ned i maskinen etter vann på dekk. På mitt spørsmål svarte han at det var brann og dermed løp han igjen. I mens var det blitt folksomt på dekk. 1.maskinisten stakk hodet inn og ba meg gå ned og hjelpe 3.den som hadde vakt. Lugaren min var da full av røk.

I maskinen var det ikke så verst da, skjønt røken også der begynte å sive inn. 3.den hadde satt vann på dekk og spurte hva det var på ferde. Jeg sa det var oppstått brann, men mer visste ikke jeg heller. Det viste seg at fyrbøterne var gått opp og jeg sa til 3.den at jeg skulle se å få tak i dem for jeg mente vi fikk forsøke å holde det i gang til vi fikk nærmere ordrer. Utenfor gangen til lugarene våre stod 1.sten, donkeym. og noen andre. Jeg sa at fyrbøterne var gått men ingen hadde sett dem. Jeg spurte donkeym. om han ville se etter fyrene til dem kom ned igjen. Men han svarte ikke, så han var vel ikke villig. Jeg hørte de snakket om å gå i båtene. Så gikk jeg ned igjen og forklarte 3.den hvorledes det lå an. Jeg tittet ut i fyrrommet, men der var det tykt av røk så ingen kunne oppholde seg der. Røken begynte nå å bli temmelig tett i maskinrummet også og jeg lurte på hvor lenge vi kunne klare å være der. Jeg tenkte nettopp på å løpe opp og varskoe dette, da det endelig var en som ropte ovenfra "Stopp maskinen og kom opp". Jeg stengte av for dampen og 3.den tok og reverserte så maskinen stoppet helt med en gang. Derpå karret jeg meg oppover leideren. Det var nå så meget røk over maskintoppen så jeg måtte famle meg bort til leideren, men jeg kom da opp og inn i lugargangen. Noen sekunder etter kom 3.den og fikk kravlet seg inn i gangen, men han var nokså medtatt av røken. Jeg gikk inn i lugaren og pinte hjernen med det viktigste jeg skulle se å få med meg, men drog inn så meget røk at jeg holdt på å svime av så jeg karret meg ut igjen helt svimmel. Donkeyen spurte om jeg hadde fått noe med meg, men jeg svarte nei og det var det samme. Han stakk imidlertid armen inn i klesskapet som var like ved døren og fikk fatt i dressen min. Det var det eneste jeg fikk med, men det var mange som ikke fikk såpass engang. Så løp vi til båtene.

Imidlertid var tyskerne beordret forover og en del bakover, av Supercargoen og en sersjant Carer. Det er ikke godt å vite hva der kunne hendt. Carer hadde beordret de soldater han kom i forbindelse med til å kaste geværer og opp-pakning. Likeledes ble der lempet så meget ammunisjon og krutt overbord som de kunne få fatt i. Supercargoen og Løitnant Simonsen og Carer stod i det hele som lysende eksempler på tjenestevillighet og viljen til å mildne og hjelpe oss i det vi skulle døie etterpå og jeg tror vi kan takke dem for meget. Imidlertid kan det ikke nektes at det var en del panikk mellom soldatene i allefall. De som skulle i båtene fra båtdekket midtskibs. Jeg visste ikke hvem båt jeg tilhørte, men løp akterover og da var det en som ropte på meg fra overdekket akter. "Kom hit 2.den mester". Jeg løp opp og vi kappet fortøyningene til båt nr. 6 og Båtsen og en til lårte båten mens jeg satte i pluggen. Akterut var det bare noen få av mannskapet da tyskerne som sagt var beordret forover og holdt på å sette båtene ut midtskibs.

Brannen bredte seg med rasende hurtighet. På en 10 minutters tid var gangene nede et eneste ildhav og nu begynte det å bre seg gjennom båtdekket og opp til broen. Det var ikke rart det ble panikk midtskibs for der var det nu uutholdelig. Da vi fikk vår båt på vannet var vi så vidt jeg husker 6 mann - 1.sten, stuerten, 3.den, Donkey og jeg samt en lettmatros. Vi fikk ordre å ro over til babord side av Blenheim. Det jeg nå fikk se glemmer jeg vel aldri. Det var 4 piker ombord. De fikk Skipperen anbragt sammen med 2 loser og båtmannskapet i en båt som ble satt på vannet. Skipperen sa siden at om han hadde hatt sin egen kone med ville han ha satt henne i samme båt og den ville greidd seg også hvis den var kommet fra skutesiden fort nok, hva den visstnok ikke gjorde ettersom det gikk som det gikk. Vår båt lekket som en sil og vi måtte begynne å øse med en gang. Da vi kom rundt på styrbords side var det første jeg så en søkklastet båt og tyskerne hoppet fra båtdekket ned i båten, noen hadde ennu geværene. De som satt i båten som ble truffet av en geværkolbe eller et par tunge soldatstøvler, måtte vel bli drept eller i hvertfall såret. Det var fryktelig å se på kampen, det som jeg oppfattet av den da. Men jeg så da at båten ble fylt og så gikk den rundt. De kravlet opp på hvelvet, så gikk den rundt igjen og noen krabber oppi den fylte båten igjen. En av mannskapet hadde sett den ene piken fortvilet hamre løs på hendene til tyskerene som klamret seg til båtripen. Så gikk den rundt igjen og således flere ganger.

Imidlertid var den andre livbåten låret. En hel del fra den først svømte bort og hang seg i denne med den følge at den også gikk rundt. Det var frygtelig å se disse menneskers vanvittige kamp for livet, all forstand hadde forlatt dem, de var som gale. 1.sten ville vi skulle ro borttil, men vi andre protesterte for da ville det bare gå enda flere liv. De hadde da også dratt vår båt under og virvaret og kampen hadde blitt verre. Dessuten var det nu over 1 fot vann i båten og vi visste ikke om vi kunne holde den lens. Vi fikk imdlertid halt opp to tyskere og en av mannskapet som lå i vannet. De var nesten ferdige. Så begynte vi å ro sakte innover mot Tamsøy som lå nede i le. På veien møtte vi Skipperens båt og fra den tok vi over i vår båt så mange soldater at vi ble vel 20 mann. Skipperen rodde tilbake dit Blenheim lå for å forsøke å redde flere. Imidlertid var stillingen i vår båt ikke hyggelig. Det var trangt om plassen til å øse, langt mindre ro. Vannet steg stadig da båten jo kom dypere da det kom så mange folk i og derav lekket mer. Tyskerne kunne ikke ro. Det ble bare plasking og ingen kunne skifte ved årene heller da vi ikke kunne bevege oss så meget. Sjøen var krapp og stygg, mange ganger kom vi tvers av den og jeg ventet hvert øyeblikk at nu gikk det rundt og Tamsøya var ennu forferdelig langt borte synes jeg. Håpet at vi skulle greie oss til land var ikke rart. Jeg tenkte ved meg selv at her kom jeg nok til å bli for godt. Jeg tenkte mest på dem hjemme. Det lå som en fysisk smerte under brystet på meg. Men minutter så lange som evigheter gikk og vi nærmet oss da omsider uten at noe gikk galt.

Jeg var redd øya ikke skulle være bebodd, da hadde det blitt å løpe om i sneen hele natten eller til det kom hjelp for ike å fryse i hjel. Men da vi kom nærmere så vi noen små hus og folk som løp omkring nede ved stranden. Utsikten til å komme i hus var så gode at vi nesten ikke kunne tro det. Det var jo kaldt og våte var vi. Det var en tre-fire hus på øya. Fiskere. Vi ble godt mottatt. Fiskeren delte det lille han hadde med oss. Men de hadde jo omtrent ikke noe, rasjonering som det var. Varm kaffe eller kaffeerstatning fikk vi og jeg skal si det varmet. Han hadde 2 kuer som han melket og vi fikk melk, men de fleste tok ikke noe for ikke å gjøre han helt lens. Jeg hørte et spebarn gråte i stuen ved siden. Det var dårlig å få tørket tøyet for det var vondt for ved. Øya var treløs såvidt jeg kunne se, så han måtte vel frakte veden langveis fra. Ja, det er et hardt og nøysomt liv disse karene lever, men de vokser seg vel inn i det. De som har vokst opp i bløtaktige forhold ville ikke greie dette.

Vi satt og stod inne i stuen. Været var skyet og fjorden mørk og over det hele lyste veldige flammesøyler fra Blenheim. Stemningen var ikke høy. Fiskeren bemerket rolig at det var bra vi hadde reddet livet. Tyskerne tok det rolig nu, i båten var de også bra. Felles fare brakte oss nærmere sammen, tross alt. Når alt kom til alt hadde jo ikke Dem bedt om å få innta Norge. De var tvunget av krefter som var sterkere enn dem selv. Jeg snakket ikke med en av dem uten han lengtet etter at krigen skulle slutte så han kunne komme hjem igjen. De hadde ikke noe mot oss og ønsket vi kunne få leve i fred liksom de selv kunne få leve i sitt land uten å krige.

Nu var det kommet båter til ute ved Blenheim. En skøyte og D/S Kvaløy som var på vei til Billefjord hvor vi også skulle vært. Ved 5-tiden ble vi satt ombord i den og den fortsatte sin rute til Billefjord. Ombord var det godt og varmt. Vi ble vel mottatt, fikk kaffe og mat. 15 lik lå oppstablet på dekk. Det var de de hadde funnet hittil. Da vi kom til Billefjord ble vi gående å vente flere timer. Vi trodde vi skulle bli med Kvaløy til Hammerfest for å ha sjørforklaring der, men så lett gikk det ikke. Det ble bestemt at vi i bil skulle sendes inn på Finnmarksvidda til tyskernes hovedkvarter der. Kanak hette stedet, det var innenfor Karasjok. Vi bilte i ca. 3 timer. Der skulle sjøforklaringen holdes. Vi lurte litt på dette. I Skipperens båt var en kaptein som stod i båten og skrek opp om sabotasje og han var visst vår anklager etterpå. Vi hadde nu fått høre at det stadig ble lett etter lik ute på ulykkesstedet. De fleste ble funnet etterhvert. I alt var det 104 soldater som omkom. Begge losene var også druknet, 2 kull-lempere og alle 4 pikene. Dette at pikene omkom var nesten det verste, synes vi. Det var liksom en taus bebreidelse lå i luften. Vi levde, men pikene måtte gi livet. Alle 4 var greie og snille piker og alle hadde de sine hjemme som ventet og sørget.

Trette og slitne kom vi til Kanak. Ryktene var gått foran oss og både blandt soldatene og de sivile norske som arbeidet i brakkebyen. De trodde sikkert vi hadde sabotert. De hadde hørt at Skipperen hadde gått først i båten og forsvunnet og at mannskapet hadde oppført seg dårlig under redningsarbeidet. Alt sammen bare løgn og løse rykter. Heldigvis kom jo sannheten frem under våre forklaringer....

Vi kom først til en sykebrakke og der så det ikke så verst ut. Rent og ordentelige oppredde køyer osv. Men det var nok en feiltagelse at vi skulle være der. Vi ble kjørt til en annen brakke og der så det nokså trøstesløst ut. Noen gamle falleferdige 2 etasjes køyer med litt halm i bunnen. Vi fikk nu utlevert 3 ulltepper hver. Disse var møkkete så det stod en sky av støv og skitt av dem bare vi løftet på dem. Kaldt var det også, men det var 2 små ovner der så vi rasket i sammen ved rundt omkring og fikk fyr. Da ble det straks litt bedre. Vi fant et par bukker og lemmer og fikk laget til et bord. Men verst var det med spisetøyet. Vi fikk hentet mat i samme slags kar som soldatene brukte, men vi eide ikke noe å spise med. Tilslutt fikk vi lånt av noen soldater 3 sett av deres eget feltspisetøy og med dette måtte vi greie oss. Noe vaskevann hadde vi ikke, så det ble å tørke litt av skjeen når vi var ferdige og så på'n for neste mann. Siden fikk vi opp noe spisetøy fra Kong Dag som lå i Billefjord og da ble det iallefall en tallerken på hver, men skjeer var det fremdeles dårlig med. Så fikk vi fatt i et par vaskevannsfat og en barberhøvel med noen brukte blader. På den måten fikk vi vasket og barbert oss og holdt spisetøyet rent.

Morgenen etter vi kom, var det første jeg så da jeg våknet en vaktpost utenfor vinduene med hjelm og gevær. Jeg lurte på det, men tenkte det er vel ikke oss de skal passe på. Men det var det nok alikevel. En skulle ut i et nødvendig errend, men ble stoppet. Da han hadde forklart hva det gjaldt, ble han fulgt bort til klosettet. Da forsto vi jo at vi var fanger. Apropos klosettet. Det var en utrangert finnegamme. Tversover i omtrent 5 m lengde var strekt to tynne tømmerstokker, en til å sitte på og den andre skulle vel være til ryggstø. Det var griset til i de grader at et svin ville ikke hatt det sånn. Den øverste stokken var benyttet til å sitte på således at den under var full av skitt og hele jordgulvet nesten til døren, var fullt av ekskrementer. En kunne brekke seg. 2.den styrmannen fikk tilslutt tryllet frem en skuffe som han måkte vekk det verste med.

Utpå formiddagen kom Skipperen og fortalte at vi var under arrest og at saken stod temmelig slett. Vi var beskyldt for sabotasje. Det er ikke noe annet å gjøre sa han å holde hodet kaldt og ta det med ro så fikk vi se hvorledes det gikk. Det kunne bli 2-3 dager og det kunne også bli 14 dager hvis vi da overhodet slapp klar denne suppedassen. I sannhet en glimrende behandling av et forlist mannskap. Vi hadde mistet alt det vi eide og hele tiden gjort vår plikt. At noen skulle sette fyr på med vilje var ikke engang streifet våre tanker før tyskerne beskyldte oss for det. Jeg skal si vi var ikke høye i hatten der vi gikk. Ut kom vi ikke uten i nødvendig errend, og for å hente mat, vann og ved og da hadde vi vakten ved siden av oss hele tiden.

Så begynte forhørene. Det så ut til at det var mer om å gjøre å få greie på vår politiske innstilling enn hvorledes brannen var oppstått. Hvorfor har De ikke meldt Dem inn i N.S. og hvilke parti stemmer De på når De ikke er der? De som hadde vært i forhør fikk ikke snakke med andre, men endelig var vi da forhørt alle sammen. Dagen før vi skulle reise, ble vi slengt bort i en annen brakke, hvor det var bare gulvet. Så var det å få hentet noe halm og fyrt opp i ovnen så det ble noenlunde for mennesker. Hver dag var løytnant Simonsen og Carer og besøkte oss. Disse to kjøpte sigaretter til oss av sine egne penger og gjorde i det hele tatt det de kunne for oss. Da vi hadde vært der i 7 dager ble vi frikjente og skulle reise neste dag.

Først var vi med i begravelsen til 96 tyskere av de som var omkommet og funnet. Vi fulgte gjerne med for å vise dem denne siste ære. Dem hadde ikke gjort oss noe vondt og ikke vi dem. Så kjørte vi da endelig avgårde med bilen til Billefjord igjen. Da vi kom til første bommen, blir vi stoppet og måtte vente i 4 timer til. Men endelig gikk det da videre. Det var rent deilig å komme til Billefjord igjen og ombord i Kvalø, kort sagt å få føle en var blant sine egne igjen. Kvalø tok oss til Hammerfest. Her var det Norsk sjøforklaring. Men endelig 3. mai gikk vi ombord i kystruten Kong Haakon og vi begynte reisen sørover til hjemmet.

Erling forteller at farmoren (Amy) følte det veldig tungt da Borgholm ankom Halden uskadd etter krigen, og flere av førkrigsoffiserene som Oskar hadde seilt med kom på besøk for å høre hvordan det hadde gått med han. Det føltes så urettferdig at Borgholm hadde seilt uten spesielle hendelser gjennom hele krigen. Hvis Oskar ikke hadde reist hjem på ferie i april 1940, hadde han sannsynligvis kommet trygt hjem i 1945 (Borgholm fikk avmagnetiseringsutstyr i Horten i mars/april 1940 og avgikk 7. april, dermed unnslapp hun så vidt invasjonen).

Krigsseilerhistorier - Side 1

Jeg vil igjen oppfordre krigsseilere til å sende meg litt om sine egne opplevelser, slik at jeg kan legge flere historier inn her.

Den norske handelsflåten 1939-1945	Skipslister (bare på engelsk)
Finn gamle skipskamerater	Forum for søk etter gamle venner
Maritime Bøker	For salg, kjøp, bytte eller spørsmål om maritime bøker
Skips-forum	For spørsmål vedr. skip